Et slags referat fra Drammen

Noen av dere har jo bedt meg holde dere oppdaterte på hvordan det gikk i går, så her kommer et eget innlegg om akkurat det.

Vi var ikke mange i salen på Drammens bibliotek, kanskje 20. Hadde jeg hatt 20 blogglesere en dag, ville jeg blitt nødt til å revurdere hele bloggen. Likevel blir det liksom noe annet å snakke foran mennesker som fysisk sitter foran deg. Jeg liker det ikke nevneverdig.

Jeg får vite at navnet på bloggen min har blitt nevnt av flere av de bibliotekansatte når man lette etter tips på bloggere. Det gjør meg glad. Jeg benytter anledningen til å opprette lånekort og låne med meg Harper Lees How to Kill a Mockingbird.

Jeg er på plass tre kvarter før arrangementet begynner. Da er allerede Mona fra Inspirato og Heidi Alexandra med entourage bestående av han karen som alltid er med på bildene hennes på plass. Litt senere kommer en blåhåret Anna inn døren, hun unnskylder raskt at bloggkollegaen ikke kunne komme. Vi er så forskjellige som vi overhode kunne ha vært gitt at ingen av oss er mannlige muffinsbloggere eller pappapermbloggere. Det er påfallende, vi er ingen menn. Hvorfor blogger ikke flere menn? Samtalen rundt bordet går greit. Rosabloggere blir fort samtaleemne, og jeg sier jeg liker Blondinbella, selv om jeg ikke tenker på henne som rosablogger. Heidi Alexandra sier hun likte henne før. "Før var hun morsom, så ble hun tjukk og snakker bare om alle selskapene sine". Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det, men det trenger jeg ikke, for Heidi Alexandra forsøker å forklare kameraten sin hvem Blondinbella er. Han har aldri hørt om henne.

 Planen er at vi fire bloggerne skal holde hvert vårt lille foredrag, før det blir spørsmål fra salen. Jeg åpner, med en powerpointpresentasjon. Presentasjonen viser forsiden på bloggen, slik den ser ut nå. "Det beste som finnes er en skikkelig god samtale, en der du føler du lærer noe nytt om deg selv og andre. Det nest beste er en skikkelig god bok som gjør mye av det samme." Jeg tror jeg starter sånn omtrentlig slik. Jeg forklarer så at jeg ikke er litteraturviter eller kritiker, jeg er bare en som liker å lese bøker og som skriver for andre som liker bøker, mannen i gata, venner og de som bare lurer på hvilken bok de skal ta med på ferie.

Øverst til venstre: Mona, til høyre: Heidi Alexandra, nederst til venstre: Anna, til høyre: meg

Hvorfor skal man egentlig blogge om bøker? Spør jeg salen. "Om du ønsker deg flere lesere enn finansavisen, få tilsendt masse gratis sminke og tjene masse penger på bloggen din – ikke begynn å blogg om bøker". Noen i salen ler litt, og det løsner opp stemningen. Likevel blir jeg bare rødere og rødere i kinnene og munnen tørker stadig inn. Jeg forklarer at jeg blogger om bøker fordi bøker er det eneste som har klart å holde interessen min lenge nok til at jeg ikke slutter etter kort tid. Jeg begynte fordi jeg ønsket å arkivere leseopplevelsene mine på en måte som gjorde at jeg enkelt kunne finne frem til favorittutdragene og essensen i de ulike bøkene. Man glemmer så fort. Jeg satt også igjen med en følelse av at jeg ikke klarte å komme i gang med nye bøker fordi jeg fortsatt gikk og grunnet over bøker jeg var ferdig med. Bloggen var en måte å bevare tankene på, og samtidig tømme hodet slik at jeg kunne begynne på nye historier. Jeg fant en mal, en måte å skrive på som jeg liker – og som andre har sakt at de liker. Selvfølgelig er det jo også sånn at når man har lest noe fantastisk, så er det en glede i å dele det. Det er også et relativt lite miljø innen bokblogging og noen fantastiske mennesker. Jeg tror vi gjør hverandre bedre. På bokbloggtreff i fjor diskuterte vi kvaliteten i bloggene våre og hva som kan gjøres for å heve den. Mange hadde også tanker på dette med integritet vs. Sponsorer og hvordan man bevarer troverdigheten sin når man mottar bøker gratis. Vi inspirerer hverandre til å bli bedre, og jeg ser på bokbloggere som kollegaer. Det er ikke først og fremst de jeg skriver for, men jeg har stor glede av å lese bloggene deres og lærer mye. Jeg trakk frem spesielt Clementine og Bokelskerinnen som bokbloggere jeg beundrer. Jeg nevnte også at fordi miljøet var så lite blir man ganske enkelt invitert på bransjearrangementer. Det er stas. En annen fordel med å blogge om bøker er det at man har muligheten til å være personlig uten å være privat.

 Mona (Emerselle) fra bloggen Inspirato holdt forresten et svært godt foredrag om dette med oppmerksomheten man får som blogger. Mange jenter skriver blogg for å få oppmerksomhet, men denne oppmerksomheten forvaltes ikke på noen god måte. Det er om å gjøre å få flest likes, lesere og kommentarer – men uten et formål blir det litt som masse penger i en fremmed valuta, som tilhører et land du aldri vil få muligheten til å dra til. Oppmerksomhet er bra, men man bør være bevisst over hva man bruker den til. Mona bruker sin til å spre øyeblikk hverdagsglede (en dame i burka som kjøper brunost) og promotere seg selv som illustratør. Mange jenter virker som de gjør seg dummere, og blir veldig overfladiske for å forsøke å passe oppskriften toppbloggerne følger.

 Anna fra Uperfekte jenter tar opp tråden herfra når hun snakker om hvordan unge jenter (som utgjør majoriteten av bloggleserne) påvirkes av alle de polerte rosa-bloggerne. "Det var et hull i markedet, det manglet en blogg om vanlige jenter." Konkluderte hun. Derfor startet hun og venninnen bloggen Uperfekte jenter, som viser jenter – uredigert i hverdagen.

Heidi Alexandra setter likhetstegn mellom antall lesere og kvalitet, selv om hun oppgir at mesteparten av leserne hennes er haters på over 40 år. Før var 99% av kommentarene hets og hat, nå er hun nede på 70ish prosent. Sånn ellers er hun ikke så mye med i spørsmålene fra salen. Hun sier likevel noe lurt i løpet av foredraget sitt, og det er det at med så mange negative kommentarer som hun får så unngår hun å sjekke kommentarfeltet de dagene hun føler seg sårbar. Det tror jeg er et godt tips.

Det oppstår etter hvert et ganske tydelig skille på generasjon. "Gamlingene", Mona (27) og meg (28) på den ene siden, og "Småpikene", Anna (17) og Heidi Alexandra (19) på den andre siden. Likevel er det primært fred og fordragelighet. Spørsmålene vi stilles er også ganske nøytrale.

Jeg ble spurt om det var slik at vi bokbloggere konkurrerer om å være først ute med å skrive om nye bøker som blir populære. Jeg sa ja, altså sånn fra bok til bok bryr man seg kanskje ikke – for man leser jo det man vil, men det er klart det er gøy å være den første til å anmelde en bok som blir skikkelig stor. Det er jo også ofte slik at vi linker til hverandres omtaler av boka i vår egen omtale. Mest kred tror jeg likevel det gir å skrive de kvalitetsmessig beste omtalene. Ville dere si det stemmer?

Etter det hele var over dro jeg ut for å spise pizza med lillesøstrene og skatten. Det var en rar, men fin kveld.