Godt nyttår, kjære blogglesere. Jeg håper det blir et skikkelig fint et, og at dere fyller det med gode leseropplevelser!
Årets første bok er We The Animals av Justin Torres. En liten flis av en debut, med forsiden full av lovord fra kjente aviser og tidsskrifter.
Vi får innblikk i oppveksten til tre brødre i Brooklyn. Moren er hvit og faren er fra Puerto Rico - dynamikken dem i mellom svinger mellom elektrisk lidenskap (oh la-la) og fyll og blåveiser. Guttene gjemmer seg når foreldrene sloss, lister seg på tå når foreldrene sover, og bråker og sloss som ville dyr når de er alene. Dysfunksjonalitet til tross, man trenger ikke Fugelli for å forstå at de er en flokk og at de elsker hverandre. Så utvikler vår forteller seg på en måte som gjør at han føler seg mer og mer adskilt fra familien sin. De andre føler det også. Det skaper konflikt.
Forfatter: Justin Torres
Tittel: We the Animals (2012)
Sideantall: 125 sider
I et nøtteskall: Hvor er barnevernet når man trenger dem?
Favorittutdrag:
"Promise me," she said, "promise me you'll stay six forever."
"How?"
"Simple. You're not seven; you're six plus one. And the next year you'll be six plus two. Like that, forever."
"Why?"
"When they ask you how old you are, and you say 'I'm six plus one, or two, or more', you'll be telling them that no matter how old you are, you are Ma's baby boy. And if you stay my baby boy, then I'll always have you, and you won't shy away from me, won't get slik and tough, and I won't have to harden my heart."
"You stopped loving them when they turned seven?"
"Don't be simple," Ma said, She brushed my hair back from my forhead. "Loving big boys is different from loving little boys - you've got to meet tough with tough. It makes me tired sometimes, that's all, and you, I don't want you to leave me, I'm not ready.
Then Ma leaned in and whispered more in my ear, told me more, about why she needed me at six, She whispered it all to me, her need so big, no softness anywhere, only Paps and boys turning into Paps. It wasn't just the cooing Words, but the damp of her voice, the tinge of pain - it was the warm closeness of her bruises - that sparked me. I turned into her, saw the swollen mounds on either side of her face, the muddies purple skin ringed in yellow. Those bruises looked so sensitive, so soft, so capable of hurt, and this thrill, this spark, surged from my gut, spread through my chest, this wicked tingle, Down the length of my arms and into my hands. I grabbed hold of both her cheeks and pulled her towards me for a kiss.
The pain traveled sharp and fast to her eyes, pain opened up her pupils into big black disks. She ripped her face from mine and showed me away from her, to the floor. She cussed me and Jesus, and the tears dropped, and I was seven.
En virkelig vakker bok, men den slutter der det begynner å bli interessant.
Ofte er det slik at korte bøker ikke står noe tilbake for sine tykkere hyllekamerater i kompleksitet eller dybde, tvert i mot har jeg lest flere perler på om lag 100 sider. Jeg forventet derfor ikke å føle meg uferdig ved veis ende av We the Animals, men det gjorde jeg.
Det beste med denne boken er hvor vakkert skrevet den er. Den er rå, mørk og emosjonell på samme tid. Den har litt samme vibber som Sara Stridsbergs Darling River og sier noe om samholdet i selv de mest skakk-kjørte familier, og hvor vondt det er å føle at man ikke lenger passer inn i sin egen flokk.
Jeg syntes imidlertid boken slutter på det tidspunktet den begynner å bli interessant. Det føles ikke ferdig for meg, det bygger seg opp en konflikt, men hva hovedkarakteren gjør så - blir stående åpent. Det er en flott debutbok, men jeg skulle mye heller sett det som de første kapitlene i en lenger roman med mer handling. Hva skjer med den som har vokst opp under disse forholdene, hvordan lærer han å leve parallelt med familien sin, bli voksen og inngå egne relasjoner? Hva er grensene for familiekjærlighet?
Det er noe her, bare så synd at det føles så ukomplett.
Anbefales: GRANTA-leseren/ de som er svake for mørk og lyrisk litteratur
Karakter: C
Årets første bok er We The Animals av Justin Torres. En liten flis av en debut, med forsiden full av lovord fra kjente aviser og tidsskrifter.
Vi får innblikk i oppveksten til tre brødre i Brooklyn. Moren er hvit og faren er fra Puerto Rico - dynamikken dem i mellom svinger mellom elektrisk lidenskap (oh la-la) og fyll og blåveiser. Guttene gjemmer seg når foreldrene sloss, lister seg på tå når foreldrene sover, og bråker og sloss som ville dyr når de er alene. Dysfunksjonalitet til tross, man trenger ikke Fugelli for å forstå at de er en flokk og at de elsker hverandre. Så utvikler vår forteller seg på en måte som gjør at han føler seg mer og mer adskilt fra familien sin. De andre føler det også. Det skaper konflikt.
 |
| We the Animals og The Resident Animal. |
Forfatter: Justin Torres
Tittel: We the Animals (2012)
Sideantall: 125 sider
I et nøtteskall: Hvor er barnevernet når man trenger dem?
Favorittutdrag:
"Promise me," she said, "promise me you'll stay six forever."
"How?"
"Simple. You're not seven; you're six plus one. And the next year you'll be six plus two. Like that, forever."
"Why?"
"When they ask you how old you are, and you say 'I'm six plus one, or two, or more', you'll be telling them that no matter how old you are, you are Ma's baby boy. And if you stay my baby boy, then I'll always have you, and you won't shy away from me, won't get slik and tough, and I won't have to harden my heart."
"You stopped loving them when they turned seven?"
"Don't be simple," Ma said, She brushed my hair back from my forhead. "Loving big boys is different from loving little boys - you've got to meet tough with tough. It makes me tired sometimes, that's all, and you, I don't want you to leave me, I'm not ready.
Then Ma leaned in and whispered more in my ear, told me more, about why she needed me at six, She whispered it all to me, her need so big, no softness anywhere, only Paps and boys turning into Paps. It wasn't just the cooing Words, but the damp of her voice, the tinge of pain - it was the warm closeness of her bruises - that sparked me. I turned into her, saw the swollen mounds on either side of her face, the muddies purple skin ringed in yellow. Those bruises looked so sensitive, so soft, so capable of hurt, and this thrill, this spark, surged from my gut, spread through my chest, this wicked tingle, Down the length of my arms and into my hands. I grabbed hold of both her cheeks and pulled her towards me for a kiss.
The pain traveled sharp and fast to her eyes, pain opened up her pupils into big black disks. She ripped her face from mine and showed me away from her, to the floor. She cussed me and Jesus, and the tears dropped, and I was seven.
En virkelig vakker bok, men den slutter der det begynner å bli interessant.
Ofte er det slik at korte bøker ikke står noe tilbake for sine tykkere hyllekamerater i kompleksitet eller dybde, tvert i mot har jeg lest flere perler på om lag 100 sider. Jeg forventet derfor ikke å føle meg uferdig ved veis ende av We the Animals, men det gjorde jeg.
Det beste med denne boken er hvor vakkert skrevet den er. Den er rå, mørk og emosjonell på samme tid. Den har litt samme vibber som Sara Stridsbergs Darling River og sier noe om samholdet i selv de mest skakk-kjørte familier, og hvor vondt det er å føle at man ikke lenger passer inn i sin egen flokk.
Jeg syntes imidlertid boken slutter på det tidspunktet den begynner å bli interessant. Det føles ikke ferdig for meg, det bygger seg opp en konflikt, men hva hovedkarakteren gjør så - blir stående åpent. Det er en flott debutbok, men jeg skulle mye heller sett det som de første kapitlene i en lenger roman med mer handling. Hva skjer med den som har vokst opp under disse forholdene, hvordan lærer han å leve parallelt med familien sin, bli voksen og inngå egne relasjoner? Hva er grensene for familiekjærlighet?
Det er noe her, bare så synd at det føles så ukomplett.
Anbefales: GRANTA-leseren/ de som er svake for mørk og lyrisk litteratur
Karakter: C
Det var synd du følte den var så ukomplett, som stor fan av Stridsberg, høres den ut som min gate, dvs, kan man være blodfan av en forfatter man kvier seg for å lese. Har Happy Sally liggende her, men må manne meg opp for å trå ned i myra. Har ikke bestemt meg ennå om det er et tegn på litterærkvalitet eller min hode i sanden mentalitet.
SvarSlettJeg likte Darling River, men har det som deg og kvier meg litt for å begynne på Happy Sally jeg og, Den står i hylla, men det er noe med balansen og jeg kvier meg for å begi meg utpå noe som trekker meg ned. Gleder meg til neste tvangslesing den 12.
Slett