Jeg hadde noen gode leseropplevelser innen tegneserieromaner (er det det vi kaller sjangeren på norsk, graphic novels heter det på engelsk?) i fjor. Maus og Watchmen var blant klassikerne som ble lest. Nå har jeg akkurat klikket hjem Y the Last Man og Saga også, og Vendetta ligger ved siden av meg i sofaen. Jeg tror jeg er inne i en periode. Jeg fant The Sleeper and The Spindle på en liste over de beste tegneserieromanene som ble utgitt i fjor, så da jeg kom over den på Tronsmo havnet den på disken.
Forfatter: Neil Gaiman (illustrert av Chris Riddell)
Tittel: The Sleeper and the Spindle (2014)
Sideantall: 68 vakre sider.
Plot: I The Sleeper and The Spindle møtes historiene om Snøhvit og Tornerose, men de er slettes ikke slik vi kjenner dem. Kvelden før sitt forestående bryllup bestemmer Snøhvit seg for å legge tilside brudekjolen og trekke på seg rustningen. Prinsen må bare smøre seg med tålmodiget, for dronningen har et oppdrag og bryllupet må vente. Naborikets forbannelse brer seg over grensene får hun vite på det lokale vertshuset - og folket i hennes eget rike er redde. Rykter og vitnemål om hele byer fulle av sovende mennesker, som har sovet i nesten femti år uten å eldres, skremmer dem. Smitten av sovesyken har akselerert, og underlegger seg nye byer raskt. Ledet av tre dverger, tar hun seg til naboriket for å bryte forbannelsen og redde den sovende prinsessen.
Favorittutdrag:
Jeg koste meg med de vakre tegningene til Riddell og fortellerstilen til Gaiman. Jeg forstår sant nok ikke hvorfor det er dødninghoder overalt og konkluderer med at Riddell må ha en slags forkjærlighet for dem.
Feministprinsesser
Prinsessene til Gaiman venter ikke på noen prins. Prinsen til Snøhvit venter faktisk på henne, i mens hun har trukket på seg rustningen for å beskytte landet. Når forbannelsen til Tornerose krever et kyss for å oppheves, går ikke Snøhvit av veien for det heller, hun har selv ligget et år i en glasskiste og vet hvor kjedelig det er at livet går videre i mens en sover. Jasså, tenker du kanskje nå. Så dette er en slags feministversjon av to klassiske eventyr. Vel, ikke helt. Det er mer. Gaiman har spunnet videre (hirr hirr) og lagt til noen helt nye og overraskende tilskudd til historien. Generelt er også boken mørkere rent stemningsmessig enn forsiden gir inntrykk av. Likevel er den beregnet for barn, men for de minste vil jeg si den er for skummel. På politisk korrekthet er det full score.
De eneste mennene som er å skimte i historien er de tre dvergene.
Selve historien i seg selv, likner på - og skiller seg ikke kvalitetsmessig fra noen av novellene til Angela Carter i The Bloody Chamber and Other Stories. Denne boken fra 1979 tar også utgangspunkt i kjente eventyr og har en feministisk tematikk. Kvinnene i Carters eventyr er ikke hjelpeløse, endimensjonale, tandre prinsesser. De er ganske komplekse og selvhjulpne. Akkurat som Snøhvit og Tornerose i Gaimans bok.
Anbefales: voksne og barn i alle aldre, må være i Harry Potter-alder eller eldre.
Karakter: C
Forfatter: Neil Gaiman (illustrert av Chris Riddell)
Tittel: The Sleeper and the Spindle (2014)
Sideantall: 68 vakre sider.
Plot: I The Sleeper and The Spindle møtes historiene om Snøhvit og Tornerose, men de er slettes ikke slik vi kjenner dem. Kvelden før sitt forestående bryllup bestemmer Snøhvit seg for å legge tilside brudekjolen og trekke på seg rustningen. Prinsen må bare smøre seg med tålmodiget, for dronningen har et oppdrag og bryllupet må vente. Naborikets forbannelse brer seg over grensene får hun vite på det lokale vertshuset - og folket i hennes eget rike er redde. Rykter og vitnemål om hele byer fulle av sovende mennesker, som har sovet i nesten femti år uten å eldres, skremmer dem. Smitten av sovesyken har akselerert, og underlegger seg nye byer raskt. Ledet av tre dverger, tar hun seg til naboriket for å bryte forbannelsen og redde den sovende prinsessen.
Favorittutdrag:
 |
| Oh-lala |
Feministprinsesser
Prinsessene til Gaiman venter ikke på noen prins. Prinsen til Snøhvit venter faktisk på henne, i mens hun har trukket på seg rustningen for å beskytte landet. Når forbannelsen til Tornerose krever et kyss for å oppheves, går ikke Snøhvit av veien for det heller, hun har selv ligget et år i en glasskiste og vet hvor kjedelig det er at livet går videre i mens en sover. Jasså, tenker du kanskje nå. Så dette er en slags feministversjon av to klassiske eventyr. Vel, ikke helt. Det er mer. Gaiman har spunnet videre (hirr hirr) og lagt til noen helt nye og overraskende tilskudd til historien. Generelt er også boken mørkere rent stemningsmessig enn forsiden gir inntrykk av. Likevel er den beregnet for barn, men for de minste vil jeg si den er for skummel. På politisk korrekthet er det full score.
De eneste mennene som er å skimte i historien er de tre dvergene.
Selve historien i seg selv, likner på - og skiller seg ikke kvalitetsmessig fra noen av novellene til Angela Carter i The Bloody Chamber and Other Stories. Denne boken fra 1979 tar også utgangspunkt i kjente eventyr og har en feministisk tematikk. Kvinnene i Carters eventyr er ikke hjelpeløse, endimensjonale, tandre prinsesser. De er ganske komplekse og selvhjulpne. Akkurat som Snøhvit og Tornerose i Gaimans bok.
Anbefales: voksne og barn i alle aldre, må være i Harry Potter-alder eller eldre.
Karakter: C
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar