Man Booker Shortlist er annonsert

 Dette var de seks bøkene som kom videre:

• We Need New Names by NoViolet Bulawayo (Chatto & Windus)
• The Luminaries by Eleanor Catton (Granta)
• The Harvest by Jim Crace (Picador)
• The Lowland by Jhumpa Lahiri (Bloomsbury)
• A Tale for the Time Being by Ruth Ozeki (Canongate)
• The Testament of Mary by Colm Tóibín (Penguin)

Jeg har lest alle med unntak av The Lowland, som først ble tilgjengelig fra Amazon søn 08. september. Jeg er veldig glad for å se både A Tale for the Time Being og We Need New Names på lista. Jeg er heller ikke overrasket over å finne The Harvest, The Luminaries og The Lowland der. Den eneste overraskelsen, syntes jeg var The Testament of Mary - som jeg gjerne skulle ha byttet ut med The Spinning Heart - som er den boken jeg syntes det var mest synd at ikke kom med.

Det er helt klart en variert shortlist i år, slik forklares det på Man Bookers egne hjemmesider:

The six books on the list could not be more diverse. There are examples from novelists from New Zealand, England, Canada, Ireland and Zimbabwe – each with its own highly distinctive taste. They range in size from the 832 pages of Eleanor Catton's The Luminaries to the 104-page The Testament of Mary by Colm Tóibín. The times represented stretch from the biblical Middle East (Tóibín) to contemporary Zimbabwe (NoViolet Bulawayo) by way of 19th-century New Zealand (Catton), 1960s India (Jumpha Lahiri), 18th-century rural England (Crace) and modern Tokyo (Ruth Ozeki). The oldest author on the list, Jim Crace, is 67, the youngest (indeed the youngest ever shortlistee), Eleanor Catton, is 28. Colm Tóibín has written more than 15 books, The Luminaries is only Catton's second.

 

Her kommer noen kjappe gjennomganger av plot og mine tanker om bøkene på shortlisten i år:


We Need New Names av NoViolet Bulawayo (Chatto & Windus)
I boken treffer vi ti år gamle Darling og hennes venner Stina, Chipo, Godknows, Sbho og Bastard. De pleide alle å bo i ordentlige hus, med ordentlige rom og møbler, men nå bor de alle i et skur som heter Paradise. I Zimbabwe bruker barna dagene på å stjele frukt, synge Lady-Gaga-sanger av full hals, spille spill og lure på hvordan de skal få babyen ut av Chipos mage. De drømmer om paradisene Amerika, Dubai, Europa, der Madonna, Barack Obama og David Beckham bor. Men som tusenvis av andre mennesker som forsøker å starte på nytt et sted langt hjemmefra, oppdager Darling at dette nye paradiset kommer med sine egne utfordringer for henne, og de hun forlot.

Til å begynne med fortelles boken på en herlig naiv måte. Den forteller om ting som er vanskelige og grusomme, men fra en tiårings perspektiv. I bunn av elendigheten er det alltid håp. Håpet er å komme seg vekk, til et ordentlig land, et land som de man ser på TV. Darling håper at tanten hennes som bor og arbeider i USA skal være hennes redning. Vi ser velmenende NGO'er fra de afrikanske barnas perspektiv. Vi bevitner også lek som fort blir alvor.

I den andre delen av boken, som utspiller seg i USA er stemningen ganske annerledes. Darling er i landet på et utgått turist-visum og oppholder seg illegalt i riket. USA er ikke slik Darling har sett for seg. Det går opp for henne at hun aldri kommer til å bo i et av de store hvite husene, eie en dyr bil eller leve livet hun så for seg da hun bodde i Zimbabwe. Darling jobber med å sortere panteflasker på en supermarkedkjede og bor med tanten i et trehus som lukter mugg i en del av byen der man kan høre skudd om natta. Samtidig savner hun vennene sine og hjemmet sitt. Hun skjønner at hun alltid kommer til å være fremmed i USA, og at selv den dagen hun får barn vil de være fremmede for henne, fordi de vil være amerikanske.

Jeg likte boken veldig godt - den var en slik type bok som gjør at man får større forståelse og sympati for mennesker man ofte ikke forstår motivene til. Akkurat den kvaliteten er felles for bøkene jeg virkelig syntes godt om. Boken diskuterer også hvorvidt det er rett å dra. Som Darlings venninne Chipo sier på telefonen når Darling sier hun er lei for at ting er så vanskelig i hjemlandet: "Why did you just leave? If it is your country, you have to love it and live in it and not leave it. You have to fight for it no matter what, to make it right. Tell me, do you abandon your house because it's burning or do you find water to put out the fire? And if you leave it burning, do you expect the flames to turn into water and put themselves out? You left it, Darling, my dear, you left the house burning and you have the guts to tell me in that stupid accent that you were not even born with, that doesn't even suit you, that this is your country?"


The Luminaries av Eleanor Catton (Granta)
Året er 1866 og Walter Moody har reist til New Zealand for å finne lykken (og forhåpentligvis litt gull). Ved ankomst møter han en anspent forsamling av tolv lokale menn, som har møttes i hemmelighet for å diskutere en rekke uløste forbrytelser. En velstående mann har forsvunnet, en hore har forsøkt å ta selvmord og en formue er oppdaget i hjemmet til en sliten alkoholiker. Moody trekkes raskt inn i mysteriet; et nettverk med skjebner som er like komplekst og velkomponert som stjernehimmelen selv.
Det er naturlig at spenninger kan oppstå i et samfunn som det Catton beskriver. For bosetningen på Hokitika består utelukkende av menn(esker) som har reist dit i voksen alder for å lete etter gull. De har ingen felles historie, og de kjenner ikke hverandres fortid. I tillegg er det noe på spill, finner man gull sier man det ikke til noen for å holde området for seg selv så lenge som mulig. Tillit er derfor ikke naturlig aktørene i mellom, selv om det selvfølgelig oppstår allianser. Akkurat dette syntes jeg er det helt klart mest interessante i hele boken, spørsmålet "i et samfunn, der vi ikke kjenner hverandre, ikke stoler på hverandre, og noe er på spill, hvordan oppfører vi oss?" Det sier noe om menneskets natur og hvordan vi er villig til å oppføre oss dersom vi tror vi kan få innflytelse og makt, som penger jo representerer.

Boken er strukturert etter stjernetegn og hvilket hus stjernetegnet står i. Akkurat dette kunne virke litt abstrakt på meg, og tilla boken en mystikk som jeg syntes stod som kontrast til "spillet mellom rasjonelle aktører". For meg betydde det ikke så mye til eller fra, selv om det er klart noe kan leses inn i hver overskrift. Jeg liker også at synet vårt på de ulike karakterene og hva som driver dem utvikler seg gjennom boken. Forfatteren har forstått at 12 karakterer hvorav alle bortsett fra 2 kvinner og 3 kinesere er hvite menn, kan bli litt mye for enhver leser å holde styr på. Derfor har hun laget en fin oversikt over hvem de ulike karakterene er helt i begynnelsen av boka. For meg er det de to kvinnene i boka, Lydia Wells og Anne Wetherell som er de mest interessante spillerne. Det er også disse som klarest skiller seg ut fra de andre, ikke bare i form av å være kvinner – men i form av utvikling.

For meg koker det ned til at denne boken fortjener en mer tålmodig leser enn meg, for jeg syntes av og til at det gikk for sakte, med handlingen i forhold til sideantallet. Det betyr ikke at jeg ikke liker tykke bøker. Jeg elsker tykke bøker. Problemet var heller det at jeg ikke syntes handlingen og spenningen strakk helt til for å fylle alle de 800 sidene. Når det er nevnt, imponerer den unge forfatterinnen med et vakkert språk, interessante (om enn litt mange) karakterer og en imponerende kabal av en historie, der alle har skitne fingre og få er det de utgir seg for å være.

Det er i stor grad en "whodunnit" – med mange involverte, og det er forståelsen av motivasjonen og drivkreftene som gjør spørsmålet om skyld interessant.


The Harvest av Jim Crace (Picador)
 Det er sensommer og kornet er blitt gult. En liten landsby står ovenfor en trussel. En trio av fremmede - to menn og en farlig og mystisk kvinne - ankommer bygrensen og setter opp en camp i skogen. Samme natt settes det fyr på et bygg. I løpet av syv dager ser Walter Thirsk småbyen falle fra hverandre: kornet på jordene er røykskadd, de nyankommede blir straffet på en uverdig måte og naboene holdes fanget fordi de mistenkes for hekse-kraft. Likevel er det noe enda mørkere som utgjør kjernen i denne historien, og kun Walter - som eneste overlevende - kan fortelle hva som egentlig skjedde.

Den lille bygda med 58 innbyggere, hvorav de fleste er i slekt har ikke engang et navn i Harvest. Men for tilflytteren Walter, fremsto livet på landet som et paradis da han ankom for mange år siden. Siden Walter har det ikke kommet noen flere tilflyttere. Likevel blir Walter aldri en av bygdas "egne". Det fremkommer tydelig når det oppstår konflikt og alle deler seg i "oss" og "dem". Historien finner sted på den Britiske landsbygda, men kan være omtrent hvor som helst. Den industrielle revolusjon er på trappene og "The Enclosure Act" innføres med det som resultat at landområder ble slått sammen og beriket landeiere på bekostning av bønder. Bøndene flyttet så inn til byene og ble arbeiderklassen. I boken er Mester Kent hjelpesløs ovenfor fetteren Edmund Jordan, som på kort tid tar over bygda. Jordan skal fasilitere kristendom og kapitalisme og bruker overtro og bøndenes egen skepsis til utenforstående til sin fordel.

Har et sted som er villig til å la noen andre ta skylden og straffen for noen av det deres egne har gjort livets rett? Alle vet det de gjør er feil, ingen sier noe – ingen gjør noe før det er for sent. Det føles litt som Edens hage. Man bryter reglene og blir kastet ut.

Til slutt erkjenner Kent at dette stykket land som alltid har vært eldre enn dem, ikke lenger er det. Det har blitt forandret til noe annet, og båndet mellom bonden og den dyrkede jorda er brutt.
Jeg vil berømme forfatteren, som klarer å skape levende bilder og lukter fra bygda og dens beboere – gjennom hele boka. Den minner meg på hvorfor jeg aldri skal bo i en bygd igjen. - Jeg gleder meg veldig til å lese andre bokbloggeres tanker om denne boka, kanskje kan dere få meg til å se den i nytt lys.


The Lowland av Jhumpa Lahiri (Bloomsbury)
Brødrene Subhash og Udayan Mitra er født med bare 15 måneders mellomrom, og er uadskillelige. Det er kanskje like greit, for på egenhånd forveksles ofte den ene med den andre. Det er 60'tallet og Udayan, som er karismatisk og impulsiv av natur blir tiltrukket av Naxalite-bevegelsen - et opprør mot ulikhetene og fattigdommen i det indiske samfunnet. Han er villig til å risikere alt for det han tror på. Den pliktoppfyllende Subhash deler ikke brorens interesse og engasjement for politikk, og forlater barndomshjemmet for å bli forsker i et stille hjørne av Amerika. Når Subhash får vite hva som har skjedd med broren som forble i landsbyen de vokste opp, reiser han tilbake til India for å forsøke å samle bitene av en knust familie, og få sårene Udayan etterlot seg til å gro - inkludert det knuste hjertet til brorens kone.
Denne boken gleder jeg meg til å lese!



A Tale for the Time Being av Ruth Ozeki (Canongate)
Dette er min absolutte favoritt av de nominerte! Ruth finner en Hello Kitty matboks i strandkanten. Inni matboksen ligger en dagbok full av en ung jentes håp og drømmer. Hun antar den må ha kommet dit i etterkant av tsunamien i 2011. For hver side hun leser, forsvinner hun lenger inn i et fengslende mysterie. På en liten cafe i Tokyo, navigerer sekstenårige Nao Yasutani dagliglivets utfordringer. Nao forsøker å finne sin plass her i verden, kanskje kan noen endelig forstå henne gjennom dagboken hennes?

Jeg elsket denne boken! Den har mange av kvalitetene som jeg har lagt til grunn for min forkjærlighet til Murakami - men som en av dere nevnte tidligere, dette kan være den japanske fortellerstemmen. Det er mystikk uten at det blir direkte urealistisk og akkurat som Murakami benytter Ozaki parallelle virkeligheter. Det er også et interessant virkemiddel at forfatteren Ruth Ozeki skriver om en forfatter som heter Ruth. Det gir boken en selvbiografisk fornemmelse.

Kulturforskjellene mellom livet i USA, Canada og Japan skildres på en mesterlig måte. Det er lagt et vitenskapelig prinsipp til grunn for de mer "mystiske delene av boka". Jeg vil ikke si hvilket, for dette er selve nøkkelen. Dette gir boken en filosofisk dimensjon, men som Nao påpeker - er det kanskje bare deprimerte mennesker som bryr seg om filosofi.

Hele boken venter man på at dagbokforfatteren og leseren skal finne hverandre. For Ruth ønsker virkelig å finne Nao for å forsikre seg om at det har gått bra. Ruth og Nao finner hverandre - men slettes ikke på den måten jeg som leser forestilte meg.

Er livet verdt å leve, hvordan overkommer man dystre tanker, ensomhet og mobbing? Dette er temaer i Naos dagbok, selv om målet opprinnelig var å skildre livet til buddhist-bestemoren Jiko, skriver Nao mest om seg selv og bestemorens innflytelse på henne. Gjennom buddhismen finner Nao styrke.

Om boken har et budskap vil jeg gjette at det er noe i retning: vi må leve det livet vi har og forsøke å være tilstede underveis.


The Testament of Mary av Colm Tóibín (Penguin)
Med en stemme fylt med både raseri og ømhet forteller boken historien om hendelsen som ledet til en sorg ulik noen annen. Mary har mistet sønnen sin, og nå, utstøtt og redd - forsøker hun å lappe sammen minnene av ham og hendelsene som ledet til hans brutale død. For henne var han en sårbar skapning, omgitt av menn man ikke kan stole på, i en tid fylt med urolighet og endringer. Etterhvert som livet og sorgen hennes inntar formen av en slags folkemyte sliter Mary med å bryte stillheten og fortelle om hva som faktisk skjedde. I et forsøk på å fortelle sannheten i hele dens kompleksitet, vokser Maria fra å være en historisk person, til å bli fullt ut menneskelig.

Maria er omgitt av mennesker som vil ha mer enn hun føler hun kan gi, etter Jesu død. De sier hans død vil endre alt, ja faktisk hele verden. De vil ha anekdoter og historier. De vil ha mening. Maria finner ingen mening, for henne var han sønnen hennes, kun det - og nå er han borte. Vondest er det likevel for henne å tenke på at hun ikke var der med ham helt mot slutten, at hun flyktet i frykt for sitt eget liv. Denne skammen bærer hun alene. Boken forteller om miraklene Jesus utførte som økte tilhengerskaren, men Marias fokus er å redde en svært lite mottakelig sønn fra en sikker død. Vi vet alle hvordan det går, men jeg tar meg likevel i å håpe det kan løse seg på et vis. Marcus har en interessant rolle. Alt i alt syntes jeg ideen om boken er mer interessant enn selve gjennomførelsen.