Bak meg slås det fortløpende opp stoler, det er tydelig at Daniel Kehlmann trakk ett større publikum enn Litteraturhuset hadde forutsett. Ved siden av meg sitter Torgeir, som jeg har møtt for en bokprat og en øl tidligere på kvelden. Han hadde anlagt en Salvador Dali-bart siden sist.
Elisabet B Halvorsen intervjuet en sjarmerende og morsom Kehlmann.
Hun spør om tittelen, F- for familie, falskneri og fiksjon. Kehlmann forteller at det første F-ordet var Friedland, som var etternavnet til familien det dreide seg om. Det andre var familie. Han forteller også at F var en arbeidstittel, at det er slik det er når man arbeider med tekst på data, filen må nå en gang ha et navn – hvis ikke vil ikke dataen lagre det. Dette skulle være familieromanen, forklarer han. Familieromaner går jo gjerne over flere generasjoner. Min har en innledning i 1984, etter det skjer alt på en dag i 2008.
I boken ønsker ikke forfatteren å komme med noe moral, men han sier han ville utfordre den billige romantiske ideen om at en kunstner må bryte opp med alt rundt seg for å kunne skape. I tillegg ville han gjennom romanen vise betydningen av tilfeldigheter og manglende rettferdighet. Det er ikke slik at gode ting bare skjer bra folk. At det er noen form for rettferdighet i hvordan man er og hva livet gir en. Jeg vil gjøre folk oppmerksom på at det ikke er slik det er. Det er ikke det verste man kan bruke en bok til å kommunisere, sier han.
De ulike brødrene diskuteres, og Kehlmann sier at han liker de alle, men han sier også noe annet som fanger oppmerksomheten min. På et spørsmål fra salen, om hvordan han gjør research til bøkene sine – svarer han at man ikke skal ha for mye respekt for eksperter. Er man nysgjerrig og virkelig setter seg inn i noe er det fullt mulig å oppnå ganske god kunnskap om noe på relativt kort tid. Selv har han opplevd å bli korrigert av eksperter via brev og innlegg på trykk. Noen ganger er det jo noe i det, men ofte tar de også feil.
Dette var noen små utdrag fra gårsdagens samtale. Rose Marie og Line var også i salen, og så ut som de koste seg. Rose Marie har publisert et innlegg fra kvelden på bloggen sin, som er så godt at jeg tør påstå man får like mye ut av det som faktisk å ha vært til stede den kvelden. Jeg tar av meg hatten.
Om du var til stede og er litt skuffet for at jeg sløyfet den delen om Konjunktiv Eins, så må jeg ærlig tilstå at tysken min ikke er god nok til at jeg hang helt med.
 |
| Daniel Kehlmann intervjues for fullsatt sal på Litteraturhuset |
 |
| OK, da. Jeg brukte zoom. Jeg satt her. Langt bak. |
Hun spør om tittelen, F- for familie, falskneri og fiksjon. Kehlmann forteller at det første F-ordet var Friedland, som var etternavnet til familien det dreide seg om. Det andre var familie. Han forteller også at F var en arbeidstittel, at det er slik det er når man arbeider med tekst på data, filen må nå en gang ha et navn – hvis ikke vil ikke dataen lagre det. Dette skulle være familieromanen, forklarer han. Familieromaner går jo gjerne over flere generasjoner. Min har en innledning i 1984, etter det skjer alt på en dag i 2008.
I boken ønsker ikke forfatteren å komme med noe moral, men han sier han ville utfordre den billige romantiske ideen om at en kunstner må bryte opp med alt rundt seg for å kunne skape. I tillegg ville han gjennom romanen vise betydningen av tilfeldigheter og manglende rettferdighet. Det er ikke slik at gode ting bare skjer bra folk. At det er noen form for rettferdighet i hvordan man er og hva livet gir en. Jeg vil gjøre folk oppmerksom på at det ikke er slik det er. Det er ikke det verste man kan bruke en bok til å kommunisere, sier han.
De ulike brødrene diskuteres, og Kehlmann sier at han liker de alle, men han sier også noe annet som fanger oppmerksomheten min. På et spørsmål fra salen, om hvordan han gjør research til bøkene sine – svarer han at man ikke skal ha for mye respekt for eksperter. Er man nysgjerrig og virkelig setter seg inn i noe er det fullt mulig å oppnå ganske god kunnskap om noe på relativt kort tid. Selv har han opplevd å bli korrigert av eksperter via brev og innlegg på trykk. Noen ganger er det jo noe i det, men ofte tar de også feil.
Dette var noen små utdrag fra gårsdagens samtale. Rose Marie og Line var også i salen, og så ut som de koste seg. Rose Marie har publisert et innlegg fra kvelden på bloggen sin, som er så godt at jeg tør påstå man får like mye ut av det som faktisk å ha vært til stede den kvelden. Jeg tar av meg hatten.
Om du var til stede og er litt skuffet for at jeg sløyfet den delen om Konjunktiv Eins, så må jeg ærlig tilstå at tysken min ikke er god nok til at jeg hang helt med.
;-) Morsomt å lese hva du har skrevet! Jeg så deg så vidt før vi gikk opp i Amalie Skram-salen, men trodde ikke du så oss.
SvarSlettHei du! Kveldens eneste svakhet var at jeg ikke gikk bort til deg og sa hallo, men du så busy ut og jeg ble plutselig litt sjenert. Hadde med meg Torgeir fra intervjuet (han som leste de 230 bøkene i fjor) så jeg var nok litt opptatt på den fronten også. Jeg koste meg virkelig med innlegget ditt fra kvelden, derfor håper jeg du syntes det er greit at jeg henviser lesere som er nysgjerrige på kvelden til din blogg. Stort mer dekkende tror jeg ikke man kan få det.
SlettIntressant läsning, det verkar ha varit en trevlig kväll med Daniel Kehlmann :)
SvarSlettTusen takk, det var veldig hyggelig. Han fikk oss til å le og det var en avslappet stemning. :)
SlettEtter de ulike innslag om Kehlmann og hans bøker blir jeg skikkelig fristet til å lese noe av han. Takk for at jeg blir gjort oppmerksom på han!
SvarSlettGjør det! Hyggelig å være med å spre det glade budskap :)
Slett