Jeg har kjøpt The Goldfinch tre ganger, så sterkt har den appellert til meg fra hyllene i byens bokhandlere. Hver gang har jeg endt opp med å gi den bort i gave, så jeg har lest boken på min Kindle. Nylig kom den oversatte versjonen av boken ut, den bærer navnet Stilitsen. Boken er spesielt aktuell nå, fordi den nylig (april 2014) har vunnet Pulitzerprisen for beste roman. I tillegg gjestet forfatteren Litteraturhuset tidligere denne måneden for å fortelle om boken. Da hun debuterte med The Secret History i 1992, var den en bok alle leste og snakket om - den ble en referanse for en hel generasjon. I dag diskuteres den fortsatt. Tartt hylles for å skrive på en måte som stimulerer hodet og rører hjertet samtidig.
Forfatter: Donna Tartt
Tittel: The Goldfinch (2013)
Sideantall: 785 sider (liten murstein)
I et nøtteskall: Vi møter en voksen Theo forskanset på et hotell i Amsterdam, han forteller historien om hvordan han kom i besittelse av et av verdens mest kjente kunstverk – The Goldfinch av Carel Fabritius, Rembrandts mest kjente elev. Selve bildet er viktig fordi Theo, befinner seg i et museum under et terroristangrep. I det bomben går av mister han moren sin, og kun han og en gammel mann er igjen i ruinene av rommet han befinner seg i. De har begge hodeskader, og den gamle er i tillegg stygt såret. Mannen ber Theo plukke opp bildet som ligger på bakken mellom restene av det istykkersprengte rommet. Halvveis svimeslått gjør han det, han kommer ikke på at han bærer på bildet før han er hjemme i sin egen leilighet igjen, der han forgjeves venter på moren. Boken tar opp temaer som hvorvidt vi er i stand til å ta frie valg – eller om det finnes et mønster vi må følge og verdiene vi ilegger kunst og andre gjenstander, som antikviteter.
Favorittutdrag:
Tanker i ettertid:
Første halvdel av boka var brilliant, men siste halvdel mistet meg gradvis. Det allerbeste med boka er det lyriske språket og personskildringene. Mennesker som liker å observere andre mennesker kommer derfor til å elske den. Det samme med kunstelskere, for boka inneholder en del refleksjoner rundt betydningen av kunst og relasjonen mellom kunst og menneske.
I det innledende kapittelet skildres Theos mor på en så flott måte, at jeg nesten blir litt betatt. Tonen dem to i mellom likeså. Ingen relasjoner i boka lever opp til den han hadde med moren, det nærmeste vi kommer er Theos sterke tilknytning til maleriet.
Jeg skulle imidlertid ønske at boken ikke hadde brukt så mange sider på vennskapet mellom Theo og Boris, for som du sikkert allerede har skjønt er jeg ingen fan av Boris. Er ting ille? Stol på at Boris kan gjøre dem verre – over 300 sider. Samtidig ser jeg at Boris er eksemplifiseringen på en som lever ut det Theo kjemper med å undertrykke. Boris lar ikke omverdenens forventninger styre seg, han uroer seg lite og setter sin egen mening høyest. Theo føler han har et mørkt hjerte, som han kjemper med – og diskusjonen gjennom boka går i hvilken fri vilje du har til å gå i mot forutsetningene du ble tildelt. Du kan kamuflere dem, som Kitsey – som gjør det hun føler for i skjul og opprettholder fasaden, eller du kan være som Boris og aldri unnskylde deg for den du er, selv når du åpenbart er den mørke flekken på eplet.
Men hei. Alt i alt er dette en vakker bok. En bok som er nydelig og lyrisk skrevet, som får deg til å ønske å sakke ned lesetempoet for virkelig å ta språket innover deg.
Boken gir et portrett av de enorme kulturforskjellene på USAs østkyst og vestkyst, møtet med barnevernet og hvordan det er å miste det umistelige, en mor.
Det er også et interessant grep å knytte romanen til et kjent kunstverk. Gjennom alle refleksjonene om forholdet mellom Theo og The Goldfinch og mennesker og kunst generelt, ligger det et aspekt av dannelse. Neste gang du går på museum etter å ha lest denne boka, kommer du – i tillegg til å lete etter det visne bladet i stillebenet – til å være mer mottagelig for skjønnheten og verdien som ligger i penselstrøkene, og kanskje har Tartt gjort det mulig for et bilde å snakke til akkurat deg.
Anbefales: Den kresne leseren, dette er kvalitet – og jeg blir ikke overrasket om den dukker opp på longlisten til Man Booker.
Karakter: B
Tags: #stilitsen, #pulitzer, #kunst, #terror, #vakkertspråk
 |
| (Bilde: GeorgeKelley.org) |
Forfatter: Donna Tartt
Tittel: The Goldfinch (2013)
Sideantall: 785 sider (liten murstein)
I et nøtteskall: Vi møter en voksen Theo forskanset på et hotell i Amsterdam, han forteller historien om hvordan han kom i besittelse av et av verdens mest kjente kunstverk – The Goldfinch av Carel Fabritius, Rembrandts mest kjente elev. Selve bildet er viktig fordi Theo, befinner seg i et museum under et terroristangrep. I det bomben går av mister han moren sin, og kun han og en gammel mann er igjen i ruinene av rommet han befinner seg i. De har begge hodeskader, og den gamle er i tillegg stygt såret. Mannen ber Theo plukke opp bildet som ligger på bakken mellom restene av det istykkersprengte rommet. Halvveis svimeslått gjør han det, han kommer ikke på at han bærer på bildet før han er hjemme i sin egen leilighet igjen, der han forgjeves venter på moren. Boken tar opp temaer som hvorvidt vi er i stand til å ta frie valg – eller om det finnes et mønster vi må følge og verdiene vi ilegger kunst og andre gjenstander, som antikviteter.
Favorittutdrag:
Whenever you see flies or insects in a still life – a wilted petal, a black spot on the apple – the painter is giving you a secret message. He's telling you that living things don't last – it's all temporary. Death in life. That's why they're called natures mortes. Maybe you don't see it at first with all the beauty and bloom, the little spec of rot. But if you look closer – there it is.
Caring too much for objects can destroy you. Only – if you care for a thing enough, it takes on a life of its own, doesn't it? And isn't the whole whole point of things – beautiful things – that they connect you to some larger beauty?
Tanker i ettertid:
Første halvdel av boka var brilliant, men siste halvdel mistet meg gradvis. Det allerbeste med boka er det lyriske språket og personskildringene. Mennesker som liker å observere andre mennesker kommer derfor til å elske den. Det samme med kunstelskere, for boka inneholder en del refleksjoner rundt betydningen av kunst og relasjonen mellom kunst og menneske.
I det innledende kapittelet skildres Theos mor på en så flott måte, at jeg nesten blir litt betatt. Tonen dem to i mellom likeså. Ingen relasjoner i boka lever opp til den han hadde med moren, det nærmeste vi kommer er Theos sterke tilknytning til maleriet.
Jeg skulle imidlertid ønske at boken ikke hadde brukt så mange sider på vennskapet mellom Theo og Boris, for som du sikkert allerede har skjønt er jeg ingen fan av Boris. Er ting ille? Stol på at Boris kan gjøre dem verre – over 300 sider. Samtidig ser jeg at Boris er eksemplifiseringen på en som lever ut det Theo kjemper med å undertrykke. Boris lar ikke omverdenens forventninger styre seg, han uroer seg lite og setter sin egen mening høyest. Theo føler han har et mørkt hjerte, som han kjemper med – og diskusjonen gjennom boka går i hvilken fri vilje du har til å gå i mot forutsetningene du ble tildelt. Du kan kamuflere dem, som Kitsey – som gjør det hun føler for i skjul og opprettholder fasaden, eller du kan være som Boris og aldri unnskylde deg for den du er, selv når du åpenbart er den mørke flekken på eplet.
Men hei. Alt i alt er dette en vakker bok. En bok som er nydelig og lyrisk skrevet, som får deg til å ønske å sakke ned lesetempoet for virkelig å ta språket innover deg.
Boken gir et portrett av de enorme kulturforskjellene på USAs østkyst og vestkyst, møtet med barnevernet og hvordan det er å miste det umistelige, en mor.
Det er også et interessant grep å knytte romanen til et kjent kunstverk. Gjennom alle refleksjonene om forholdet mellom Theo og The Goldfinch og mennesker og kunst generelt, ligger det et aspekt av dannelse. Neste gang du går på museum etter å ha lest denne boka, kommer du – i tillegg til å lete etter det visne bladet i stillebenet – til å være mer mottagelig for skjønnheten og verdien som ligger i penselstrøkene, og kanskje har Tartt gjort det mulig for et bilde å snakke til akkurat deg.
Anbefales: Den kresne leseren, dette er kvalitet – og jeg blir ikke overrasket om den dukker opp på longlisten til Man Booker.
Karakter: B
Tags: #stilitsen, #pulitzer, #kunst, #terror, #vakkertspråk
Dette er en bok jeg fikk lyst til å lese etter den første avisnameldelsen jeg leste om den.. og superlativeen bare fortsetter og fortsetter… Men siden dette er en murstein venter jeg til sommer eller høst..
SvarSlett