Det vakre omslaget alene, er nok til at jeg syntes pengene for boken var velanvendte. I tillegg liker jeg tittelen. Dette er en bok jeg har ønsket å lese lenge, men som har glippet hver gang jeg har skullet velge en ny. Boka er nominert til bokbloggernes litteraturpris for Beste Roman utgitt i 2013. Flere bokbloggere har hatt en samlesning av boka i mars. Boka har allerede vunnet P2-lytterenes romanpris for 2013.
Forfatter: Agnes Ravatn
Tittel: Fugletribunalet (2013)
Sideantall: 207 sider
Forlag: Samlaget
Plot: I boken møter vi NRK-programlederen Allis Hagtorn som har rømt fra en skandale. Hun går i dekning på et småsted nede ved fjorden og tar på seg jobben som gartner og hushjelp i en gammel villa. Arbeidsgiveren er den mutte og tverre Sigurd Bagge, en mann med sine egne hemmeligheter. Begge har isolert seg i Bagges villa, og føler et behov for å sone. Det enkle livet de begge forsøker å leve kompliseres av relasjonen dem i mellom. Begge karakterene føler sterkt på at de dømmes av omverden. Allis tolker kassadamas hverdagslige kommentarer i verste mening. Selv fuglene, det eneste selskapet Allis og Bagge har i den avsidesliggende villaen (om vi ser bort fra musene i kjelleren), ser ut til å ønske å avsi sin dom.
I et nøtteskall: genuin konflikt mellom to personer i informasjonsvakum
Favorittutdrag:
Det er nok mange som vil være mer begeistret over denne boka enn meg. Det beste med boka syntes jeg er skildringen av hovedkarakteren Allis og hvordan hun tenker, føler og berettiger sine valg. Allis er en kvinne som kan tilpasse seg enhver samtalepartner, mest usikker blir hun når hun ikke vet hvordan hun skal gjøre andre tilfreds. Bagges isfront får Allis til å føle seg som en liten jente som higer etter anerkjennelse. Karakteren Allis personifiserer en usikkerhet mange kan kjenne seg igjen i. En usikkerhet som lar andre definere en, som gjør en så opptatt av å tilfredsstille de rundt seg at en er villig til å krysse egne grenser.
Ravatn har en vakker fortellerstemme, og jeg syntes boka var en fornøyelse å lese. Nynorsken var med å gjøre språket ekstra lyrisk. Hadde 14 år gamle Linn lest dette hadde hun satt Pepsi Max'en i vranga. Heldigvis utvikler vi oss.
Det som irriterer meg, er hvor lite de to karakterene vet om hverandre – noe selve konflikten dem i mellom bygger på. Allis er så nysgjerrig på Bagge at hun snoker i skapene hans. Hun googler likevel ikke mannen hun bor alene med – men står i hagen og undres, dag inn og dag ut, hvor Bagges kone har tatt veien. Jeg forstår det ikke. Bagge på sin side, har utvilsomt hatt nok å stri med i perioden Allis sitt liv gikk i oppløsning offentlig – og er nok ikke typen til å lese sladreblader. Likevel virker det rart at han heller ikke har fått med seg noe om hvem hun er, eller hva hun har rømt fra. Det er offentlig tilgjengelig informasjon. Han bor i en liten bygd. Jeg vil anta at absolutt alle andre i bygda hadde en ide om hva det var med de begge. Boka løser dette gjennom å isolere de to fra omverden, men jeg syntes det er en historie som er vanskelig å forstå – i en tidsalder der alt bare er et tastetrykk unna.
En annen ting som irriterer meg er at det fremstilles som begge ønsker å sone. Først forstår man ikke hvorfor det skulle være noe behov for soning, men etter hvert som vi blir bedre kjent med Allis og Bagges hemmeligheter syntes jeg ikke det virker som noen av de ønsker å stå til ansvar. Tvert i mot. De gjør ingenting for å bøte på skadene de har voldt andre og går i skjul i håp om at omverdenen skal glemme.
Summen av dette er at konflikten som ligger til grunn for historien føles veldig konstruert. Jeg tror ikke på den. Det er synd, for skildringen av karakterene innen denne rammen er veldig god. Det at den var den boka på shortlisten jeg hadde størst tro på i forkant, gjorde også at fallhøyden var stor.
Anbefales: P2-lyttere, åpenbart.
Karakter: D
Andre mener:
Silje klarte ikke legge den fra seg
Anita syntes boka er velskrevet, spesiell og god
Nora likte ikke slutten, men syntes boka var vakker og velkomponert.
Flere anmeldelser kan du finne hos Norske Bokbloggere
Forfatter: Agnes Ravatn
Tittel: Fugletribunalet (2013)
Sideantall: 207 sider
Forlag: Samlaget
Plot: I boken møter vi NRK-programlederen Allis Hagtorn som har rømt fra en skandale. Hun går i dekning på et småsted nede ved fjorden og tar på seg jobben som gartner og hushjelp i en gammel villa. Arbeidsgiveren er den mutte og tverre Sigurd Bagge, en mann med sine egne hemmeligheter. Begge har isolert seg i Bagges villa, og føler et behov for å sone. Det enkle livet de begge forsøker å leve kompliseres av relasjonen dem i mellom. Begge karakterene føler sterkt på at de dømmes av omverden. Allis tolker kassadamas hverdagslige kommentarer i verste mening. Selv fuglene, det eneste selskapet Allis og Bagge har i den avsidesliggende villaen (om vi ser bort fra musene i kjelleren), ser ut til å ønske å avsi sin dom.
I et nøtteskall: genuin konflikt mellom to personer i informasjonsvakum
Favorittutdrag:
Eg tapte alle mine indre diskusjonar. Lytta meir til innbilte meningsmotstandarar enn til meg sjølv, deira argument vog alltid tyngst. Andre folk var alltid meir til å stole på enn eg.Tanker i ettertid:
At ein ikkje kan lære seg å ri det av, denne irrasjonelle idiotkrafta i mennesket, vite at det er ei forbipasserande vrangførestilling, og vere sterk. Vite at det djupast sett handlar om forfengeligheit, at like sterke som kjenslene ein har for den andre, er tanken på kjenslene nokon skal ha for deg: Eg er altfor mykje til at berre ein person skal vite om meg! Ein får sjansen til å bli oppdage på ny: Lytt! Eg liker denne musikken. Smak! Eg liker denne vinen. Høyr! Eg sit inne med denne kunnskapen. Kjenn! Eg elskar på denne måten.
Det er nok mange som vil være mer begeistret over denne boka enn meg. Det beste med boka syntes jeg er skildringen av hovedkarakteren Allis og hvordan hun tenker, føler og berettiger sine valg. Allis er en kvinne som kan tilpasse seg enhver samtalepartner, mest usikker blir hun når hun ikke vet hvordan hun skal gjøre andre tilfreds. Bagges isfront får Allis til å føle seg som en liten jente som higer etter anerkjennelse. Karakteren Allis personifiserer en usikkerhet mange kan kjenne seg igjen i. En usikkerhet som lar andre definere en, som gjør en så opptatt av å tilfredsstille de rundt seg at en er villig til å krysse egne grenser.
Ravatn har en vakker fortellerstemme, og jeg syntes boka var en fornøyelse å lese. Nynorsken var med å gjøre språket ekstra lyrisk. Hadde 14 år gamle Linn lest dette hadde hun satt Pepsi Max'en i vranga. Heldigvis utvikler vi oss.
Det som irriterer meg, er hvor lite de to karakterene vet om hverandre – noe selve konflikten dem i mellom bygger på. Allis er så nysgjerrig på Bagge at hun snoker i skapene hans. Hun googler likevel ikke mannen hun bor alene med – men står i hagen og undres, dag inn og dag ut, hvor Bagges kone har tatt veien. Jeg forstår det ikke. Bagge på sin side, har utvilsomt hatt nok å stri med i perioden Allis sitt liv gikk i oppløsning offentlig – og er nok ikke typen til å lese sladreblader. Likevel virker det rart at han heller ikke har fått med seg noe om hvem hun er, eller hva hun har rømt fra. Det er offentlig tilgjengelig informasjon. Han bor i en liten bygd. Jeg vil anta at absolutt alle andre i bygda hadde en ide om hva det var med de begge. Boka løser dette gjennom å isolere de to fra omverden, men jeg syntes det er en historie som er vanskelig å forstå – i en tidsalder der alt bare er et tastetrykk unna.
En annen ting som irriterer meg er at det fremstilles som begge ønsker å sone. Først forstår man ikke hvorfor det skulle være noe behov for soning, men etter hvert som vi blir bedre kjent med Allis og Bagges hemmeligheter syntes jeg ikke det virker som noen av de ønsker å stå til ansvar. Tvert i mot. De gjør ingenting for å bøte på skadene de har voldt andre og går i skjul i håp om at omverdenen skal glemme.
Summen av dette er at konflikten som ligger til grunn for historien føles veldig konstruert. Jeg tror ikke på den. Det er synd, for skildringen av karakterene innen denne rammen er veldig god. Det at den var den boka på shortlisten jeg hadde størst tro på i forkant, gjorde også at fallhøyden var stor.
Anbefales: P2-lyttere, åpenbart.
Karakter: D
Andre mener:
Silje klarte ikke legge den fra seg
Anita syntes boka er velskrevet, spesiell og god
Nora likte ikke slutten, men syntes boka var vakker og velkomponert.
Flere anmeldelser kan du finne hos Norske Bokbloggere
Interessant hvor forskjellig vi liker boka. Alle er visst enig om at Ravatn skriver fint og vakekrt, men noen tror ikke på historien og liker ikke karakterene.. Jeg likte jo denne boka utrolig godt og nominerte den til topps. Men sånn er det vel bare. Takk for lining. Ha en fin kveld.:)
SvarSlettJeg ser nå at svaret jeg ga deg i kommentaren på min blogg falt (at det er vi som leste den pga samlesing som likte den minst) faller på steingrunn. Du havner jeg strengt talt i kategori en - blant de som valgte den fordi de hadde lyst, trodde det kom til å like den osv osv. Teorien legges derfor død -)
SvarSlettEllers seg jeg jo at vi har tenkt akkurat de samme tankene rundt boka. Vakkert språk og alt det der, men en historie som faller gjennom og en lite troverdig isolasjon. Angående soning kan jeg legge til at noe av det Ravatn sa på et av arrangementene på Lillehammer var - at mangelen på vitner gir ingen soning- og ingen avsløring heller ingen skam. I den forlengelse kan man si at den eneste som soner her er Allis, helt til, slutten der også Bagge har et vitne til - både gammel og ny - udåd. Det får meg ikke til å like boka bedre, men gir ihvertfall et innblikk i hvordan (jeg tror) Ravatn har tenkt.