Det er ikke så lenge siden jeg leste Maus, som er kjent som verdens nest beste tegneserieroman. Den allerbeste? Watchmen, sier Goodreadsleserne. Så jeg leste Watchmen. Helt uvitende om hvor sen jeg var til festen. Av meritter kan nevnes at Watchmen har vunnet The Hugo Award, og i tillegg finnes på lista over Time Magazine's 100 beste romaner. Rollingstone har skrevet at Watchmen er "peerless". Bak på boka står det i tillegg at Watchmen endret en industri og utfordret et medium.
Så det er nevnt har jeg ikke sett filmen fra 2009, eller lest noen av de kjente seriene fra Alan Moore tidligere. Som leser er grafisk roman eller tegneserieroman-formatet ganske nytt for meg og jeg er ikke spesielt interessert i superhelter, selv om jeg alltid har syntes Batman har vært heit.
Forfatter: Alan Moore (Illustratør: Dave Gibbons)
Tittel: Watchmen (1986), jeg leste versjonen i farger som kom ut i 2005.
Sideantall: 416 sider
Plot: Vi befinner oss i Nixons USA i 1985. Den kalde krigen har nådd et nullpunkt og nasjonens superhelter er redusert til avdankede nervøse skygger av seg selv (Time). Vi følger Rorschachs dagbok rett etter drapet på en av de maskerte heltene, The Comedian. Rorschacht skildrer på sin direkte og kompromissløse måte et samfunn så råttent at det ikke er verdt å redde. Han fordømmer kommunistene, politikerne, horene og mannen i gata som ikke lenger er villig til å bytte en dags ærlig arbeid mot rettferdig lønn. Rorschacht mener noen er ute etter dem, The Watchmen, men de andre superheltene avfeier ham raskt.
I et nøtteskall: "Who watches the watchmen?" (Sitat fra boken)
Favorittutdrag:
NOVA: Returning to your costumed career, why did you quit?
Veidt: There were a number of reasons, but I suppose basically it boiled down to my increasing uncertainty about the role of the costumed hero in the seventies. What does fighting crime mean, exactly? Does it mean upholding the law when a woman shoplifts to feed her children, or does it mean struggling to uncover the ones who, quite legally, have brought about her poverty?
Tanker i ettertid:
Det beste med Watchmen er de interessante personlighetene til de avdankede superheltene, og jeg elsker at forfatteren gir oss et dypdykk i hver enkelt figur. Mest interessant er Rorschach og Dr.Manhattan, syntes jeg. Kjedeligst er Silk Spectre (Laurie), som først og fremst er kvinne og bedriver tiden med å inngå romantiske forhold, føle, gråte og dirre av harme.
Flere av heltene har en helt klart politisk legning, No-nonsense Rorschach holdt Truman frem som et ideal og Nam-vetranen The Comedian hadde Ford på en pidestall. Ozymandias, som sies å være verdens smarteste mann har blitt en sell-out og er kommersialisert herfra og tim månen – med egen diett og treningsbok, actionfigur, parfyme etc. En felles fiende gjør at heltene som alle har glansdagene bak seg igjen må jobbe sammen. Det oppstår veivalg som utfordrer grensene mellom det å være helt og skurk, og slutten kommer nok som en overraskelse på mange.
Det er nok flere nivåer i Watchmen som går tapt på meg, kanskje aller mest effekten av Watchmen på superheltsjangeren. De psykologiske og politiske dimensjonene syntes jeg derimot var spennende. Watchmen demonsterer hvilke egenskaper som vinner frem i konflikt.
Innimellom kjedet boken meg, jeg kom for eksempel aldri helt inn i pirathistorien, og uten å spoile for mye vil jeg si at jeg ikke syntes effekten av superheltenes siste trekk var troverdig.
Den mest interessante tanken jeg sitter igjen med er hvor liten plass det er til den som ikke er villig til å inngå kompromiss, i en verden av motsetninger og politikk – der det meste er sjatteringer av grått. Det blir idealistenes kamp mot realiteten. Jeg kommer til å se filmen for å se om jeg får med meg ting jeg har misset i første gjennomlesning av serien.
Anbefales: At du liker superhelter littegrann skader nok ikke, ellers er det en fordel å være samfunnsbevisst.
Karakter: C+
Så det er nevnt har jeg ikke sett filmen fra 2009, eller lest noen av de kjente seriene fra Alan Moore tidligere. Som leser er grafisk roman eller tegneserieroman-formatet ganske nytt for meg og jeg er ikke spesielt interessert i superhelter, selv om jeg alltid har syntes Batman har vært heit.
 |
| Øverst til venstre: Dave Gibbons (illustratør), Alan Moore (forfatter), Rorschach. Nederst: Cover |
Tittel: Watchmen (1986), jeg leste versjonen i farger som kom ut i 2005.
Sideantall: 416 sider
Plot: Vi befinner oss i Nixons USA i 1985. Den kalde krigen har nådd et nullpunkt og nasjonens superhelter er redusert til avdankede nervøse skygger av seg selv (Time). Vi følger Rorschachs dagbok rett etter drapet på en av de maskerte heltene, The Comedian. Rorschacht skildrer på sin direkte og kompromissløse måte et samfunn så råttent at det ikke er verdt å redde. Han fordømmer kommunistene, politikerne, horene og mannen i gata som ikke lenger er villig til å bytte en dags ærlig arbeid mot rettferdig lønn. Rorschacht mener noen er ute etter dem, The Watchmen, men de andre superheltene avfeier ham raskt.
I et nøtteskall: "Who watches the watchmen?" (Sitat fra boken)
Favorittutdrag:
NOVA: Returning to your costumed career, why did you quit?
Veidt: There were a number of reasons, but I suppose basically it boiled down to my increasing uncertainty about the role of the costumed hero in the seventies. What does fighting crime mean, exactly? Does it mean upholding the law when a woman shoplifts to feed her children, or does it mean struggling to uncover the ones who, quite legally, have brought about her poverty?
Tanker i ettertid:
Det beste med Watchmen er de interessante personlighetene til de avdankede superheltene, og jeg elsker at forfatteren gir oss et dypdykk i hver enkelt figur. Mest interessant er Rorschach og Dr.Manhattan, syntes jeg. Kjedeligst er Silk Spectre (Laurie), som først og fremst er kvinne og bedriver tiden med å inngå romantiske forhold, føle, gråte og dirre av harme.
Flere av heltene har en helt klart politisk legning, No-nonsense Rorschach holdt Truman frem som et ideal og Nam-vetranen The Comedian hadde Ford på en pidestall. Ozymandias, som sies å være verdens smarteste mann har blitt en sell-out og er kommersialisert herfra og tim månen – med egen diett og treningsbok, actionfigur, parfyme etc. En felles fiende gjør at heltene som alle har glansdagene bak seg igjen må jobbe sammen. Det oppstår veivalg som utfordrer grensene mellom det å være helt og skurk, og slutten kommer nok som en overraskelse på mange.
Det er nok flere nivåer i Watchmen som går tapt på meg, kanskje aller mest effekten av Watchmen på superheltsjangeren. De psykologiske og politiske dimensjonene syntes jeg derimot var spennende. Watchmen demonsterer hvilke egenskaper som vinner frem i konflikt.
Innimellom kjedet boken meg, jeg kom for eksempel aldri helt inn i pirathistorien, og uten å spoile for mye vil jeg si at jeg ikke syntes effekten av superheltenes siste trekk var troverdig.
Den mest interessante tanken jeg sitter igjen med er hvor liten plass det er til den som ikke er villig til å inngå kompromiss, i en verden av motsetninger og politikk – der det meste er sjatteringer av grått. Det blir idealistenes kamp mot realiteten. Jeg kommer til å se filmen for å se om jeg får med meg ting jeg har misset i første gjennomlesning av serien.
Anbefales: At du liker superhelter littegrann skader nok ikke, ellers er det en fordel å være samfunnsbevisst.
Karakter: C+
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar