Sveriges kanskje ypperste forfatter, Sara Stridsberg gjestet i går Litteraturhuset i Oslo i anledning utgivelsen av hennes nyeste roman Beckomberga.
Stridsbergs roman handler om 13 år gamle Jackie som besøker sin far, Jimmie, på mentalsykehuset med jevne mellomrom på 80-tallet. For henne oppleves mentalsykehuset som en redning, og Stridsberg beskriver det som en stor hånd som tar imot faren som er i fritt fall. Det er godt for Jackie at han ikke utelukkende er hennes ansvar, moren har mistet troen på faren og reiser bort.
Publikum var 98 % kvinner, hvorav hovedtyngden var 40-60 år. Jeg tok meg selv i å undres hvor stor andel av kvinnegruppa-ottar som var på plass. Jeg så et par andre bokbloggerfjes i salen, men blikkene våre møtes aldri – og jeg fikk ikke hilst. De fleste andre drakk hvitvin. Jeg drakk Pepsi max og plundret med å balansere en kanelbolle på toppen av veska (barnebursdagsmeny ftw), sammen med notatblokka. Dette hadde jeg gledet meg til, billetten har hengt på korktavlen over arbeidsbordet mitt i flere uker.
Etter å ha lest Darling River og Drømmefakultetet hadde jeg dannet meg et bilde av hvordan Sara Stridsberg kom til å være. Jeg tippet litt sint og intens, rastløs i stolen. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Forfatteren snakket med myk og rolig stemme og tvert imot slo det meg at hun virket veldig balansert.
Det var Åsa Linderborg som intervjuet Sara Stridsberg. De to forfatterne deler det å ha vokst opp med dysfunksjonelle fedre. Åsa Linderborg har skrevet Meg eier ingen - en selvbiografisk oppvekstroman om barndommen alene med en alkoholisert far. Den er også blitt filmatisert, og forfatteren har ikke lagt skjul på at hun ikke er fornøyd med filmen.
Sara Stridsberg har skrevet om det myteomspunnede mentalsykehuset Beckomberga, Stockholms svar på Gaustad i sin nyeste roman, tittelert Beckomberga. Mentalsykehuset var i drift fra 1932 til 1995 og hadde om lag 1400-2000 pasienter boende. Olof Palme var der en periode og besøkte sin mor som bodde der. Under den tiden ble det spekulert mye i at Palme var gal og bodde på Beckomberga på natta og styrte Sverige på dagtid, som statsminister. Historiene fra taxisjafører som fortalte at de kjørte Palme til og fra "Beckis" levde godt til langt utpå 90-tallet.
"Målet med romanen var å la det friske og det syke smelte sammen. Det skulle ikke gå å skille de to", sa Sara Stridsberg til forsamlingen. "Jeg var redd jeg skulle bli enda en frisk person – alt er relativt- som skrev om sykdommen. Språket er konstruert med friskhet som utgangspunkt selv om man har de beste hensikter vil derfor språket forråde en." Dette var et dilemma Stridsberg stod fast i lenge. Stridsberg besøkte selv, som Jackie – sin pappa på Beckomberga. "Det eneste jeg kunne gjøre var å beskrive sykdommen i friskheten, den Jackie bærer på. Hun besøker mentalsykehuset igjen og igjen, selv etter faren ikke lenger vil treffe henne. Denne typen galskap kunne jeg skrive om. Pårørende er også et slags offer for sykdommen."
Men selv om hun selv hadde avlagt faren besøk på Beckomberga, var planen aldri å bygge historien på dette. "Jeg var så naiv, jeg trodde virkelig at jeg kunne skrive en sval historie om Beckomberga – med fokus på arkitekturen. Den skulle være det motsatte av intensiteten i Drømmefakultetet." Men slik ble det ikke, som hun selv sa "Pappa hadde jo vært der – men jeg tenkte ikke at han skulle være med i boken. Jeg ville ikke skrive om meg selv. Jeg kløv over det gjerdet likevel, og der stod jo faren min. "
Stridsberg brukte lang tid på å skrive Beckomberga, hun sa hun voktet seg for hvert ord hun skrev. Løsnet gjorde det først da faren satte seg ned ovenfor henne med avisen og fortalte at dødsannonsen til legen hans fra "Beckis" var død. Det som fulgte var den første gode samtalen om Beckomberga mellom far og datter. Etter det løsnet det noe i Sara og hun skrev 50 sider på et par dager.
Linderborg legger til at det jo er en del forfattere som skriver om familiehemmeligheter og problemer i tro om at det vil gjøre at familien kan snakke om det etterpå. "Slik blir det som oftest ikke, skriver man historien om familien sin blir det jo sannheten, nesten som et manifest – det gir ikke bedre dialog."
For Sara Stridsberg ble boken en måte for henne og faren å snakke sammen på. Han ble kjempeglad for at hun ville skrive om Beckomberga. "Han er en veldig spesiell person", tilføyde hun, til latter fra salen. Han fikk lese alt før det ble publisert, og fikk beskjed om at han kunne stryke så mye han ville, ja faktisk alt sammen om det var det han hadde lyst til. Han svarte henne at han ikke ville stryke noe som helst, og at boken var et stort kunstverk. De gikk turer ved mentalsykehuset og hun leste mappene som var skrevet om faren under hans opphold. Dette gjorde ting litt lettere, for Stridsberg hadde Beckomberga vært forbundet med skam. Gjennom boka ufarliggjøres mentalsykehuset.
"Men kan du forstå de som syntes det er provoserende at du romantiserer institusjonen?", spurte Åsa Linderborg. "Absolutt, det var noen som opplevde grusomme ting på Beckomberga – men dette er en annen historie. Den godeste viljen i verden kan dessverre resultere i vold. Det er vanskelig å ha makt over andre mennesker. Jackie har jo egentlig ingen barndom. Jeg syntes det var voldsomt å være prisgitt andres makt, jeg likte ikke å være barn." Dette bifalles raskt av Åsa Linderborg, som heller ikke likte å være barn med en voksens ansvar. Selv om faren til Sara Strindberg aldri ga henne trygghet og omsorg ga han henne en slags radikal oppriktighet. Han svarte det han følte, heller enn det som var korrekt. Det har gjort forfatteren var på avstanden mellom språket og virkeligheten i samfunnet. "Vi sier at vi skal hjelpe de svakerestilte i samfunnet. Men vi mener ikke alle de svakerestilte", eksemplifiserte hun.
"Elsket du meg noen gang?" spør en voksen Jackie sin far.
"Det vet jeg ikke", svarte han.
"Det spørsmålet er det hele boken handler om", oppsummerte Sara Stridsberg. Jeg gleder meg til å lese den.
Stridsbergs roman handler om 13 år gamle Jackie som besøker sin far, Jimmie, på mentalsykehuset med jevne mellomrom på 80-tallet. For henne oppleves mentalsykehuset som en redning, og Stridsberg beskriver det som en stor hånd som tar imot faren som er i fritt fall. Det er godt for Jackie at han ikke utelukkende er hennes ansvar, moren har mistet troen på faren og reiser bort.
 |
| til venstre: Åsa Linderborg, til høyre: Sara Stridsberg på Litteraturhuset onsdag 18. februar 2015 |
Etter å ha lest Darling River og Drømmefakultetet hadde jeg dannet meg et bilde av hvordan Sara Stridsberg kom til å være. Jeg tippet litt sint og intens, rastløs i stolen. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Forfatteren snakket med myk og rolig stemme og tvert imot slo det meg at hun virket veldig balansert.
Det var Åsa Linderborg som intervjuet Sara Stridsberg. De to forfatterne deler det å ha vokst opp med dysfunksjonelle fedre. Åsa Linderborg har skrevet Meg eier ingen - en selvbiografisk oppvekstroman om barndommen alene med en alkoholisert far. Den er også blitt filmatisert, og forfatteren har ikke lagt skjul på at hun ikke er fornøyd med filmen.
Sara Stridsberg har skrevet om det myteomspunnede mentalsykehuset Beckomberga, Stockholms svar på Gaustad i sin nyeste roman, tittelert Beckomberga. Mentalsykehuset var i drift fra 1932 til 1995 og hadde om lag 1400-2000 pasienter boende. Olof Palme var der en periode og besøkte sin mor som bodde der. Under den tiden ble det spekulert mye i at Palme var gal og bodde på Beckomberga på natta og styrte Sverige på dagtid, som statsminister. Historiene fra taxisjafører som fortalte at de kjørte Palme til og fra "Beckis" levde godt til langt utpå 90-tallet.
"Målet med romanen var å la det friske og det syke smelte sammen. Det skulle ikke gå å skille de to", sa Sara Stridsberg til forsamlingen. "Jeg var redd jeg skulle bli enda en frisk person – alt er relativt- som skrev om sykdommen. Språket er konstruert med friskhet som utgangspunkt selv om man har de beste hensikter vil derfor språket forråde en." Dette var et dilemma Stridsberg stod fast i lenge. Stridsberg besøkte selv, som Jackie – sin pappa på Beckomberga. "Det eneste jeg kunne gjøre var å beskrive sykdommen i friskheten, den Jackie bærer på. Hun besøker mentalsykehuset igjen og igjen, selv etter faren ikke lenger vil treffe henne. Denne typen galskap kunne jeg skrive om. Pårørende er også et slags offer for sykdommen."
Men selv om hun selv hadde avlagt faren besøk på Beckomberga, var planen aldri å bygge historien på dette. "Jeg var så naiv, jeg trodde virkelig at jeg kunne skrive en sval historie om Beckomberga – med fokus på arkitekturen. Den skulle være det motsatte av intensiteten i Drømmefakultetet." Men slik ble det ikke, som hun selv sa "Pappa hadde jo vært der – men jeg tenkte ikke at han skulle være med i boken. Jeg ville ikke skrive om meg selv. Jeg kløv over det gjerdet likevel, og der stod jo faren min. "
Stridsberg brukte lang tid på å skrive Beckomberga, hun sa hun voktet seg for hvert ord hun skrev. Løsnet gjorde det først da faren satte seg ned ovenfor henne med avisen og fortalte at dødsannonsen til legen hans fra "Beckis" var død. Det som fulgte var den første gode samtalen om Beckomberga mellom far og datter. Etter det løsnet det noe i Sara og hun skrev 50 sider på et par dager.
Linderborg legger til at det jo er en del forfattere som skriver om familiehemmeligheter og problemer i tro om at det vil gjøre at familien kan snakke om det etterpå. "Slik blir det som oftest ikke, skriver man historien om familien sin blir det jo sannheten, nesten som et manifest – det gir ikke bedre dialog."
For Sara Stridsberg ble boken en måte for henne og faren å snakke sammen på. Han ble kjempeglad for at hun ville skrive om Beckomberga. "Han er en veldig spesiell person", tilføyde hun, til latter fra salen. Han fikk lese alt før det ble publisert, og fikk beskjed om at han kunne stryke så mye han ville, ja faktisk alt sammen om det var det han hadde lyst til. Han svarte henne at han ikke ville stryke noe som helst, og at boken var et stort kunstverk. De gikk turer ved mentalsykehuset og hun leste mappene som var skrevet om faren under hans opphold. Dette gjorde ting litt lettere, for Stridsberg hadde Beckomberga vært forbundet med skam. Gjennom boka ufarliggjøres mentalsykehuset.
 |
| Sara Stridsberg fotografert av Lars Eivind Bones, bildet er hentet fra DB |
"Men kan du forstå de som syntes det er provoserende at du romantiserer institusjonen?", spurte Åsa Linderborg. "Absolutt, det var noen som opplevde grusomme ting på Beckomberga – men dette er en annen historie. Den godeste viljen i verden kan dessverre resultere i vold. Det er vanskelig å ha makt over andre mennesker. Jackie har jo egentlig ingen barndom. Jeg syntes det var voldsomt å være prisgitt andres makt, jeg likte ikke å være barn." Dette bifalles raskt av Åsa Linderborg, som heller ikke likte å være barn med en voksens ansvar. Selv om faren til Sara Strindberg aldri ga henne trygghet og omsorg ga han henne en slags radikal oppriktighet. Han svarte det han følte, heller enn det som var korrekt. Det har gjort forfatteren var på avstanden mellom språket og virkeligheten i samfunnet. "Vi sier at vi skal hjelpe de svakerestilte i samfunnet. Men vi mener ikke alle de svakerestilte", eksemplifiserte hun.
"Elsket du meg noen gang?" spør en voksen Jackie sin far.
"Det vet jeg ikke", svarte han.
"Det spørsmålet er det hele boken handler om", oppsummerte Sara Stridsberg. Jeg gleder meg til å lese den.
Så interessant. Takk for referat. Jeg har både Darling River og Beckomberga liggende på vent her, og ser frem til å lese dem snart:)
SvarSlettÅh, Darling River er fantastisk! Jeg venter på Beckomberga fra forlaget, må huske å sjekke postkassa når jeg kommer hjem i dag. Jeg gleder meg til å lese dine anmeldelser av Stridsbergbøkene
SlettDette var en av de samtalene jeg skulle ønske jeg kunne overhørt selv. Jeg har lest og likt veldig godt både Meg eier ingen og Drømmefakultetet. Skulle jeg hatt en forfatter til på scenen måtte det ha vært Beathe Grimsrud (som skrev En dåre fri). Det hadde vært trekløveret sitt! Takk for at du deler dette møtet med oss andre som ikke kunne delta :-)
SvarSlettJeg har ikke lest En dåre fri, men jeg ser helt klart at Grimsrud hadde passet fint inn. Takk for hyggelig kommentar :)
SlettDer skulle jeg gjerne vært. Har vært litt i tvil og jeg orket å prøve meg på Beckomberga (riktig ennå) men etter å ha lest dette steg lysten. Den virker faktisk litt gladere (om slikt går an) enn de 2 jeg har lest, og kanskje slipper man psyke seg opp i flere år for å gyve løs. Sier som Marianne og Anita - takk for glimt, greit å være flue på veggen av og til.
SvarSlettJeg tror du har rett i at Beckomberga er en lettere og gladere Stridsberg. Selv om hun nok primært er nyanser av sort. Jeg tror jeg skal hoppe i det så snart jeg får boka i posten.
Slett