Året startet med litt manglende leselyst, etter å ha skaffet meg både Netflix og HBO Nordic abbonomenter til smart-TVen ble det for lett å velge Girls, Orange is the new black og House of Cards over bøkene som hopet seg opp på nattbordet. Så jeg begynte pent, med tegneserieromanen Blå er den varmeste fargen. Innimellom leste jeg også litt Krig og Fred. Mest av plikt egentlig, det går så utrolig sakte. Leselysten vendte heldigvis tilbake ca. halvveis ut i måneden så det ble seks bøker i januar.
Denne måneden har jeg lest:
1) Chuck Palahniuk - Damned (#1) fra 2011, amerikansk forfatter (247 sider)
2) Julie Maroh - Blå er den varmeste fargen fra 2013, tegneserieroman, fransk forfatter (160 sider)
3) Vaddey Ratner - I skyggen av Banyantreet fra 2014, kambodsjansk forfatter (364 sider)
4) Sara Stridsberg - Darling River fra 2011, svensk forfatter (285 sider)
5) Sheryl Sandberg - Lean In fra 2013, amerikansk forfatter, non fiction (255 sider)
6) Fredrik Backman - En mann ved navn Ove fra 2013, svensk forfatter (323 sider).
Januar var også en måned der jeg reiste, jeg var i Amsterdam med jobben og besøkte to flotte bokbutikker. Jeg lekte med tanken å skaffe meg en katt til, men fordi jeg er redd det er starten på å bli en enslig gammel dame med like mange katter som bøker - så foretok jeg meg ingenting på kjøpsfronten. Enda. Jeg forberedte meg også til bursdagsturen til Kambodjsa i mars ved å lese I Skyggen av Banyantreet og møte forfatteren, Vaddey Ratner, hos Aschehoug. Jeg fikk tips om flere gode bøker om Kambodsja fra dere i kommentarfeltet, deriblant Pol Pots smil og Overleve. Disse ble bestilt fra Akademika og skal leses før jeg drar. Jeg liker det veldig godt når dere kommer med anbefalninger.
Før det ble februar hadde også Gyldendal invitert til fest for å feire lanseringen av andre nummer av norske Granta. Jeg tok med meg han som leser i senga mi og hun jeg skrev masteroppgaven med. På månedens siste dag ble han som leser i senga mi forresten kjæresten min. Det skjedde ved at jeg informerte ham via e-post om at jeg anså meg selv som hans. Jeg tror til og med jeg avsluttet nevnte mail med "værsågod". Gud, jeg er slik en romantiker. Han aksepterte, men syntes det var synd han ikke fikk sett meg rødme og bli flau ved å foreslå union.
Men tilbake til bøker og leseropplevelser. Det er tross alt det jeg skriver blogg om, ikke hvor emosjonelt og romantisk tilbakestående en kvinne på snart tretti kan klare å være.
Den sterkeste leseropplevelsen denne måneden ble helt klart Darling River av Sara Stridsberg. Stridsberg bruker Lolita mye på samme måte som Cunningham i The Hours brukte Virginia Woolfs Mrs. Dalloway.
Jeg er bergtatt allerede fra første stund. Jeg forstår at jeg leser noe av høy kvalitet og leser sakte og nøye for å forsøke å få med meg så mye som mulig, likevel føler jeg av og til at noe går tapt. Det er en ambisiøs bok, som krever en leser som er villig til å utfordre seg selv. Stridsberg belønner sine lesere generøst, for boken er vakker på samme skitteneksotiske måte som Crimes in Southern Indiana. Det er tydelige paralleller og referanser mellom alle historiene; blindheten, aborten/det dødfødte barnet, det selvpåførte misbruket, ensomheten og forfallet.
Vi husker Lolita, med de solbrune leggene – småpikekjolene, solbrillene og fregnene. I det vakre nymfestadiet mellom barn og kvinne slik Nabokov beskriver henne. Stridsbergs Lolita (Dolores som hun egentlig heter) har nådd slutten på tenårene. Hun går i oppløsning og dekkes av skitt – forfallet er større enn Kristopher Skau noen gang kommer til å klare å simulere i et butikkvindu. Lo følger hennes bane, og selv om hun når en alder på 37 år i romanen motsetter hun seg voksenlivet. Hun er destruktiv og ensom, de eneste gangene hun føler seg vakker og elsket er når hun har sex med ukjente menn ved elveleiet til Darling River. Lo mister gradvis synet og eser ut av kjolene sine, det eneste hun spiser er kake og godteri. Håret er fett og vokser i flekker på hodet, det dekkes av en parykk. I tillegg til Lo forholder vi oss til en mor som har reist fra barnet og mannen sin, fordi de føles fremmede for henne. Vi møter også en ape som vekselvis trues og kjæles med for å få den til å gjøre det forskeren ønsker – å tegne med kullstiften på papir foran en stor forsamling.
Som Francis Underwood sier i House of Cards: Alt handler i bunn og grunn om sex, med unntak av sex. Sex handler om makt. Lo, Lolita (Dolores) og apen er objekter som manipuleres av menn. Moren (til Lo?) har brutt med familien i søken etter frihet, men opplever fortsatt begrensninger, fordi hun fortsatt følger det samme destruktive mønsteret som Lolita og Lo. Apen i fangenskap har begrensede utviklingsmuligheter i form av selvstendighet, Dolores sitt liv amputeres av død i barselsseng – men Lo fortsetter i samme spor som før. Hun ser ikke ut til å kunne bryte ut av det ødeleggende levesettet og ta ansvar eller eierskap til sitt eget liv. Nabokovs Humbert Humbert så på voksne kvinner som skjemt frukt. Lo kunne knapt vært mer skjemt. Lo går i stykker fordi behovet for å føle seg elsket, som hun gjør i omfavnelsen med ukjente menn overstiger evnen til å ta ansvar for egen velferd. Los manglende evne til å ta vare på seg selv synliggjøres gjennom at hun er så skitten, at håret faller ut, at tennene ser ut som brent karamell og at hun er omgitt av rot og søppel bestandig. Akkurat som sin fars gamle Jaguar startet hun som noe vakkert, noe alle misunte – men utvikler seg til noe som helt klart kommer til å forgå.
Jeg kommer helt klart til å lese flere bøker av Sara Stridsberg, og jeg gleder meg allerede veldig. Jeg tror likevel at det er lurt å legge inn litt andre bøker innimellom, slik at det dystre ikke blir for kompakt.
Vi husker Lolita, med de solbrune leggene – småpikekjolene, solbrillene og fregnene. I det vakre nymfestadiet mellom barn og kvinne slik Nabokov beskriver henne. Stridsbergs Lolita (Dolores som hun egentlig heter) har nådd slutten på tenårene. Hun går i oppløsning og dekkes av skitt – forfallet er større enn Kristopher Skau noen gang kommer til å klare å simulere i et butikkvindu. Lo følger hennes bane, og selv om hun når en alder på 37 år i romanen motsetter hun seg voksenlivet. Hun er destruktiv og ensom, de eneste gangene hun føler seg vakker og elsket er når hun har sex med ukjente menn ved elveleiet til Darling River. Lo mister gradvis synet og eser ut av kjolene sine, det eneste hun spiser er kake og godteri. Håret er fett og vokser i flekker på hodet, det dekkes av en parykk. I tillegg til Lo forholder vi oss til en mor som har reist fra barnet og mannen sin, fordi de føles fremmede for henne. Vi møter også en ape som vekselvis trues og kjæles med for å få den til å gjøre det forskeren ønsker – å tegne med kullstiften på papir foran en stor forsamling.
Som Francis Underwood sier i House of Cards: Alt handler i bunn og grunn om sex, med unntak av sex. Sex handler om makt. Lo, Lolita (Dolores) og apen er objekter som manipuleres av menn. Moren (til Lo?) har brutt med familien i søken etter frihet, men opplever fortsatt begrensninger, fordi hun fortsatt følger det samme destruktive mønsteret som Lolita og Lo. Apen i fangenskap har begrensede utviklingsmuligheter i form av selvstendighet, Dolores sitt liv amputeres av død i barselsseng – men Lo fortsetter i samme spor som før. Hun ser ikke ut til å kunne bryte ut av det ødeleggende levesettet og ta ansvar eller eierskap til sitt eget liv. Nabokovs Humbert Humbert så på voksne kvinner som skjemt frukt. Lo kunne knapt vært mer skjemt. Lo går i stykker fordi behovet for å føle seg elsket, som hun gjør i omfavnelsen med ukjente menn overstiger evnen til å ta ansvar for egen velferd. Los manglende evne til å ta vare på seg selv synliggjøres gjennom at hun er så skitten, at håret faller ut, at tennene ser ut som brent karamell og at hun er omgitt av rot og søppel bestandig. Akkurat som sin fars gamle Jaguar startet hun som noe vakkert, noe alle misunte – men utvikler seg til noe som helt klart kommer til å forgå.
Jeg kommer helt klart til å lese flere bøker av Sara Stridsberg, og jeg gleder meg allerede veldig. Jeg tror likevel at det er lurt å legge inn litt andre bøker innimellom, slik at det dystre ikke blir for kompakt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar