Lest i april (23/70)

April har vært årets hittil dårligste lesemåned for meg, med et snitt på 50 sider dagen. Jeg ligger nå an til å lese 70 bøker i løpet av et år, som er akkurat det jeg hadde tenkt – men likevel, uten noen buffer. Dårligst samvittighet har jeg for igjen å være sent ute med samlesningen av longlisten til Bokbloggerprisen. Jeg har kjøpt meg Herbjørg Wassmo-boken I disse øyeblikk, men noen anmeldelse kan neppe ventes før neste uke.

Denne måneden har jeg lest:

	Forfatter	Tittel	År	Sideantall
1	Agnes Ravatn	Fugletribunalet (BB-pris)	2013	207
2	Kjersti Annesdatter Skomsvold	Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg	2009	125
3	Joe Abercrombie	Best Served Cold	2009	673
4	Ayn Rand	Anthem	1937	89
5	Alan Moore og Dave Gibbons	Watchmen	1986	416

To relativt nye norske bøker, en Dick-lit fantasy, en politisk dystopi og en tegneserieklassiker. Jeg så forresten filmen Watchmen i går, som er laget av folkene bak 300. Likte filmen godt, og forstår ikke helt hvorfor den scorer så mye dårlige enn Avengers på IMDB. Watchmen har jo mye mer substans, syntes jeg.

Den beste leseropplevelsen denne måneden var Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. I boken møter vi Mathea Martinsen. En gammel krokrygget dame, som gjennom livet har isolert seg i leiligheten sin på Oslos østkant. Mathea har ett menneske i livet sitt, ektemannen Epsilon. Ellers har hun unngått mennesker i det lengste. Nå, som gammel tar Mathea en titt på livet sitt, og finner ut at hun har gjort for lite av seg. Hun er redd for å dø, uten noen gang å ha levd. Derfor finner hun frem brudekjolen, baker pikekyss og går ut igjen blant folk for å gjenoppta kontakten med verden rundt seg.

Jeg syntes forfatteren portretterer ensomhet på en herlig måte. Mathea er ikke stakkarslig, eller stusselig – (sistnevnte kan kanskje diskuteres, hun har tross alt en krum rygg og tenner som faller ut når hun spiser agurk, slik at de står igjen i agurken som et slags slagvåpen hun selv mener ser ut som noe man kan klubbe selunger med), men hun er ensom som følge av selvvalgt isolasjon. Fremfor alt har Mathea fantastisk humor og en måte å se verden rundt seg på som bærer preg av for mange dager alene. Hun kommer til erkjennelsen at selv om man kan leve tilfredsstillende dager for seg selv, er det først i møte med andre at livet ens ilegges betydning. Tankerekkene til Mathea er morsomme og triste på samme tid. Det jeg syntes er vanskeligst er å få på plass selve handlingsforløpet, etter første gjennomlesning var jeg forvirret. Hva skjedde egentlig med Epsilon? Derfor leste jeg deler av boka en gang til.

Jeg er imponert over at dette er en debut. Jeg husker jeg diskuterte debutforfattere med en tidligere redaktør av en stor svensk avis, som også var bokelsker. Han sa han aldri leste debutanter. Livet er for kort, resonnerte han. Noe jeg tolker som at kvaliteten er for varierende, til at det er verdt å bruke tid på noe som ikke ettertiden har evaluert og kvalitetssikret for en. Selv om jeg ser poenget hans, syntes jeg det er morsomt med debutanter – fordi man da også får mulighet til å oppdage en skatt før andre. Men dette var et langt apropos, som ikke egentlig var så relevant for en bok som er blitt både en hit hos kritikerne og som kom ut i 2009.

Jeg har lest ordene "velkomponert" i mange anmeldelser av boken, og må si meg enig. Dette er en vakker liten bok om følgene av å leve for en person i trygge omgivelser. Jeg likte den veldig godt, selv om jeg syntes slutten var skuffende. Jeg gleder meg til Skomsvolds neste bok!