Årets beste leseropplevelser i 2014 - mine favoritter

Jeg ga 3 av 58 bøker full score i 2014. Dette var de mest originale, tankevekkende og spennende bøkene jeg leste i året som gikk. Jeg har funnet frem 5 favoritter, tre på engelsk og to norske.

 

Bøker utgitt på engelsk (er jo stort sett det jeg leser)

 

Hanya Yanagihara – The People in the Trees (2013)

 

Boken åpner med presseklipp som forteller at nobelprisvinnerenvinneren Dr.Norton Perina – er mistenkt og fengslet for seksuelle overgrep mot et av fosterbarna sine. Resten av boken er strukturert som Nortons memoar skrevet fra fengsel. Her forteller han om den spektakulære ekspedisjonen til den Mikronesiske øyen U'ivu – da han var nyutdannet lege i 1950. I U'ivu er Norton med for å finne et hemmelig stammefolk, men ender opp med å finne flere øyboere som vandrer målløst rundt i jungelen. Disse refereres til som "drømmere" fordi de er alle "fjerne" i blikket, mest sannsynlig av fremskreden demens. Det mest spesielle med jungelvandrerne er likevel alderen, de eldste anslås å være rundt 300 år gamle. Kan Norton ha oppdaget kilden til evig liv?

Boka stiller flere vanskelige, men nyttige spørsmål. Spesielt rundt kostnaden av vitenskap. Med kostnad mener jeg ikke penger – jeg mener alt som må ofres for kunnskap. Det kan somme tider virke som vi gladelig bytter menneskeligheten vår mot mer eller mindre nyttig kunnskap.

Richard Flanagan – The Narrow Road to the Deep North (2013)

Årets vinner av litteraturprisen Man Booker er foreløpig kun tilgjengelig på engelsk, men for en historie det er! Legen Dorrigo Evans klarer aldri å kvele kjærligheten han føler for sin onkels unge kone, selv ikke når han sendes bort for å tjenestegjøre under andre verdenskrig. Så blir han tatt til fange av motparten. Som australsk krigsfange er han med å bygge en jernbane gjennom Thailands jungel i regi av den japanske keiseren. Gjennom en usedvanlig godt fortalt bok får vi innsikt i hvordan Dorrigo forsøker å holde seg selv og de rundt seg gående under uverdige forhold. Så mottar han et brev som endrer alt.

I begynnelsen av boken møter vi Dorrigo, som har inntatt rollen som en slags krigshelt. Han føler selv også det er blitt en rolle, som eksisterer ved siden av ham selv. Oftest er han enig med det kritikerne sier om ham. Han er ingen god mann, men en bløff - mener han selv. Akkurat diskusjonen om hva en god mann er står sentralt i boken - og det er interessant satt i konteksten av krig, der vi settes på prøve og man vel kan si at vår sanne natur kommer til syne. Jeg er ikke enig i at Dorrigo er for øvrig ikke enig i at han er en bløff eller en dårlig mann.

Flanagan skriver også om kjærlighet, hva det er og hva det ikke er. Flere ganger gjør han meg så sentimental at jeg nesten (merk nesten) gråter. Og jeg gråter ikke av bøker eller film.

Spesielt interessant syntes jeg tankene rundt sanksjon og plassering av skyld i krigsdomsstoler er. Her er tesen at jo høyere opp på rangstigen man er, jo lettere slipper man unna krigsforbrytelsene - de som ender opp med å henge er fotfolket som fulgte ordre. Er det virkelig slik?

Boken skildrer de som lever og lider på begge sider av en krig, og den umulige kjærligheten - og det er brilliant

Hannah Kent – Burial Rites (2013) /Begravelsesriter (norsk tittel)

Burial Rites er en historisk roman satt til Island i 1828, boken tar utgangspunkt i en sann historie om drapsdømte Agnes Magnùsdottir og Illigastadir-saken. Kent har spedd på med fiksjon der fakta ikke lot seg oppdrive. Forfatteren er australier, men forelsket seg i Island da hun var på utveksling der i 2003. Boken er et resultat av 10 års flittige studier av Islands siste dødsstraff. Hun skriver selv at hun håper islendingene ser boken som "the dark love letter to Iceland I intend it to be".

I påvente av dødsstraff for drapet på hennes tidligere mester, blir tjenestepiken Agnes innlosjert med en motvillig bondefamilie. Hun er nedkaket i søle, avføring og i tøyet og håret hennes kravler det av lus etter fengselsoppholdet. Agnes historie er godt kjent over hele Island, folk snakker jo. Familien syntes det er ubehagelig at hun skal bo med dem, og holder avstand. Litt etter litt forstår man at det er mer til historien enn det som fortelles på bygda.

På IMDB ligger Burial Rites som under produksjon, og det ryktes at The Hunger Games-stjernen Jennifer Lawrence vurderes castet i rollen som Agnes.

 

 

De beste norske bøkene jeg leste var

Hilde Østby - Leksikon om lengsel (2013)

For en herlig original bok, aldri før har jeg lest noe som likner. Dette er en overraskende og frisk debut. Forfatteren tyr til leksikonformatet for å gi en veileder til kjærligheten, men dikter opp sin egen "fakta" i omskrivningene av kjente og mindre kjente historier. Protagonisten Liv Vestby omtaler seg selv som redaksjonen og påtar seg oppgaven, det som først kan virke veldig universelt endrer karakter ettersom vi blir kjent med redaksjonens historie.

 Det er naturlig at en samling med en historie for hver bokstav i alfabetet kan være litt drøy å lese i større biter. Jeg syntes boken er best i små porsjoner, når man leser en til to historier av gangen.

Jeg liker utgangspunktet for boka, den vitenskapelige tilnærmingen og lar meg sjarmere allerede i første kapittel "innledning og metodisk utgangspunkt". I første historie blir jeg plutselig litt lunken, dette var ikke det jeg forventet meg. Jeg syntes sexskildringene er vel grafiske og at lyst allerede fra starten inntar rollen jeg trodde kjærlighet skulle ha i boken. De to er helt klart overlappende fenomener og redaksjonen redegjør i et eget kapittel for problemene hun har hatt mellom å skille mellom de to.

Kapitlene jeg liker best er Distraksjon, Kjærlighet og Zombie. I kapitlene jeg liker minst er forfatteren "Anais Nin-erotisk" - og det kan bli litt mye for en hver. Ellers får jeg nok av skildringer av kvinnetruter etter hvert.

Kjersti Annesdatter Skomsvold - Jo fortere jeg går jo mindre blir jeg (2009)

Nå er det ikke slik at bare fordi boken er kort så er den lett å bli ferdig med, jeg har måttet lese deler av boken flere ganger også etter første gjennomlesning. Selv etter dette er jeg usikker på om jeg fikk med meg alt den 124-sider korte boken forsøkte å fortelle meg. Boken vant forresten Terjei Vesaas debutantpris i 2009 og har mottatt ros fra kritikere i innland og utland. "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" er oversatt til 21 språk. Boken er satt opp som teaterstykke på  Nationaltheateret, og går fortsatt. Var og så stykket, og syntes det var virkelig godt.

I boken møter vi Mathea Martinsen. En gammel krokrygget dame, som gjennom livet har isolert seg i leiligheten sin på Oslos østkant. Mathea har ett menneske i livet sitt, ektemannen Epsilon. Ellers har hun unngått mennesker i det lengste. Nå, som gammel tar Mathea en titt på livet sitt, og finner ut at hun har gjort for lite av seg. Hun er redd for å dø, uten noen gang å ha levd. Derfor finner hun frem brudekjolen, baker pikekyss og går ut igjen blant folk for å gjenoppta kontakten med verden rundt seg.
Jeg syntes forfatteren portretterer ensomhet på en herlig måte. Mathea er ikke stakkarslig, eller stusselig – (sistnevnte kan kanskje diskuteres, hun har tross alt en krum rygg og tenner som faller ut når hun spiser agurk, slik at de står igjen i agurken som et slags slagvåpen hun selv mener ser ut som noe man kan klubbe selunger med), men hun er ensom som følge av selvvalgt isolasjon. Fremfor alt har Mathea fantastisk humor og en måte å se verden rundt seg på som bærer preg av for mange dager alene. Hun kommer til erkjennelsen at selv om man kan leve tilfredsstillende dager for seg selv, er det først i møte med andre at livet ens ilegges betydning. Tankerekkene til Mathea er morsomme og triste på samme tid. Det jeg syntes er vanskeligst er å få på plass selve handlingsforløpet, etter første gjennomlesning var jeg forvirret. Hva skjedde egentlig med Epsilon? Derfor leste jeg deler av boka en gang til.

Jeg er imponert over at dette er en debut. Jeg husker jeg diskuterte debutforfattere med en tidligere redaktør av en stor svensk avis, som også var bokelsker. Han sa han aldri leste debutanter. Livet er for kort, resonnerte han. Noe jeg tolker som at kvaliteten er for varierende, til at det er verdt å bruke tid på noe som ikke ettertiden har evaluert og kvalitetssikret for en. Selv om jeg ser poenget hans, syntes jeg det er morsomt med debutanter – fordi man da også får mulighet til å oppdage en skatt før andre. Men dette var et langt apropos, som ikke egentlig var så relevant for en bok som er blitt både en hit hos kritikerne og som kom ut i 2009.

Jeg har lest ordene "velkomponert" i mange anmeldelser av boken, og må si meg enig. Dette er en vakker liten bok om følgene av å leve for en person i trygge omgivelser. Jeg likte den veldig godt, selv om jeg syntes slutten var "skuffende norsk". Jeg gleder meg til Skomsvolds neste bok!
 - Hva var det beste du leste i året som gikk?