C. Dickens - Our Mutual Friend (Book the second)

Sammen med Dickens-veteranen Labben, leser jeg min første bok av den kjente forfatteren. Boken består av fire deler (book the first, -second, -third and -fourth). Dette innlegget er ment som mitt bidrag til diskusjonen av bokas andre del, på omlag 200 sider. Derfor vil den i motsetning til mine vanlige anmeldelser inneholde spoilere.

Kort om plottet
Our Mutual Friend er et satirisk verk skrevet av Dickens i 1865 som rettet et kritisk lys over forholdet vårt til penger. Penger gjør at mange av oss skifter atferd og det blir kanskje tydeligst i arveoppgjør, der noen er villig til å ofre relasjonen til familiemedlemmer over eiendeler. Dickens tar utgangspunkt i dødsfallet til en rik forretningsmann. Han har fordelt formuen sin mellom en av sine mest lojale tjenere, Mr. Boffin og sønnen sin. I mens tjenerens andel syntes å komme uten forutsetninger, er det klare krav til sønnens arv. Han må gifte seg med en ung kvinne, beskjedent bemidlede Bella, som han ikke engang har møtt for å ha rett på arven. Slik synliggjør Dickens pengenes urimelige makt over livet til arvingen. Det oppgis ingen grunn for hvorfor faren mener sønnen burde gifte seg med Bella. Både arvingen og Bella syntes likevel å være villig til å innfri dette kravet, selv om som Bella sier "det er gitt at vi aldri kommer til å føle noe annet enn gjensidig forakt for hverandre, hvordan kunne vi det?" Viktigst av alt er pengene.

Det hele tar likevel en vending når man finner liket av forretningsmannens sønn i Themsen. Det virker da som hele formuen tilfaller tjeneren, Boffin med frue.

Bilde: We Heart It

Glem Charlie, han er en dust.

Ved avslutningen av første bok heiet jeg på Charley Hexam - som hatte fått en fot opp den sosiale stigen. Den skoleflinke gutten hadde med hjelp fra den oppofrende søsteren sin fått muligheten til å studere. Første kapittel i bok 2 viser at Charley har gjort det svært godt, og har blitt tatt i lære av skolemesteren Mr. Headstone (en erfaren kar i midten av tyveårene, knis). Kort tid etter Charley forlater hjemmet, drukner faren i elva. Charley anser seg selv nå som familiens overhode, og forsøker å presse storesøsteren til å gifte seg med skolemesteren. Lizzie avslår frieriet, noe Charley håndterer så ufint at han godt kan være nestemann ut i Themsen for alt jeg bryr meg. Det virker som han er så ivrig etter å demonstrere sin økte innflytelse, at han prøver å kommandere søsteren uten å tenke på alt hun har oftret for å gi ham denne muligheten.
 

Oh I know their tricks and manners! Frekke lille Jenny. 

Lizzie flytter sammen med Jenny, en handicappet men munnrapp ungpike som syr dukkeklær og omtaler den fordrukne faren sin som "sitt uskikkelige barn". Jenny Wren er en av favorittkarakterene mine i boken. Hun beskrives som "barn i kroppen, men kvinne i livserfaringer." Misdannelsene hennes i ryggen og bena, har ført til at hun har blitt mobbet av de andre barna. Hun har derfor ikke noe særlig til overs for dem, og hytter stadig med den lille neven mens hun sier "oh,I know their tricks and manners!" og fantaserer om hvordan hun kan gjøre livet surt for dem. Dette gjelder også fremtidige ektemenn – som hun har fått for seg at man må tukte, for at de ikke skal bli helt ubrukelige. I mens hun arbeider forteller hun ofte Lizzie om alle oppgavene den fremtidige beileren skal pålegges. Når Lizzie så undres om ikke Jenny er litt i overkant hard med denne unge mannen, som Jenny tross alt enda ikke kjenner – svarer Jenny raskt (you know it) "Oh I know his tricks and manners! Dessuten må man være streng med dem, ellers respekterer og elsker de deg ikke."
 

Når jeg tenker meg om er det flere unge jenter som er stuck i en foreldrerolle for fedre på skråplanet i boken. Det gjelder også datteren til avdøde Hexams partner, som bærer det minneverdige navnet Pleasant Riderhood, i tillegg til Lizzy selv - iallfall frem til "Gaffer" døde.
 

Tomme mennesker med fulle lommebøker

Vi møter ambisiøse og utspekulerte mennesker i alle lag. Nyrike fru Veneering betaler noen for å få mannen sin inn i Parlamentet. Det gjøres åpenbart for at hun skal få statusen av å være gift med en MP (member of parliament), for mannen eier ikke et eneste politisk bein i hele kroppen og ser ikke ut til å ha ambisjoner utover å inneha plassen. Hvilket kanskje er likegreit når plassen er kjøpt og betalt.
 

Bella har flyttet inn med herr og fru Boffin, som har bestemt seg for at det bare er rett og rimelig at formuen kommer henne til gode også. Denne ordningen trives Bella godt med, og hun gleder seg over fine kjoler og muligheten til å kjøpe gaver til familien sin. Vi blir bedre kjent med henne i del 2. Hun reflekterer over hvordan hun er en golddigger og bekjenner det også ovenfor faren sin at det ultimate målet hennes er å gifte seg til penger. "I am the most mercenary little wretch that ever lived in the world."
 

Selve plot-twisten: Arvingen er ikke død 

Det viktigste som skjer i bok 2 er at den antatt døde arvingen ikke er død likevel! Jeg skal ikke gå inn i alle detaljene om hvordan og hvorfor - men John Rokesmith, Boffins sekretær – viser seg å være arvingen John Harmon. Han bekjenner dette til oss, men fortsetter dobbeltlivet ovenfor herr og fru Boffin og Bella. John er åpenbart tiltrukket av Bella og gjør flere tilnærmelser for å lære henne å kjenne. Hun er ikke nevneverdig interessert (man blir tross alt ikke rik av å gifte seg med en sekretær), men hun ser hvordan han oppfatter henne og justerer seg litt til det bedre. Hun forsøker også å forklare ham at hun slettes ikke er så bortskjemt eller overfladisk som han tror. Det at Bella ønsker å forbedre seg når hun er sammen med John, leder til små men konkrete endringer i oppførselen hennes. For eksempel insisterer hun på å hjelpe til med matlagingen til foreldrenes bryllupsdag, selv om hun aldri har laget mat før. "Skal høna være rød inni når den er ferdigstekt?" "Eh. Nei".
 

Boka største styrke hittil: Dickens livlige persongalleri

Dickens har et stort og interessant persongalleri i Our Mutual Friend. Jeg elsker hvordan han animerer karakterene, og hvordan selv de mest håpløse gribbene drives av ulike motiver og er sine egne personer. Dickens kan dette med å skape karakterer. Det har vært påpekt at boken har dette med en ny begynnelse som gjennomgående tema, sammen med samfunnets forventninger. Dickens bruker vann og elva Themsen som et bilde på fornyelse (kremt. Wikipedia). Det kan jeg se. Halvparten av karakterene har snart enten druknet i, eller holdt på å drukne i elva.

 

Our Mutual Friend handler om folk som helt eller delvis drukner i Themsen. Primært. (Bilde: Google)

 

Så kort fortalt fra Bok 1 til Bok 2 har vi hatt følgende karakterutvikling:

• Charley Hexam – fra begavet fattiggutt -> utakknemmelig lømmel
• Lizzie Hexam – selvoppofrende søster og datter -> setter grenser for brorens innflytelse (Bra for deg, Lizzie!)
• Mr. Boffin – fra lojal tjener -> glad nyrik idiot -> mistenksom og lei av alle som vil ha penger av ham
• Mrs. Boffin – brukte pengene på vulgære klær og ting -> bruker pengene på veldedighet/å kjøpe seg en familie.
• John Rokesmith -> John Harmon!
• Bella – fra golddigger uten samvittighet -> golddigger med gryende samvittighet. Det er jo en slags progresjon, men gudbedre så sakte det går.

Spørsmål jeg tar med meg inn i del 3:

- Finner Jenny Wren noen mannlige prospekter å tukte? (She knows their tricks and manners, you know)

 - Forkaster Bella Golddiggerplanene og legger merke til at John er en skikkelig bra fyr, eller kommer hun til å fortsette å bruke mesteparten av tiden og pengene sine på å date faren sin?

- Kommer Lizzie Hexam til å bli lykkelig?

 

og ikke minst - hvem er nestemann til å drukne i Themsen?