På den nest siste dagen i april løp jeg ut i lunsjen for å kjøpe denne boka. Jeg måtte jo rekke å lese den før månedsskiftet siden det var samlesing av nominerte til bokbloggerprisen 2014. Vel inne på Tanum Colosseum kom jeg på at jeg hadde glemt tittelen på boka jeg skulle kjøpe.
Smelt. Faghandel, I tell you. Boka ble likevel ikke lest i april fordi jeg klarte å glemme den igjen. Men hei. Anmeldelse kommer nå. Du kan også lese hva andre bokbloggere mener om boka hos Norske Bokblogger.
Forfatter: Herbjørg Wassmo
Tittel: I disse øyeblikk (2013)
Sideantall: 372
Plot (hentet fra forlaget): "Sterk selvbiografisk beretning fra Herbjørg Wassmo. Disse øyeblikk er historien om et kvinneliv i vår nære norske fortid, om utdannelse og yrkesliv, om mann og barn, om kampen for å eie en flik av egen tid, om å være inntrykksvar og bråsint, åpen for verden og innestengt av egen steilhet. Det er en historie omgitt av det nordnorske landskapets raushet og harde tak. Og det er historien om den unge kvinnen som våget å bryte absolutte tabuer, og som ble en av Norges største og høyest elskede forfattere".
I et nøtteskall: Forfatterens mot-alle-odds-ble-jeg-en-suksessfull-forfatter-historie. Hevd din plass og si hva du vil ha, kvinne!
Favorittutdrag:
Tanker i ettertid:
Jeg tror helt klart dette er to forskjellige bøker å lese for de som har et forhold til Herbjørg Wassmo sin litteratur og de, som meg, som ikke har det. Verdsetter du sluttproduktet ser du kanskje i større grad skjønnheten i kampen bak tilblivelsesprosessen.
De første kapitlene i boken skildrer en ung Wassmo, som er i overkant selvbevisst og sensitiv. Vi får side opp og side ned med "the inner workings of Wassmo" og jeg kan ikke hjelpe å tenke at dette må være litteraturens svar på Maria Mena. Tidlig irriterer jeg meg over måten hun forholder seg til andre, for sjelden klarer hun å si hva hun tenker eller ønsker. Hun tar derimot det meste opp i verste mening, og fryder seg over å straffe dem tilbake i en taus krig. Wassmo skal ikke beskyldes for å tegne et i overkant sympatisk selvportrett. Hovedpersonen rives hele tiden mellom det å være likandes og det å være seg selv, men hun virker dypt deprimert. Således er selvet hun beskriver en skildring av depresjon – heller enn selve Herbjørg Wassmo.
Hovedpersonen lever kjønnskampen og tidsklemma. Hun opplever det nær umulig å være tilstede i øyeblikket, og har dårlig samvittighet de gangene hun prioriterer seg selv og skrivingen fremfor familien. Hun er sint på samfunnet, og de rundt henne som gjør at hun tillegges de kjipeste arbeidsoppgavene kun fordi hun er kvinne. Dette sinnet tar hun stort sett utover mannen sin, hvis frihet illustreres med at han omtales som "jegeren". Den som alltid er fri til å følge sin lidenskap. Måten hun forholder seg til andre på gjør derimot at jeg syntes det er vanskelig å ha sympati med henne. Hun er i kamp på alle fronter, og har høyt temperament som i stor grad styres av følelser.
Det som står på spill er drømmen om å bli forfatter. Uten kjennskap til forfatterskapet, er det vanskelig å engasjere seg nevneverdig i kampen – for boken i seg selv appellerte ikke til meg. Jeg kan sette pris på Wassmos ønske om og evne til å kjempe for realiseringen av egne drømmer, men jeg syntes hun gjorde det unødvendig vanskelig for seg selv med alle rundt seg fordi hun aldri klarte å si hva hun ville ha.
Anbefales: De som har lest Wassmos bøker og er glad i dem.
Karakter: D
Andre mener:
Rose Marie syntes den er en sterk terningkast 5.
Beate syntes dette var en fantastisk, gripende og sterk roman.
Moshonista mener du liker boka bedre, jo flere av Wassmos bøker du har lest
- Dette er helt teit, men jeg ønsker å kjøpe en bok og akkurat nå husker jeg ikke hva den kvinnelige forfatteren heter, eller hva tittelen på boka er. Den er utgitt i 2013 av en norsk forfatter og har bilde av en dame med mørkt hår og ryggen til som bader ved en brygge. Det er ikke måte på hvor dum jeg føler meg, dette må være bokbutikkekvivalenten av jeg skal ha en plate av den artisten som har den sangen "dum dum-da-da".
- Ah, du mener Herbjørg Wassmo – Disse øyeblikk, svarer bokhandleren.
Smelt. Faghandel, I tell you. Boka ble likevel ikke lest i april fordi jeg klarte å glemme den igjen. Men hei. Anmeldelse kommer nå. Du kan også lese hva andre bokbloggere mener om boka hos Norske Bokblogger.
Forfatter: Herbjørg Wassmo
Tittel: I disse øyeblikk (2013)
Sideantall: 372
Plot (hentet fra forlaget): "Sterk selvbiografisk beretning fra Herbjørg Wassmo. Disse øyeblikk er historien om et kvinneliv i vår nære norske fortid, om utdannelse og yrkesliv, om mann og barn, om kampen for å eie en flik av egen tid, om å være inntrykksvar og bråsint, åpen for verden og innestengt av egen steilhet. Det er en historie omgitt av det nordnorske landskapets raushet og harde tak. Og det er historien om den unge kvinnen som våget å bryte absolutte tabuer, og som ble en av Norges største og høyest elskede forfattere".
I et nøtteskall: Forfatterens mot-alle-odds-ble-jeg-en-suksessfull-forfatter-historie. Hevd din plass og si hva du vil ha, kvinne!
Favorittutdrag:
Det slår henne at historiene ikke bare finnes i bøkene. Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult (s 119).
Hun nevner ikke sine barnslige planer om å bli billedkunstner. Det virker så smått. Denne mannen står midt i striden. Hun har lest at Simone de Beauvoir har sagt at Man skriver ut fra den man har gjort seg selv til. Er det slik for alle kunstnere? Strever han med å male den han har gjort seg selv til? Hun ville gjerne ha spurt ham hva han tror, men er redd han skal synes at hun gjør seg til (s 160).
Æ fikk brev ifra et forlag i går, begynner hun litt ustøtt.
Moren svarer med et svevende. Å? Forlag? Æ trur været kjem tel å holde sæ heile helga.
Hun drar inn nok pust for hele setningen. De vil trøkke diktan mine…Det skal bli bok.
Moren strekker hånden sin over stolryggen og griper vesken som henger der. Så snur hun seg mot henne og smiler. Hele ansiktet stråler.
Der kjem endelig ferga. Då må æ kjøre! (s 192).
Tanker i ettertid:
Jeg tror helt klart dette er to forskjellige bøker å lese for de som har et forhold til Herbjørg Wassmo sin litteratur og de, som meg, som ikke har det. Verdsetter du sluttproduktet ser du kanskje i større grad skjønnheten i kampen bak tilblivelsesprosessen.
De første kapitlene i boken skildrer en ung Wassmo, som er i overkant selvbevisst og sensitiv. Vi får side opp og side ned med "the inner workings of Wassmo" og jeg kan ikke hjelpe å tenke at dette må være litteraturens svar på Maria Mena. Tidlig irriterer jeg meg over måten hun forholder seg til andre, for sjelden klarer hun å si hva hun tenker eller ønsker. Hun tar derimot det meste opp i verste mening, og fryder seg over å straffe dem tilbake i en taus krig. Wassmo skal ikke beskyldes for å tegne et i overkant sympatisk selvportrett. Hovedpersonen rives hele tiden mellom det å være likandes og det å være seg selv, men hun virker dypt deprimert. Således er selvet hun beskriver en skildring av depresjon – heller enn selve Herbjørg Wassmo.
Hovedpersonen lever kjønnskampen og tidsklemma. Hun opplever det nær umulig å være tilstede i øyeblikket, og har dårlig samvittighet de gangene hun prioriterer seg selv og skrivingen fremfor familien. Hun er sint på samfunnet, og de rundt henne som gjør at hun tillegges de kjipeste arbeidsoppgavene kun fordi hun er kvinne. Dette sinnet tar hun stort sett utover mannen sin, hvis frihet illustreres med at han omtales som "jegeren". Den som alltid er fri til å følge sin lidenskap. Måten hun forholder seg til andre på gjør derimot at jeg syntes det er vanskelig å ha sympati med henne. Hun er i kamp på alle fronter, og har høyt temperament som i stor grad styres av følelser.
Det som står på spill er drømmen om å bli forfatter. Uten kjennskap til forfatterskapet, er det vanskelig å engasjere seg nevneverdig i kampen – for boken i seg selv appellerte ikke til meg. Jeg kan sette pris på Wassmos ønske om og evne til å kjempe for realiseringen av egne drømmer, men jeg syntes hun gjorde det unødvendig vanskelig for seg selv med alle rundt seg fordi hun aldri klarte å si hva hun ville ha.
Anbefales: De som har lest Wassmos bøker og er glad i dem.
Karakter: D
Andre mener:
Rose Marie syntes den er en sterk terningkast 5.
Beate syntes dette var en fantastisk, gripende og sterk roman.
Moshonista mener du liker boka bedre, jo flere av Wassmos bøker du har lest
Har vel nevnt tidligere at jeg har lest alle bøkene hennes, og mener hun er en av de store norske forfatteren i vår tid. Denne boka anbefales så absolutt.
SvarSlettSå flott! Jeg ser mange er begeistret. :)
SlettFor en fin omtale! Jeg likte boken også godt, tenker jeg må lese den på nytt etter jeg har lest så mange flotte omtaler :)
SvarSlett