Jeg hadde en kjempefin dag på Litteraturhuset i går. Det var Norsk-Amerikansk litteraturfestival og jeg traff noen venner for et glass vin og småpratet litt. Vi fikk med oss D.T Max i diskusjon med Lorin Stein og James Wood om en av mine absolutte favoritter, David Foster Wallace. D.T Max har skrevet boken "Every love story is a ghost story - A life of David Foster Wallace". Lorin Stein er en amerikansk litteraturkritiker, og redaktør for The Paris Review. James Wood er en britisk litteraturkritiker og forfatter.
David Foster Wallace kom på programmet som følge av en virkelig god samtale på en kafe i kjølvannet av forrige litteraturfestival. Som svar på spørsmålet "Hvorfor snakker vi om David Foster Wallace" svarte Lorin at Wallace hadde formet livet hans på følgende måte; I en periode leste han samtidig som han jobbet med sin egen roman. Over to uker leste han Infinite Jest. Etterpå var han enormt lettet, for han visste at han ikke trengte å skrive en roman likevel.
The sound of Wallace's prose was for many the sound of our heads.
- Dette er James' bidrag i diskusjonen om hvorfor Wallace er sentral. I tillegg var Wallace ambisiøs, utfordrende og kombinerte humor og smerte på en mesterlig måte. Wallace tok postmodernismen, slik den var fra 60-tallet og kombinerte den med biter av noe som ligner mer på realisme. Filosofisk kunne han i perioder minne mer om en forfatter fra nittenhundretallet. Han hadde kanskje realismens største styrke, en sterk fortellerstemme og virkelig gode dialoger.
Boken Brief Interviews with Hideous Men ble nevnt opp til flere ganger. Dette er også en av mine favoritter. For Wallace selv var ikke Brief Interviews en seier, det var en av to bøker han skrev i mens han ikke klarte å skrive boken han hadde bestemt seg for at skulle bli en verdig etterfølger av Infinite Jest. Likevel har Brief Interviews mange av Wallaces beste kvaliteter. Boken er strukturert som en rekke intervjuer, som man får inntrykk av at skjer i en form for navnløs institusjon. Kvinnenes stemmer og spørsmål er i boken kun Q. Briljant bok. Forsøkt filmatisert av han herlige fyren fra den britiske versjonen av The Office. Det gikk dessverre ikke så bra. I debatten ble boken beskrevet som "souls in need of grace that don't know they are in need of grace. Through the inability of these men to connect with people there is a inability to connect with God". For boken kan se ut til å ha en viss religiøs parallell. Det trekkes frem dette ene intervjuet, der en haikende kvinne blir voldtatt og redder sitt eget liv ved å forsøke å oppnå en kontakt med voldtektsmannen, så han ikke skal drepe henne. Det å opprette denne kontakten beskriver hun som ekstremt smertefullt.
- Tror du det er noe i at Wallace endte sitt eget liv fordi han ikke klarte å skrive ferdig "The pale king?" Spør en.
Om jeg trodde det før, tror jeg det egentlig enda sterkere nå, konkluderer Max. Wallace var stor på selvforakt, han hatet også deler av arbeidet sitt, og det gikk virkelig inn på ham at han ikke klarte å fullføre den boken.
En rad bak meg legger jeg merke til at Johan Harstad sitter. Harstad er en av mine absolutte favoritter. Etter foredraget går jeg nervøst frem til D.T Max og spør om han kan være så snill å signere boken min. Han legger fornøyd til at den ser ut som den er svært godt brukt. Jeg svarer at jeg har tatt notater, streket under og skrevet en omtale på bloggen. Til min overraskelse ber D.T som på dette tidspunktet foretrekker å bli kalt Daniel, meg om å sende denne omtalen til ham på mail, noe jeg lover å gjøre. Boken hans er anmeldt av Scotsman, The Times, Observer, Sunday Times og Independent - så hva han skal med min bloggomtale vet jeg ikke helt - men han slo meg som en fantastisk person. Like deler intelligent og ydmyk, samtidig som han var vennlig og nysgjerrig. Så jeg kommer til å sende ham en mail.
Oppmuntret av en vellykket samtale med Daniel bestemmer jeg meg for å si hei til Johan Harstad også. Når jeg liksom er i gang. Det skulle vise seg at det lille jeg har av sosiale skills på dette tidspunktet var oppbrukt, og selv ikke vinglasset jeg hadde drukket rett før kunne hjelpe meg. Her er en gjengivelse av den noe kleine samtalen som fant sted på trappene til Litteraturhuset. Harstad stod sammen med noen venner og diskuterte (sikkert David Foster Wallace, og jeg skulle hatt en rapp på baken for å avbryte en samtale om David Foster Wallace).
Linn: Johan Harstad?
Johan: ja?
Linn: så gøy å se deg her. Min norske favorittforfatter på et foredrag om min amerikanske favorittforfatter!
Johan: ja...det beste av begge verdener?
Linn: jeg heter Linn forresten. Jeg er bokblogger. Jeg har omtalt alle bøkene dine. De er veldig bra. (Alt dette sier jeg uten øyenkontakt. Det begynner allerede nå å bli kleint)
Johan: så bra da.
Linn: men nå skal jeg gå. For ikke å lage sånn klein fan- stemning. (På dette tidspunktet begynner jeg å tenke over hvor dum jeg virker)
Johan: neida det går bra det.
Linn: OK. Hade. (så strener jeg avgårde)
Uansett. Litt morsomt er det jo at jeg tidligere har nevnt både DFW og Johan Harstad i denne posten om novellesamlinger jeg elsker.
David Foster Wallace kom på programmet som følge av en virkelig god samtale på en kafe i kjølvannet av forrige litteraturfestival. Som svar på spørsmålet "Hvorfor snakker vi om David Foster Wallace" svarte Lorin at Wallace hadde formet livet hans på følgende måte; I en periode leste han samtidig som han jobbet med sin egen roman. Over to uker leste han Infinite Jest. Etterpå var han enormt lettet, for han visste at han ikke trengte å skrive en roman likevel.
The sound of Wallace's prose was for many the sound of our heads.
- Dette er James' bidrag i diskusjonen om hvorfor Wallace er sentral. I tillegg var Wallace ambisiøs, utfordrende og kombinerte humor og smerte på en mesterlig måte. Wallace tok postmodernismen, slik den var fra 60-tallet og kombinerte den med biter av noe som ligner mer på realisme. Filosofisk kunne han i perioder minne mer om en forfatter fra nittenhundretallet. Han hadde kanskje realismens største styrke, en sterk fortellerstemme og virkelig gode dialoger.
Boken Brief Interviews with Hideous Men ble nevnt opp til flere ganger. Dette er også en av mine favoritter. For Wallace selv var ikke Brief Interviews en seier, det var en av to bøker han skrev i mens han ikke klarte å skrive boken han hadde bestemt seg for at skulle bli en verdig etterfølger av Infinite Jest. Likevel har Brief Interviews mange av Wallaces beste kvaliteter. Boken er strukturert som en rekke intervjuer, som man får inntrykk av at skjer i en form for navnløs institusjon. Kvinnenes stemmer og spørsmål er i boken kun Q. Briljant bok. Forsøkt filmatisert av han herlige fyren fra den britiske versjonen av The Office. Det gikk dessverre ikke så bra. I debatten ble boken beskrevet som "souls in need of grace that don't know they are in need of grace. Through the inability of these men to connect with people there is a inability to connect with God". For boken kan se ut til å ha en viss religiøs parallell. Det trekkes frem dette ene intervjuet, der en haikende kvinne blir voldtatt og redder sitt eget liv ved å forsøke å oppnå en kontakt med voldtektsmannen, så han ikke skal drepe henne. Det å opprette denne kontakten beskriver hun som ekstremt smertefullt.
- Tror du det er noe i at Wallace endte sitt eget liv fordi han ikke klarte å skrive ferdig "The pale king?" Spør en.
Om jeg trodde det før, tror jeg det egentlig enda sterkere nå, konkluderer Max. Wallace var stor på selvforakt, han hatet også deler av arbeidet sitt, og det gikk virkelig inn på ham at han ikke klarte å fullføre den boken.
En rad bak meg legger jeg merke til at Johan Harstad sitter. Harstad er en av mine absolutte favoritter. Etter foredraget går jeg nervøst frem til D.T Max og spør om han kan være så snill å signere boken min. Han legger fornøyd til at den ser ut som den er svært godt brukt. Jeg svarer at jeg har tatt notater, streket under og skrevet en omtale på bloggen. Til min overraskelse ber D.T som på dette tidspunktet foretrekker å bli kalt Daniel, meg om å sende denne omtalen til ham på mail, noe jeg lover å gjøre. Boken hans er anmeldt av Scotsman, The Times, Observer, Sunday Times og Independent - så hva han skal med min bloggomtale vet jeg ikke helt - men han slo meg som en fantastisk person. Like deler intelligent og ydmyk, samtidig som han var vennlig og nysgjerrig. Så jeg kommer til å sende ham en mail.
Oppmuntret av en vellykket samtale med Daniel bestemmer jeg meg for å si hei til Johan Harstad også. Når jeg liksom er i gang. Det skulle vise seg at det lille jeg har av sosiale skills på dette tidspunktet var oppbrukt, og selv ikke vinglasset jeg hadde drukket rett før kunne hjelpe meg. Her er en gjengivelse av den noe kleine samtalen som fant sted på trappene til Litteraturhuset. Harstad stod sammen med noen venner og diskuterte (sikkert David Foster Wallace, og jeg skulle hatt en rapp på baken for å avbryte en samtale om David Foster Wallace).
Linn: Johan Harstad?
Johan: ja?
Linn: så gøy å se deg her. Min norske favorittforfatter på et foredrag om min amerikanske favorittforfatter!
Johan: ja...det beste av begge verdener?
Linn: jeg heter Linn forresten. Jeg er bokblogger. Jeg har omtalt alle bøkene dine. De er veldig bra. (Alt dette sier jeg uten øyenkontakt. Det begynner allerede nå å bli kleint)
Johan: så bra da.
Linn: men nå skal jeg gå. For ikke å lage sånn klein fan- stemning. (På dette tidspunktet begynner jeg å tenke over hvor dum jeg virker)
Johan: neida det går bra det.
Linn: OK. Hade. (så strener jeg avgårde)
Uansett. Litt morsomt er det jo at jeg tidligere har nevnt både DFW og Johan Harstad i denne posten om novellesamlinger jeg elsker.
Det hørtes ut som fin-fine forfattermøter, selv om du syntes du ikke fikk "gitt alt" da du traff Mr Harstad :) Skal du på bokblogger-treffet foresten?
SvarSlettKlart jeg skal! Det har jeg gledet meg til lenge. Håper jeg får snakket litt med deg der, om du skal - selvfølgelig.
SlettJa, i år skal jeg dit! Det blir hyggelig å treffes! Vi får lade batteriene og utnytte våre sosiale skills til fulle :)
SlettHurra! Da gleder jeg meg masse.
SlettJeg syntes det høres ut som du klarte deg utmerket jeg, Linn. Det må være hyggelig å høre fra mennesker som har lest og likt bøkene sine, tenker jeg :) Selv hadde jeg blitt stum(eventuelt dum!) og starstuck, flaks om jeg hadde fått ytret så mye som hei.
SvarSlettJeg syntes vi er søte som blir starstruck av forfattere. Jeg ser deg på bloggtreff?
SlettJeg kommer, ja! :) Kanskje jeg tør å si hei. Ikke godt å si, jeg kan bli bloggstruck også ha ha ;)
Slett