L. Tolstoy - War and Peace

Jeg fullførte War and Peace (Krig og Fred) i går, over to år etter jeg begynte på den for første av tre ganger. Dette må være en lesers svar på et Marathon.

"Hvorfor leser du ikke bare Wikipedia-artikkelen om Napoleonskrigen?" spurte kjæresten, når jeg huffet og puffet meg gjennom første del av Krig og Fred. Det var virkelig ikke kjærlighet fra første kapittel. 

 "Blir ikke helt det samme"

Undertegnede, i pysjamas på sofaen med War and Peace.

Katten syntes jeg kan holde meg til bøker jeg klarer å holde med en hånd, slik at ikke nakke-kløingen hans må lide.

Forfatter: Lev (Leo) Nikolaevich Tolstoy

Tittel: War and Peace (Krig og Fred)

Utgitt: Opprinnelig i 1865-1869 (seriepublikasjon). Mitt eksemplar er nyoversettelsen fra 2007 (Pevear og Volokhonsky) – utgitt av Vintage i 2009.

Sideantall: Mitt eksemplar er på 1296 sider. Wikipedia sier at dette er verdens 7. lengste roman, men det sitter garantert noen i Dubai og skriver en som er 3 ganger så lang som den lengste. Det er slik de ruller i Dubai.

Handlingen i et nøtteskall: Tolstoy skildrer den russiske overklassen fra 1805-1820, med en invaderende Napoleon, bryllupsplanleggende kvinner og krigende menn. Taktikkeri på ulike fronter her altså. Innimellom bryter forfatteren inn for å diskutere og filosofere rundt temaer som fri vilje vs determinisme.

Favorittutdrag:
After the battle of Borodino, the occupation of Moscow by the enemy and its burning, historians recognize as the most important episode of the war of 1812 the movement of Russian army from the Ryazan to the Kaluga road, and towards the Tarutino camp - the so-called flanking march beyond Krasnaya Pakhra. Historians ascribe the glory of this feat of genious to various persons and argue over whom it essentially belongs to. Even foreign, even French historians acknowledge the genius of the Russian generals, when they speak of this flanking march. But why military writers, and everyone else after them suppose this flanking march, which saved Russia and destroyed Napoleon, to be the most profound invention of one person - is very hard to understand. First of all, it is hard to understand what the profundity and genius  of this movement consisted in; for it takes no great mental effort to figure out that the best position for an army (when it is not under attack) is ehere there are most provisions. And anyone, even a stupid thirteen-year-old boy, would have no difficulty figuring out that the most advantageous position for the army in 1812, after the retreat from Moscow, was on the Kaluga road. And so it is impossible to understand, first, by what reasonings historians come to see anything profound in this manoeuvre. Second, it is still harder to understand precisely why historians see this manoeuvre as salutary for the Russians and destruktive for the French; for this flanking march, under other preceding, accompanying, or following circumstances, could have been destructive for the Russian troops and salutary for the French (Volume IV, side 988)

What is War and Peace? It is not a novel, still less an epic poem, still less a historical cronicle (Appendix; side 1217).

The most strong, indissouble, burdensome and constant connection with other people is the so-called power over other people, which in its true meaning is only the greatest dependence on them (Appendix; 1224).

Impulsive Pierre, intelligente Andrew og livsglade Natasha
I War and Peace lar Tolstoy oss bli kjent med flere storfamilier innen russisk aristokrati. Spesielt tre karakterer fanger leseren;

- Pierre Bezukov er kjærlighetsbarnet som overraskende arver sin formuende far og blir en svært attraktiv ungkar i selskapslivet. Han er keitete sosialt, men glad i mennesker. Han er impulsiv og godhjertet og vår "outsider" i den russiske nobiliteten. Sparknotes legger til at Tolstoy trolig så seg selv i denne karakteren.

- Andrew Bolonsky, er motsatsen til Pierre - han er rasjonell og analytisk, men lite interessert i følelser og det spirituelle. Han har begge føttene godt plantet innenfor de innerste kretsene av det russiske aristokratiet. Han er på ingen måte en dårlig person, men er ikke i kontakt med følelsene sine.

- Kvinnen de begge elsker, Natasha Rostov - som kommer fra en familie med godt navn, men som har kjørt økonomien sin i grøfta over tid. Natasha utstråler livsglede og fengsler alle med sin entusiastiske og oppriktige væremåte. Hun sier beklageligvis ingenting interessant på over 1200 sider, noe jeg syntes er utilgivelig. Livsglad eller ikke.

- I tillegg vil jeg legge til en karakter som fascinerte meg - Helene Kuragina, historiens femme fatale. Hun forfører den vimsete Pierre som gifter seg med henne, før den iskalde og kalkulerende Helene bruker ham til å klatre i sosiale lag og bygge sin egen posisjon. Helenes "slutt" forvirrer meg dog. Når jeg tenker på Helene, så tenker jeg at hun er den russiske søsteren til Cercei Lannister.

Napoleon gjør også en figur her, men en ganske stusselig en. På lik linje med flere andre genierklærte autoriteter, får han hard medfart av Tolstoy.

Et historisk mesterverk, som tidvis er trått å lese
For hvem er egentlig leseren som er like opptatt av krigsstrategi på fronten og dansetrinn på ball? I tillegg er det mange navn å holde styr på i starten. Enklere blir det ikke av at det veksles mellom formelle titler, navn og kallenavn og at personene i samme familie har ulike etternavn ut i fra kjønn (tenk island). Jeg skal et godt stykke ut i boka før jeg begynner å virkelig like den og at det å plukke den opp er lystbetont.

Jeg forstår flere sliter med epilogen (del 1 og 2) som er som en diskusjon forfatteren har med oss lesere. Han argumenterer for at fri vilje ikke finnes, og at enkeltpersoner således ikke har innflytelse over andre mennesker slik historikere ilegger generaler og nasjonale ledere. For om alt er forutbestemt, og makt er å få noen til å endre handlinger fra hva de selv hadde tenkt til å gjøre - eksisterer egentlig da makt, hvis fri vilje ikke eksisterer? Nei, er det korte svaret.

Her er jeg på dypt vann, men jeg liker at Tolstoy gir War and Peace denne ekstra filosofiske dimensjonen, selv om disse delene av teksten der forfatteren henvender seg til oss direkte ofte kan bli litt messende og repetitive.

Alt i alt er dette en bok som har krevd sin leser, og jeg føler jeg kom Tolstoy til kort tidvis. Alt trakk ut mer enn jeg syntes det trengte og forfatteren kvitter seg ganske usentimentalt med karakterer han mener har utspilt sin rolle. Typ "prinsesse x danser på ball i 400 sider, før det så nevnes i en bisetning at hun døde av sykdom". Det drev meg nesten til vanvidd.

Jeg kommer imidlertid til å forsøke å fylle inn hullene jeg er sikker på har oppstått ved å se BBCs nyproduserte miniserie av War and Peace som skal sendes på TV nå i 2015.

Anbefales: De som ønsker å lese en klassiker med historisk, filosofisk og fysisk tyngde. Jeg tøyser ikke, denne boka er så tung at den burde være en del av styrketreninga mi.

Karakter: C