Lest i mai (27 / 70)

Fortsetter jeg i dette tempoet, kan regnearket mitt fortelle meg at jeg må senke ambisjonene fra 70 til 65 bøker i år. Denne måneden leste jeg i snitt 57 sider pr. dag, til sammen 1776 sider. Disse sidene fordelte seg  på kun fire bøker, det er mursteinen The Goldfinch på 785 sider som trekker ned snittet på antall bøker denne måneden. Det var det verdt. Tar det igjen i sommer.

I mai har jeg lest:

	Forfatter	Tittel	År	Sideantall
	Herbjørg Wassmo	Disse øyeblikk	2013	372
	Donna Tartt	The Goldfinch	2013	785
	Emma Chase	NY Bekjennelser (tangled)	2013	254
	Piper Kerman	Orange is the new black (norsk)	2014	365



En norsk bok, to oversatte og en på engelsk. Den beste leseropplevelsen denne måneden var helt klart the Goldfinch.

I begynnelsen av The Goldfinch møter vi en voksen Theo forskanset på et hotell i Amsterdam, han forteller historien om hvordan han kom i besittelse av et av verdens mest kjente kunstverk – The Goldfinch av Carel Fabritius, Rembrandts mest kjente elev. Selve bildet er viktig fordi Theo, befinner seg i et museum under et terroristangrep. I det bomben går av mister han moren sin, og kun han og en gammel mann er igjen i ruinene av rommet han befinner seg i. De har begge hodeskader, og den gamle er i tillegg stygt såret. Mannen ber Theo plukke opp bildet som ligger på bakken mellom restene av det istykkersprengte rommet. Halvveis svimeslått gjør han det, han kommer ikke på at han bærer på bildet før han er hjemme i sin egen leilighet igjen, der han forgjeves venter på moren. Boken tar opp temaer som hvorvidt vi er i stand til å ta frie valg – eller om det finnes et mønster vi må følge og verdiene vi ilegger kunst og andre gjenstander, som antikviteter.

Første halvdel av boka var brilliant, men siste halvdel mistet meg gradvis. Det allerbeste med boka er det lyriske språket og personskildringene. Mennesker som liker å observere andre mennesker kommer derfor til å elske den. Det samme med kunstelskere, for boka inneholder en del refleksjoner rundt betydningen av kunst og relasjonen mellom kunst og menneske.

I det innledende kapittelet skildres Theos mor på en så flott måte, at jeg nesten blir litt betatt. Tonen dem to i mellom likeså. Ingen relasjoner i boka lever opp til den han hadde med moren, det nærmeste vi kommer er Theos sterke tilknytning til maleriet.

 Jeg skulle imidlertid ønske at boken ikke hadde brukt så mange sider på vennskapet mellom Theo og Boris, for som du sikkert allerede har skjønt er jeg ingen fan av Boris. Er ting ille? Stol på at Boris kan gjøre dem verre – over 300 sider. Samtidig ser jeg at Boris er eksemplifiseringen på en som lever ut det Theo kjemper med å undertrykke. Boris lar ikke omverdenens forventninger styre seg, han uroer seg lite og setter sin egen mening høyest. Theo føler han har et mørkt hjerte, som han kjemper med – og diskusjonen gjennom boka går i hvilken fri vilje du har til å gå i mot forutsetningene du ble tildelt. Du kan kamuflere dem, som Kitsey – som gjør det hun føler for i skjul og opprettholder fasaden, eller du kan være som Boris og aldri unnskylde deg for den du er, selv når du åpenbart er den mørke flekken på eplet.

Men hei. Alt i alt er dette en vakker bok. En bok som er nydelig og lyrisk skrevet, som får deg til å ønske å sakke ned lesetempoet for virkelig å ta språket innover deg.

Boken gir et portrett av de enorme kulturforskjellene på USAs østkyst og vestkyst, møtet med barnevernet og hvordan det er å miste det umistelige, en mor.

 Det er også et interessant grep å knytte romanen til et kjent kunstverk. Gjennom alle refleksjonene om forholdet mellom Theo og The Goldfinch og mennesker og kunst generelt, ligger det et aspekt av dannelse. Neste gang du går på museum etter å ha lest denne boka, kommer du – i tillegg til å lete etter det visne bladet i stillebenet – til å være mer mottagelig for skjønnheten og verdien som ligger i penselstrøkene, og kanskje har Tartt gjort det mulig for et bilde å snakke til akkurat deg.