Av og til er ei ulest tynn bok i bokhylla et kjærkomment syn. Som når du har påbegynt fire forskjellige bøker, og har holdt på med krig og fred så lenge at du er redd du har glemt deler av utgangspunktet. Da er det godt med ei bok du føler deg sikker på at du kan gjøre deg ferdig med. Akkurat denne følelsen er jeg sikker på bokens protagonist Mathea kan sympatisere med, for hun er så ivrig etter å bli ferdig med ting selv. Nå er det ikke slik at bare fordi boken er kort så er den lett å bli ferdig med, jeg har måttet lese deler av boken flere ganger også etter første gjennomlesning. Selv etter dette er jeg usikker på om jeg fikk med meg alt den 124-sider korte boken forsøkte å fortelle meg. Boken vant forresten Terjei Vesaas debutantpris i 2009 og har mottatt ros fra kritikere i innland og utland. "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" er oversatt til 21 språk. Jeg ser det er satt opp som teaterstykke på Nationaltheateret, som går nå. Mulig jeg må ta turen.
Forfatter: Kjersti Annesdatter Skomsvold
Tittel: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg.
Sideantall: 124 sider
Forlag: Oktober
Plot: I boken møter vi Mathea Martinsen. En gammel krokrygget dame, som gjennom livet har isolert seg i leiligheten sin på Oslos østkant. Mathea har ett menneske i livet sitt, ektemannen Epsilon. Ellers har hun unngått mennesker i det lengste. Nå, som gammel tar Mathea en titt på livet sitt, og finner ut at hun har gjort for lite av seg. Hun er redd for å dø, uten noen gang å ha levd. Derfor finner hun frem brudekjolen, baker pikekyss og går ut igjen blant folk for å gjenoppta kontakten med verden rundt seg.
I et nøtteskall: Trist men aller mest morsom bok om det å være ensom.
Favorittutdrag:
Her var det mange, for boken er skrevet med en fantastisk humor – men jeg skal velge ut noen få:
Tanker i ettertid:
Jeg syntes forfatteren portretterer ensomhet på en herlig måte. Mathea er ikke stakkarslig, eller stusselig – (sistnevnte kan kanskje diskuteres, hun har tross alt en krum rygg og tenner som faller ut når hun spiser agurk, slik at de står igjen i agurken som et slags slagvåpen hun selv mener ser ut som noe man kan klubbe selunger med), men hun er ensom som følge av selvvalgt isolasjon. Fremfor alt har Mathea fantastisk humor og en måte å se verden rundt seg på som bærer preg av for mange dager alene. Hun kommer til erkjennelsen at selv om man kan leve tilfredsstillende dager for seg selv, er det først i møte med andre at livet ens ilegges betydning. Tankerekkene til Mathea er morsomme og triste på samme tid. Det jeg syntes er vanskeligst er å få på plass selve handlingsforløpet, etter første gjennomlesning var jeg forvirret. Hva skjedde egentlig med Epsilon? Derfor leste jeg deler av boka en gang til.
Jeg er imponert over at dette er en debut. Jeg husker jeg diskuterte debutforfattere med en tidligere redaktør av en stor svensk avis, som også var bokelsker. Han sa han aldri leste debutanter. Livet er for kort, resonnerte han. Noe jeg tolker som at kvaliteten er for varierende, til at det er verdt å bruke tid på noe som ikke ettertiden har evaluert og kvalitetssikret for en. Selv om jeg ser poenget hans, syntes jeg det er morsomt med debutanter – fordi man da også får mulighet til å oppdage en skatt før andre. Men dette var et langt apropos, som ikke egentlig var så relevant for en bok som er blitt både en hit hos kritikerne og som kom ut i 2009.
Jeg har lest ordene "velkomponert" i mange anmeldelser av boken, og må si meg enig. Dette er en vakker liten bok om følgene av å leve for en person i trygge omgivelser. Jeg likte den veldig godt, selv om jeg syntes slutten var skuffende. Jeg gleder meg til Skomsvolds neste bok!
Anbefales: Introverte som trenger motivasjon til å komme seg ut litt.
Karakter: B
Andre mener:
Det er boka mi syntes den er et lite kunstverk, men irriterer seg litt over hopp i tid
Artemisia syntes det blir mye galgenhumor og peker på likheten til Elling
Karin syntes det var vakkert om den tabubelagte ensomheten
Knirk syntes den er genial og blir tykk i halsen
Tags: #teaterstykke, #aktuell, #ensomhet, #tosomhet, #alderdom, #norsk, #debutant
Forfatter: Kjersti Annesdatter Skomsvold
Tittel: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg.
Sideantall: 124 sider
Forlag: Oktober
Plot: I boken møter vi Mathea Martinsen. En gammel krokrygget dame, som gjennom livet har isolert seg i leiligheten sin på Oslos østkant. Mathea har ett menneske i livet sitt, ektemannen Epsilon. Ellers har hun unngått mennesker i det lengste. Nå, som gammel tar Mathea en titt på livet sitt, og finner ut at hun har gjort for lite av seg. Hun er redd for å dø, uten noen gang å ha levd. Derfor finner hun frem brudekjolen, baker pikekyss og går ut igjen blant folk for å gjenoppta kontakten med verden rundt seg.
I et nøtteskall: Trist men aller mest morsom bok om det å være ensom.
Favorittutdrag:
Her var det mange, for boken er skrevet med en fantastisk humor – men jeg skal velge ut noen få:
Jeg er stort sett bare i butikken, og en sjelden gang på biblioteket utenfor barnehagen, og når jeg tenker over det syntes jeg det er mystisk at alt begynner på b. Det fine med biblioteket er at om det ser ut som noen skal snakke til meg, så legger jeg pekefingeren over munnen og hysjer, det gjør jeg utenfor barnehagen også.
Det siste som står i Bibelen er : "Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok." Så det var overraskende å bla om å se at det på neste side kommer et tillegg.
Tanker i ettertid:
Jeg syntes forfatteren portretterer ensomhet på en herlig måte. Mathea er ikke stakkarslig, eller stusselig – (sistnevnte kan kanskje diskuteres, hun har tross alt en krum rygg og tenner som faller ut når hun spiser agurk, slik at de står igjen i agurken som et slags slagvåpen hun selv mener ser ut som noe man kan klubbe selunger med), men hun er ensom som følge av selvvalgt isolasjon. Fremfor alt har Mathea fantastisk humor og en måte å se verden rundt seg på som bærer preg av for mange dager alene. Hun kommer til erkjennelsen at selv om man kan leve tilfredsstillende dager for seg selv, er det først i møte med andre at livet ens ilegges betydning. Tankerekkene til Mathea er morsomme og triste på samme tid. Det jeg syntes er vanskeligst er å få på plass selve handlingsforløpet, etter første gjennomlesning var jeg forvirret. Hva skjedde egentlig med Epsilon? Derfor leste jeg deler av boka en gang til.
Jeg er imponert over at dette er en debut. Jeg husker jeg diskuterte debutforfattere med en tidligere redaktør av en stor svensk avis, som også var bokelsker. Han sa han aldri leste debutanter. Livet er for kort, resonnerte han. Noe jeg tolker som at kvaliteten er for varierende, til at det er verdt å bruke tid på noe som ikke ettertiden har evaluert og kvalitetssikret for en. Selv om jeg ser poenget hans, syntes jeg det er morsomt med debutanter – fordi man da også får mulighet til å oppdage en skatt før andre. Men dette var et langt apropos, som ikke egentlig var så relevant for en bok som er blitt både en hit hos kritikerne og som kom ut i 2009.
Jeg har lest ordene "velkomponert" i mange anmeldelser av boken, og må si meg enig. Dette er en vakker liten bok om følgene av å leve for en person i trygge omgivelser. Jeg likte den veldig godt, selv om jeg syntes slutten var skuffende. Jeg gleder meg til Skomsvolds neste bok!
Anbefales: Introverte som trenger motivasjon til å komme seg ut litt.
Karakter: B
Andre mener:
Det er boka mi syntes den er et lite kunstverk, men irriterer seg litt over hopp i tid
Artemisia syntes det blir mye galgenhumor og peker på likheten til Elling
Karin syntes det var vakkert om den tabubelagte ensomheten
Knirk syntes den er genial og blir tykk i halsen
Tags: #teaterstykke, #aktuell, #ensomhet, #tosomhet, #alderdom, #norsk, #debutant
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar