Stridsberg har laget en roman basert på livet til ekstremfeministen Valerie Solanas. Hun som skjøt Andy Warhol, og mest av alt beklaget at skuddene ikke drepte ham. Hun levde livet i amfetaminrus som prostituert – og forfattet manifestet Scum (Society for Cutting Up Men). Valerie er sint og psykisk syk, det er ikke bare en dårlig dag – det er et dårlig liv. I Drømmefakultetet møter vi Valerie i dialog med forfatteren (Stridsberg?), Andy Warhol, moren Dorothy, behandlere og allierte som Silkegutten og Cosmogirl.
Forfatter: Sara Stridsberg
Tittel: Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien (2006)
Sideantall: 350 sider.
I et nøtteskall: Ødelagte barn ødelegger det de kan. Mørkt, vulgært og likevel lyrisk roman basert på livet til ultrafeministen Valerie Solanas.
Utdrag fra teksten:
Ville et samfunn bestående utelukkende av kvinner, vært et bedre samfunn?
Valerie går ikke godt overens med de hun karakteriserer som "BH-brennende barbiedukker og pappajenter" i 70-tallets feministbølge. Ei heller passer hun inn i andre feministsirkler. De kritiserer yrket og bekledningen hennes og mener det er uforenelig å være prostituert og feminist. Valerie kjører sitt eget nådeløse løp, med få allierte. Hun omtaler konsekvent alle rundt seg som idioter, og messer til stadighet at hun er den eneste kvinnen tilstede som ikke er gal. Valerie ønsker ikke like rettigheter for kvinner og menn, hun ønsker en verden uten menn. Menn er roten til alt ondt, konkluderes det bastant.
Et samfunn uten menn, eller et samfunn uten kvinner - har vært skrevet endel om gjennom tidene. Noen forfattere fremstiller det som dystopi, andre som utopi. Et av de best kjente eksemplene er feministutopien Herland av Charlotte Perkins Gilman (Wikipedia)
Jeg syntes det er ekstremt, uansett erfaring med menn å ønske seg/arbeide for en verden uten menn. Faktisk så sidestiller jeg det med å ønske seg en verden uten jøder, eller andre religiøse/etniske grupper. Til Solanas forsvar var hun mentalt syk. Skikkelig mentalt syk.
Var Andy Warhol en dust?
Mye Noe tyder på det. Jeg hadde ingen kjennskap til Valerie i forkant av boken og for å være ærlig pleier jeg å styre unna bøker det står feminisme på omslaget av. Relasjonen til Andy Warhol syntes jeg likevel var interessant for jeg husker filmen FactoryGirl om hvordan en annen av Warhols "muser"; Edie Sedgwick også følte seg berettiget sveket og brukt av Warhol. Etter å ha lest om Solanas styrker mitt dårlige inntrykk av Warhol seg. Det virker som han sluttet å bry seg om folk så snart de ikke kunne gjøre noe for ham lenger.
Mørkt og vulgært men lyrisk likevel
Stridsberg sparer ikke på detaljene i skildringene av hvor grusomt Valeries liv er. Fra skildringer av voldtektene hun ble utsatt for av stefaren som syvåring, til alt som renner ut av alle kroppsåpninger i de nedpissede laknene hun ligger og dør i på fattighuset i bokens begynnelse. Valerie er ødelagt tidlig, og hun fortsetter å ødelegge seg selv på alle tenkelige måter. Hun nærer hatet mot menn med å selge kroppen sin, i mens hun messer om at det er gifte kvinner som er de ekte prostituerte. For Valerie "selger bare fitta si, ikke sjela". Hun underkaster seg aldri, selv om jeg ikke blir helt klok på at hun ikke velger å tjene penger på andre måter. Eneste måten jeg kan forklare det på, er at det ikke er et valg og at sykdommen og rusproblemene lukker alle andre dører for henne.
Selv om Valerie stryker meg mothårs hele veien, slutter jeg aldri å håpe på en lykkelig slutt for henne. En slutt jeg vet hun ikke kan få. Det som løfter boka syntes jeg er Stridsbergs fortellerkunst. Tekstene er vulgære og deprimerende, men vakre likevel. Jeg klarer ikke å forklare det bedre enn det, men det gir meg litt samme følelse som å se moderne kunst på Astrup Fearnley. Jeg ser jo at det er noe der, men hvorfor må det være så mange kjønnsorganer overalt? En kollega lovet forresten tenåringsdatteren sin en tier for hver penis hun talte på Astrup Fearnley (incentiver for moderne kunst!) og femtenåringen tjente 370 kroner på en time. But I digress...
Andre mener:
Marianne syntes det var ei forunderlig, forstyrrende og sterkt urovekkende bok med fantastisk språk og en slagkraft en sjelden opplever.
Anita syntes den er poetisk og spesiell. Hun hadde lånt den på biblioteket, men kommer til å kjøpe den fordi den bare må eies.
andre?
Anbefales: Du må tåle det mørkt og ubehagelig.
Karakter: C
Forfatter: Sara Stridsberg
Tittel: Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien (2006)
Sideantall: 350 sider.
I et nøtteskall: Ødelagte barn ødelegger det de kan. Mørkt, vulgært og likevel lyrisk roman basert på livet til ultrafeministen Valerie Solanas.
Utdrag fra teksten:
Diagnose: Jævlig forbannet. Dritsint. Mannshatende tiggerske. Prostituert. Alle gifte kvinner er horer. Er du gift? Kjøtt er mord. Sex er prostitusjon. Prostitusjon er mord. Et stykke dødt kjøtt.
Jeg er svært interessert i den måten dere kaller dere dannede på og deretter kaller andre mennesker for hvitt søppel.
Valerie: Jeg har sett de andre filmene dine.
Andy: Liker du dem?
Valerie: Nei.
Andy: (ler) Hvorfor liker du dem ikke?
Valerie: Fordi de suger. Fordi det er dårlig kunst. Fordi det bare er knullekunst og fluktkunst og ingentingkunst.
Andy: (ler og gråter) Jeg har ikke lyst til å være Andy Warhol.
Valerie: Det er okei å lage dårlig kunst. Det er ikke skuddpremie på det.
Ville et samfunn bestående utelukkende av kvinner, vært et bedre samfunn?
Valerie går ikke godt overens med de hun karakteriserer som "BH-brennende barbiedukker og pappajenter" i 70-tallets feministbølge. Ei heller passer hun inn i andre feministsirkler. De kritiserer yrket og bekledningen hennes og mener det er uforenelig å være prostituert og feminist. Valerie kjører sitt eget nådeløse løp, med få allierte. Hun omtaler konsekvent alle rundt seg som idioter, og messer til stadighet at hun er den eneste kvinnen tilstede som ikke er gal. Valerie ønsker ikke like rettigheter for kvinner og menn, hun ønsker en verden uten menn. Menn er roten til alt ondt, konkluderes det bastant.
Et samfunn uten menn, eller et samfunn uten kvinner - har vært skrevet endel om gjennom tidene. Noen forfattere fremstiller det som dystopi, andre som utopi. Et av de best kjente eksemplene er feministutopien Herland av Charlotte Perkins Gilman (Wikipedia)
Jeg syntes det er ekstremt, uansett erfaring med menn å ønske seg/arbeide for en verden uten menn. Faktisk så sidestiller jeg det med å ønske seg en verden uten jøder, eller andre religiøse/etniske grupper. Til Solanas forsvar var hun mentalt syk. Skikkelig mentalt syk.
 |
| Noe et bildesøk på Google indikerer er et bilde av Valerie Solanas |
Mørkt og vulgært men lyrisk likevel
Stridsberg sparer ikke på detaljene i skildringene av hvor grusomt Valeries liv er. Fra skildringer av voldtektene hun ble utsatt for av stefaren som syvåring, til alt som renner ut av alle kroppsåpninger i de nedpissede laknene hun ligger og dør i på fattighuset i bokens begynnelse. Valerie er ødelagt tidlig, og hun fortsetter å ødelegge seg selv på alle tenkelige måter. Hun nærer hatet mot menn med å selge kroppen sin, i mens hun messer om at det er gifte kvinner som er de ekte prostituerte. For Valerie "selger bare fitta si, ikke sjela". Hun underkaster seg aldri, selv om jeg ikke blir helt klok på at hun ikke velger å tjene penger på andre måter. Eneste måten jeg kan forklare det på, er at det ikke er et valg og at sykdommen og rusproblemene lukker alle andre dører for henne.
Selv om Valerie stryker meg mothårs hele veien, slutter jeg aldri å håpe på en lykkelig slutt for henne. En slutt jeg vet hun ikke kan få. Det som løfter boka syntes jeg er Stridsbergs fortellerkunst. Tekstene er vulgære og deprimerende, men vakre likevel. Jeg klarer ikke å forklare det bedre enn det, men det gir meg litt samme følelse som å se moderne kunst på Astrup Fearnley. Jeg ser jo at det er noe der, men hvorfor må det være så mange kjønnsorganer overalt? En kollega lovet forresten tenåringsdatteren sin en tier for hver penis hun talte på Astrup Fearnley (incentiver for moderne kunst!) og femtenåringen tjente 370 kroner på en time. But I digress...
Andre mener:
Marianne syntes det var ei forunderlig, forstyrrende og sterkt urovekkende bok med fantastisk språk og en slagkraft en sjelden opplever.
Anita syntes den er poetisk og spesiell. Hun hadde lånt den på biblioteket, men kommer til å kjøpe den fordi den bare må eies.
andre?
Anbefales: Du må tåle det mørkt og ubehagelig.
Karakter: C
Ja. Jeg ble ikke skremt. Men jeg skjønner dette blir i mørkeste mørke. Godt skrevet teller alt. Jeg grugleder meg til å lese denne i løpet av nærmeste måned.:) Står på vent på bib.
SvarSlettJeg gleder meg til å høre hva du mener om den.
SlettAj, ser jo at jeg har lest og skrevet her før, (er visst litt glemsk for tiden.. ) Jeg tenker nok at Valerie må ha vært en svært krevende og tilt ider slitsom dame å forholde seg til.. selv om man får en viss sympati med henne i romanen-
SlettJeg er enig med deg ang samfunn uten menn- det er ekstremt, og hadde sikkert blitt dønn kejdlig også..Men jeg kan forstå at en med hennes bakgrunn som har vært utsatt for så stygge overgrep og er blitt sveket flere ganger , kan ende opp med å hate menn.Traumet her blir kanalisert inn i aktvivisme og politikk..Ikke uvanlig.
Linker til deg jeg også.:)
Det bildet av Valerie er like forstyrrende som boka.
SvarSlettSammentreff: Jeg så Factory Girl for få uker siden, og bildet som ble tegnet av Warhol var virkelig negativt. Nå undrer jeg meg på om han ville vært enda mer stakkarslig avskyelig hadde jeg sett filmen først. Han framstilles jo i svært dårlig lys av Stridsberg også, men du vet, når bildet først har satt seg, også er det vanskelig å vite hvor mye fiksjon, hva som er fiksjon, osv osv. Research kontra Stridsbergs fantasi.
Uansett, tror jeg hun må være den nålevende forfatteren, i min ringe erfaring, som gjør sterkest inntrykk på meg.
Ja, men lykke til med å finne et bilde av den dama der hun ikke ser forstyrret ut. Ja, etter den filmen fikk jeg et virkelig dårlig inntrykk av ham. Jeg er helt enig i at det er vanskelig å si noe om hvor mye som er fiksjon, jeg leste litt om livet til Valerie og selv om manifestet jo finnes og gjengis omtrent ordrett i boken, så skilte Valeries liv seg ganske mye fra det Strindberg beskriver på flere områder. Men så er jo de tingene Strindberg forteller om ofte av en slik karakter at man ikke akkurat finner det på folks Wikipediaside heller da, så akkurat hvor mye som er fiksjon og hvor mye som er ekte er ikke så godt å si, men det er jo heller ikke det viktigste - for boken er jo utrolig sterk.
SlettHadde gløymt at denne sto i bokhylla mi, og då eg las teksten din kom eg på kvifor eg aldri kom lenger enn første kapittel. Dette er ei bok eg tykkjer at eg burde ha lest, og det er ikkje alltid den beste motivasjonen til å ta noko så tungt og mørkt. Eit nytt forsøk ein annan gong, tenkjer eg.
SvarSlettEt nytt forsøk en annen gang høres ut som en god plan. Man må være klar for denne boka, for den slår godt fra seg og henger i lenge etterpå.
SlettStridsberg har en helt egen kraft. Hun er en krevende og kompromissløs forteller - og jeg digger henne for det. Historien om Valerie er vond men den er skrevet så bra, så nært og så fordømt varmt, med en slags kjærlighet.
SvarSlettLes Medealand og Darling River (om du ikke allerede har det)
Fin omtale av en av mine favorittbøker
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettAh, det så jo litt teit ut. Det var samme kommentar to ganger, så jeg tenkte jeg skulle rydde litt. Ikke noe form for sensur som har foregått.
SlettTakk for kommentar! Jeg er enig i at Stridsberg har en egen kraft og forteller en sterk historie med kjærlighet. Jeg elsket Darling River, men trenger litt tid til å komme meg etter Drømmefakultetet før jeg begir meg utpå Medealand som også står i bokhylla.