Tegneserieskaperen Ellen Forney ser på sammenhengene mellom psykisk sykdom og kreativitet. Utgangspunktet for den grafiske biografien er hennes egen bipolare lidelse og hvordan den påvirket livet og kreativiteten hennes. I et forsøk på å forstå hvorvidt det faktisk er en sammenheng mellom psykisk sykdom og kreativitet finner Ellen inspirasjon fra livene og arbeidene til kunstnere og forfattere som Vincen van Gogh, Georgia O'Keeffe, Sylvia Plath og vår egen Edward Munch. Sylvia skriver og tegner med humor og streker som gir god innsikt i hvordan det må ha føltes å være henne, både som manisk, deprimert og i forsøk på å finne balanse uten å ofre essensen av det hun føler er seg selv.
Forfatter: Ellen Forney
Tittel: Marbles – mania, depression, Michelangelo and me (2012).
I et nøtteskall: Ellen er oppe, nede, OPPE, OPPE, nede, nede og helt utslitt. Er kreativiteten en kostnad man må gi fra seg i håp om å finne den medisinerte balansen som psykisk syk, eller er alle kunstnere "plagede sjeler?".
Favorittutdrag:
Tanker i ettertid:
Jeg syntes tematikken er veldig god, og det er interessante spørsmål som besvares, for jeg føler virkelig Ellen lykkes i å besvare problemstillingene hun innleder med. Hun forteller om hvordan det føles å være bipolar, effekten av ulike medisiner og hvordan hun som mange andre søker å bli det beste hun kan være. Ellen ønsker seg balanse og ro, uten å miste lidenskapen for tegning. Jeg tror ikke man trenger å være kunstnerisk anlagt for å være redd for å miste essensen av seg selv når man søker behandling for psykiske lidelser. Det kan være vanskelig å skille depresjonen fra personligheten ens, fordi de to ofte smelter sammen.
Jeg er ikke så begeistret for Ellens tegnestil, eller "stemme". Jeg føler hun trenger seg på, at hun aldri har tid til å være gjennomtenkt. Hun er så mye og det blir litt overveldende. Ellen har alt på utsiden. Hun brenner ikke inne med noe, for å si det sånn. Bokens hovedfokus er manien. Selv om jeg lar meg irritere litt av at jeg ikke liker hovedpersonen noe særlig, syntes jeg likevel bokens tema og konklusjoner er interessante.
Anbefales: De som er bipolar, samt kunststudenter og hobbyforfattere/-drodlere med evig søndag-tendenser.
Karakter: C
Tags: #manisk-depressiv, #bipolar, #kunst, #tegneserie, #biografi
Forfatter: Ellen Forney
Tittel: Marbles – mania, depression, Michelangelo and me (2012).
I et nøtteskall: Ellen er oppe, nede, OPPE, OPPE, nede, nede og helt utslitt. Er kreativiteten en kostnad man må gi fra seg i håp om å finne den medisinerte balansen som psykisk syk, eller er alle kunstnere "plagede sjeler?".
Favorittutdrag:
Jeg syntes tematikken er veldig god, og det er interessante spørsmål som besvares, for jeg føler virkelig Ellen lykkes i å besvare problemstillingene hun innleder med. Hun forteller om hvordan det føles å være bipolar, effekten av ulike medisiner og hvordan hun som mange andre søker å bli det beste hun kan være. Ellen ønsker seg balanse og ro, uten å miste lidenskapen for tegning. Jeg tror ikke man trenger å være kunstnerisk anlagt for å være redd for å miste essensen av seg selv når man søker behandling for psykiske lidelser. Det kan være vanskelig å skille depresjonen fra personligheten ens, fordi de to ofte smelter sammen.
Jeg er ikke så begeistret for Ellens tegnestil, eller "stemme". Jeg føler hun trenger seg på, at hun aldri har tid til å være gjennomtenkt. Hun er så mye og det blir litt overveldende. Ellen har alt på utsiden. Hun brenner ikke inne med noe, for å si det sånn. Bokens hovedfokus er manien. Selv om jeg lar meg irritere litt av at jeg ikke liker hovedpersonen noe særlig, syntes jeg likevel bokens tema og konklusjoner er interessante.
Anbefales: De som er bipolar, samt kunststudenter og hobbyforfattere/-drodlere med evig søndag-tendenser.
Karakter: C
Tags: #manisk-depressiv, #bipolar, #kunst, #tegneserie, #biografi
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar