Du har helt sikkert sett bokomslaget med den lille fuglen som kikker ut gjennom en flenge i coveret? Donna Tartts Goldfinch har et av de vakreste omslagene jeg har sett på en bok.
Da jeg ankom Litteraturhuset en halv time før programmet startet, sto en kvinne med mørk glatt bob på utsiden. Donna Tartt? tenkte jeg, spent. Jeg forsøkte å høre hva hun sa til en nikkende kvinne med et hvitvinsglass i hånden. Da jeg kom nærmere hørte jeg at hun snakket svensk. Ikke Donna Tartt. Helt klart ikke.
Jeg fant meg plass på første rad, og nikket til andre bokbloggere jeg kjente igjen i salen. Innlederen åpner med å fortelle at Tartt troner Times liste over leseverdige kvinnelige forfattere og har vunnet Pulitzer-prisen for The Goldfinch (som har fått tittelen Stilitsen på Norsk). Da hun debuterte med The Secret History i 1992, var den en bok alle leste og snakket om - den ble en referanse for en hel generasjon. I dag diskuteres den fortsatt. Tartt hylles for å skrive på en måte som stimulerer hodet og rører hjertet samtidig.
Kaja Schjerven Mollerin, redaktør i Vinduet er den som intervjuer Donna Tartt.
Kort etter introduksjonen leser Donna Tartt fra The Goldfinch. Hun har valgt ut en del ganske langt bak i boka som omhandler selve bildet av den ensomme fuglen som holdes som kjæledyr. I alle store kunstverk finnes et selvportrett, leser hun. Hva sier denne lille fangen om sin kunstner, den nederlandske maleren Carel Fabritius? Fuglen kikker ut mot oss, den er fanget - men verdig, den er ikke ilagt noe menneskelig - det er en slags dobbel avgrunn.
Fabritius er Rembrandts mest kjente elev. Selve bildet er viktig fordi hovedpersonen Theo, befinner seg i et museum under et terroristangrep. I det bomben går av mister han moren sin, og kun han og en gammel mann er igjen i ruinene av rommet han befinner seg i. De har begge hodeskader, og den gamle er i tillegg stygt såret. Mannen ber Theo plukke opp bildet The Goldfinch som ligger på bakken mellom restene av det istykkersprengte rommet. Halvveis svimeslått gjør han det, han kommer ikke på at han bærer på bildet før han er hjemme i sin egen leilighet igjen, der han forgjeves venter på moren.
Boken tar for seg hvorvidt det finnes mønstre, hvorvidt man på noen måte kunne forutsett hva som kom til å skje - eller hvorvidt alt er tilfeldig. Som over to tredjedeler av unge overlevende føler han skyld. Av og til kan det være lettere å bære ansvaret av at noe er vår skyld - selv om det ikke er det, en å anerkjenne at vi er prisgitt tilfeldigheter vi ikke kan kontrollere, sier Tartt. Det er en skummel tanke, fortsetter hun - for vi er dyr som liker å lage mønster og mening.
Tartt forteller også litt om selve skriveprosessen. Hun begynte å skrive allerede som 13-14åring. Da gikk det mest i poesi. Hun jobbet sakte og møysommelig, grunnet over hvert ord og revurderte hver setning. Denne skrivestilen tok hun med seg da hun gikk over til å skrive skjønnlitteratur. Så ting tar tid. Jeg skriver for hånd, forteller hun. Først går jeg over med rød penn, så noterer jeg med blå penn osv. Jeg fargekoder redigeringene mine, limer inn servietter og annet, til manuskriptet er helt uleselig. Først da skriver jeg det inn på PC. Så skriver jeg det ut og begynner igjen med den røde pennen.
- Vet du alltid hvordan historiene slutter? Spør Kaja.
Ja, men det kommer alltid overraskelser underveis, svarer forfatteren. Som forfatter må man huske at leseren alltid ligger tre steg foran deg. Å undervurdere leserens intelligens er en grov feil. Dersom man ikke avviker fra planen man har satt opp for boken, vil den føles for konstruert. Jeg bruker lesere underveis i prosessen, de gir meg feedback. Moren min er en fantastisk leser. Hun mener selvfølgelig at alt jeg skriver er bra, og jeg kan virkelig ikke gjøre noe feil. Men hun klarer ikke å skjule det når hun kjeder seg, så jeg pleier å lese høyt for henne, det jeg har skrevet. Når jeg ser hun kjeder seg, vet jeg at jeg må endre på teksten. Hun vil selvfølgelig aldri innrømme at hun kjeder seg, men jeg har tolket disse signalene siden jeg var tre-fire år gammel, så jeg ser det jo. Det er en slags kanarifugltest.
Den fullsatte salen humrer.
-Hvordan var det å oppnå litterær suksess?
Jeg er venn med Bret Easton Ellis og husker da han ga ut Less Than 0 i en alder av 19-20 år. Det var mitt første inntrykk av litterær suksess, nær på. Min egen suksess kom da jeg var eldre, jeg var 27 da jeg debuterte med The Secret History.
- Det må ha vært gøy? Følger Kaja opp. Det er tydelig at hun vil ha mer om hvordan det har vært.
Ja, men det var desorienterende også. Telefonen ringte i ett kjør, og jeg hater telefonen. Jeg tenkte det kom til å drive meg til vannvidd. Heldigvis er det slik at folk glemmer en fort, så telefonene avtok etter hvert. Jeg har vært på reise siden september i fjor, for å promotere The Goldfinch. Siden det tar så mye å skrive en bok, vil man jo gjøre det man kan for den når den først er ferdig.
- Er The Goldfinch på en måte et portrett av Theo?
Ja. Jeg tror vi elsker enkelte kunstverk fordi vi selv ilegger det følelser. Man kan tenke at man er den første personen som virkelig ser og elsker et bilde eller en bok. Kunsten ilegges en ekstra dimensjon av vår egen intelligens, derfor er det like mange versjoner av et stykke kunst som det er mennesker som forholder seg til det.
- Men du velger ofte barns perspektiv når du skriver?
Barn har et friskere perspektiv på ting. Gjennom å se verden med deres øyne kan man gjenskape de første møtene man hadde med det man elsker.
Det var den amerikanske ambassaden som støttet arrangementet økonomisk. Det kan nevnes at salen var full og at alle billettene var utsolgt, derfor bestemte Litteraturhuset seg for å åpne en sal til med direkteoverføring på storskjerm. Jeg likte godt å overvære intervjuet, jeg syntes Kaja Schjerven Mollerin gjorde en god jobb med intervjuet, og følte selv jeg ble kjent med forfatteren.
Jeg leser The Goldfinch på Kindelen om dagen.
 |
| Bilde: GeorgeKelley.org |
Jeg fant meg plass på første rad, og nikket til andre bokbloggere jeg kjente igjen i salen. Innlederen åpner med å fortelle at Tartt troner Times liste over leseverdige kvinnelige forfattere og har vunnet Pulitzer-prisen for The Goldfinch (som har fått tittelen Stilitsen på Norsk). Da hun debuterte med The Secret History i 1992, var den en bok alle leste og snakket om - den ble en referanse for en hel generasjon. I dag diskuteres den fortsatt. Tartt hylles for å skrive på en måte som stimulerer hodet og rører hjertet samtidig.
Kaja Schjerven Mollerin, redaktør i Vinduet er den som intervjuer Donna Tartt.
Kort etter introduksjonen leser Donna Tartt fra The Goldfinch. Hun har valgt ut en del ganske langt bak i boka som omhandler selve bildet av den ensomme fuglen som holdes som kjæledyr. I alle store kunstverk finnes et selvportrett, leser hun. Hva sier denne lille fangen om sin kunstner, den nederlandske maleren Carel Fabritius? Fuglen kikker ut mot oss, den er fanget - men verdig, den er ikke ilagt noe menneskelig - det er en slags dobbel avgrunn.
Fabritius er Rembrandts mest kjente elev. Selve bildet er viktig fordi hovedpersonen Theo, befinner seg i et museum under et terroristangrep. I det bomben går av mister han moren sin, og kun han og en gammel mann er igjen i ruinene av rommet han befinner seg i. De har begge hodeskader, og den gamle er i tillegg stygt såret. Mannen ber Theo plukke opp bildet The Goldfinch som ligger på bakken mellom restene av det istykkersprengte rommet. Halvveis svimeslått gjør han det, han kommer ikke på at han bærer på bildet før han er hjemme i sin egen leilighet igjen, der han forgjeves venter på moren.
Boken tar for seg hvorvidt det finnes mønstre, hvorvidt man på noen måte kunne forutsett hva som kom til å skje - eller hvorvidt alt er tilfeldig. Som over to tredjedeler av unge overlevende føler han skyld. Av og til kan det være lettere å bære ansvaret av at noe er vår skyld - selv om det ikke er det, en å anerkjenne at vi er prisgitt tilfeldigheter vi ikke kan kontrollere, sier Tartt. Det er en skummel tanke, fortsetter hun - for vi er dyr som liker å lage mønster og mening.
Tartt forteller også litt om selve skriveprosessen. Hun begynte å skrive allerede som 13-14åring. Da gikk det mest i poesi. Hun jobbet sakte og møysommelig, grunnet over hvert ord og revurderte hver setning. Denne skrivestilen tok hun med seg da hun gikk over til å skrive skjønnlitteratur. Så ting tar tid. Jeg skriver for hånd, forteller hun. Først går jeg over med rød penn, så noterer jeg med blå penn osv. Jeg fargekoder redigeringene mine, limer inn servietter og annet, til manuskriptet er helt uleselig. Først da skriver jeg det inn på PC. Så skriver jeg det ut og begynner igjen med den røde pennen.
- Vet du alltid hvordan historiene slutter? Spør Kaja.
Ja, men det kommer alltid overraskelser underveis, svarer forfatteren. Som forfatter må man huske at leseren alltid ligger tre steg foran deg. Å undervurdere leserens intelligens er en grov feil. Dersom man ikke avviker fra planen man har satt opp for boken, vil den føles for konstruert. Jeg bruker lesere underveis i prosessen, de gir meg feedback. Moren min er en fantastisk leser. Hun mener selvfølgelig at alt jeg skriver er bra, og jeg kan virkelig ikke gjøre noe feil. Men hun klarer ikke å skjule det når hun kjeder seg, så jeg pleier å lese høyt for henne, det jeg har skrevet. Når jeg ser hun kjeder seg, vet jeg at jeg må endre på teksten. Hun vil selvfølgelig aldri innrømme at hun kjeder seg, men jeg har tolket disse signalene siden jeg var tre-fire år gammel, så jeg ser det jo. Det er en slags kanarifugltest.
Den fullsatte salen humrer.
-Hvordan var det å oppnå litterær suksess?
Jeg er venn med Bret Easton Ellis og husker da han ga ut Less Than 0 i en alder av 19-20 år. Det var mitt første inntrykk av litterær suksess, nær på. Min egen suksess kom da jeg var eldre, jeg var 27 da jeg debuterte med The Secret History.
- Det må ha vært gøy? Følger Kaja opp. Det er tydelig at hun vil ha mer om hvordan det har vært.
Ja, men det var desorienterende også. Telefonen ringte i ett kjør, og jeg hater telefonen. Jeg tenkte det kom til å drive meg til vannvidd. Heldigvis er det slik at folk glemmer en fort, så telefonene avtok etter hvert. Jeg har vært på reise siden september i fjor, for å promotere The Goldfinch. Siden det tar så mye å skrive en bok, vil man jo gjøre det man kan for den når den først er ferdig.
- Er The Goldfinch på en måte et portrett av Theo?
Ja. Jeg tror vi elsker enkelte kunstverk fordi vi selv ilegger det følelser. Man kan tenke at man er den første personen som virkelig ser og elsker et bilde eller en bok. Kunsten ilegges en ekstra dimensjon av vår egen intelligens, derfor er det like mange versjoner av et stykke kunst som det er mennesker som forholder seg til det.
- Men du velger ofte barns perspektiv når du skriver?
Barn har et friskere perspektiv på ting. Gjennom å se verden med deres øyne kan man gjenskape de første møtene man hadde med det man elsker.
Det var den amerikanske ambassaden som støttet arrangementet økonomisk. Det kan nevnes at salen var full og at alle billettene var utsolgt, derfor bestemte Litteraturhuset seg for å åpne en sal til med direkteoverføring på storskjerm. Jeg likte godt å overvære intervjuet, jeg syntes Kaja Schjerven Mollerin gjorde en god jobb med intervjuet, og følte selv jeg ble kjent med forfatteren.
Jeg leser The Goldfinch på Kindelen om dagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar