Nå er det snart avreise til Kambodsja og en litt småstresset bestevenninne ringte på fredag for å høre om alt var i rute til avreise første mars. Fint lite var i rute, det var meg og NSB, for å si det slik. Siden da har jeg kastet meg rundt. NSB får svare for seg selv.
Dagen startet med to nålestikk i venstre overarm, på en privatklinikk i Oslo sentrum. Jeg var lovlig sent ute med vaksinene. Jeg husket vaksiner som noe grusomt fra ungdomsskolen, men det var raskt og smertefritt overstått.
Så nå er alt i boks.
Forfatter: Peter Frøberg Idling
Tittel: Pol Pots Smil (2009)
Sideantall: 335 sider
Forlag: Cappelen Damm
Plot (hentet fra bokens bakside): I 1978 valfartet venstreradikale fra Skandinavia til Demokratiske Kampuchea for å støtte landets frigjøringskamp. Pol Pot var deres helt og hans kommunistiske revolusjon et forbilde for deres eget politiske arbeid. Da de kom hjem, kunne de fortelle om Pol Pots underfundige smil og den kameratslige omgangsformen blant folket. Ingen sa noe om de 1,7 millioner menneskene som døde under Røde khmers styre. Hvordan kunne velutdannede og samfunnskritiske mennesker fra Vesten reise gjennom et av 1900-tallets verste folkemord uten å se annet enn regimets potemkinkulisser?
I et nøtteskall: Nøytral men likevel utrolig spennende om Kambodsja.
Favorittutdrag:
Her kunne det vært ganske mange, jeg har fargelagt 1/3 av boka med gul markeringstusj.
Det kan sies enkelt. Den gjengse versjonen. Krigen i Vietnam destabiliserte det nøytrale nabolandet Kambodsja. I 1970 ble statssjefen, prins Sihanouk, avsatt i et kupp som ble ledet av general Lol Nol. Deretter brøt det ut borgerkrig mellom det USA-støttede Lol Nol-regimet og den kommunistiske geriljaen, kalt Røde khmer. I forbindelse med at USA forlot Syd-Vietnam i 1975, falt også Kambodsjas regjering. Røde Khmer tok makten og under ledelse av den da ukjente Pol Pot innledet de en særdeles radikal samfunnsomveltnig. Landet ble dødt Demokratiske Kampuchea, og byens befolkning ble deportert til landsbygda, der de ble satt i tvangsarbeid. Privat eiendom, religion og penger ble avskaffet. Målet var en maoistisk inspirert bondeutopi. Pol Pot viste seg senere å være Saloth Sar, en tidligere lærer med utdannelse fra Paris. I løpet av de kommende drøyt tre og et halvt årene døde minst 1,7 millioner mennesker av ulike mangler, sykdommer og henrettelser. En femtedel av befolkningen. I desember 1978 invaderte Vietnam Demoktratiske Kampuchea. Pol Pot ble styrtet og en Vietnam-tro regjering ble satt inn. Deretter gjenopptok Røde khmer geriljakrigen fra baser ved den thailandske grensen. De la til slutt ned våpnene ved Pol Pots død i 1998. Kambodsjas første demokratiske valg, organisert av FN, ble holdt i 1993. Sånn ser historien ut. Pol Pot ut av jungelen, fra ingensteds hen. Dødninghodene på rekke og rad. Enkelt og ubegripelig.
Prinsipielt hadde partimedlemmene ingen fritid, de var aldri alene, unntatt i sengen. Meningen var at når de ikke arbeidet, spiste eller sov, skulle de ta del i en eller annen fellesrekreasjon - å bedrive noe som røpet smak for ensomhet, selv å gå en tur alene, var det alltid en viss fare ved. Det var et eget ord for det i nytale; egenliv ble det kalt, og det betydde individualisme og eksentrisitet.
Journalisten: Vil du be om unnskyldning for den lidelsen du har forårsaket?
Pol Pot: (forvirret, til tolken) Kan du gjenta spørsmålet, er du snill?
Tolken: Han spør om du vil be om unnskyldning for den lidelsen du har forårsaket.
Pol Pot: (fremdeles med et forvirret uttrykk) Nei.
Tanker i ettertid:
Idling er herlig reflektert. Boken fremstår ikke som noen dom over de da så entusiastiske delegasjonene fra Skandinavia. "Jeg vil ikke være dommer over dem som reiste på delegasjonsturer og forsvarte Kambodsjas nye regime. Vi sitter med fasiten, og da fremstår alt så mye enklere" sier forfatteren i et intervju med Bergensavisen. På et spørsmål fra samme interjvu om hvorvidt det finnes tilsvarende dilemmaer for solidaritetsaktivister i dag svarer Idling at han har tenkt på Gaza-konflikten som en slags parallell.
Før han begynner å fortelle historien om Røde Khmer, får vi bakgrunnsinformasjonen - vi får vite hvordan Kissinger og Nixon overøste landet med bomber, hvordan demokratiet under den forfengelige prins Sihanouk var et skyggespill og hvordan det korrupte Lol Nol regimet laget et godt bakteppe for en revolusjon. Folk var modne for en forandring, og mange sympatiserte med kommunismens ideologiske utgangspunkt. Jeg opplever at jeg leser en ganske nøytral historie, skrevet av en person som ønsker å sette hendelsen i en kontekst, og samtidig påpeke at det ble begått feil av både høyre- og venstresiden. Det setter jeg som leser pris på, boken hadde ikke vært like god om den hadde falt i fellen å tillegge en side all skyld. Virkeligheten er kompleks og kan tolkes fra ulike standpunkt, noe forfatteren påpeker gjentatte ganger, blant annet ved å referere til kortversjonen av historien som "historien, om du vil".
Boken er delt opp i 262 kapitler, de er alle ganske korte. Noen er bare en setning lange og består av slagord fra Røde Khmer, andre er forfatterens barndomsminner, samtaler med svenskene som reiste til Kambodsja og skrev den entusiastiske reiseberetningen, klipp av historie, klipp av bakgrunnsinformasjon og samtaler med tidligere lederskikkelser i Røde khmer, samt samtaler med overlevende titlert "jeg så det jeg så". Boken innledes med en oversikt over personene som nevnes med navn, et kart over Kambodsja og en blank side med overskriften "et forslag". Jeg skrev inni boken med min gule markeringstusj at jeg syntes den hadde skjønnlitterære kvaliteter, strukturen - språket og søken etter en historie som skal føre oss nærmere en forent virkelighet. Jeg er selvfølgelig ikke alene om å påpeke at boken kan føles skjønnlitterær. Det stod faktisk på omsalget i en hyllest fra Aftenposten.
Jeg har lært mye om Kambodsja ved å lese Pol Pots smil, men mest har jeg kanskje likevel lest om hvordan det kan være greit å være litt ydmyk ovenfor de som kommer til andre konklusjoner enn en selv. De fire i den svenske delegasjonen som besøkte Kambodsja i 1978 har virkelig sprikende meninger om hvordan de kan tolke det de opplevde i lys av historien. I et av de siste kapitlene spør Idling hva kommende generasjoner kommer til å klandre oss for? Det er et åpent spørsmål, ment til å få leseren til å tenke over og utfordre sine holdninger til pågående konflikter, hvilke fasader reiser vi for oss selv? Spør han.
Anbefales: Den spesielle fortellermåten gjør dette til en bok som kan leses med stort utbytte også av de som ikke pleier å lese dokumentarbøker.
Tags: #Kambodsja, #Pol Pot, #dokumentarbok, #perle, #spennende, #historie
Boken har jeg forresten kjøpt selv, og jeg er glad for å ha den i bokhylla.
Dagen startet med to nålestikk i venstre overarm, på en privatklinikk i Oslo sentrum. Jeg var lovlig sent ute med vaksinene. Jeg husket vaksiner som noe grusomt fra ungdomsskolen, men det var raskt og smertefritt overstått.
Så nå er alt i boks.
BikiniBøkerVisum i 3 fargekopierNytt pass (gamle går ut i mai, og det må være gyldig minst 6 mnd.)Flybilletter (Oslo-Bangkok-Phnom Penh)Vaksiner og vaksinekortMalariapiller (Malerone)
 |
| Bilde: Cappelen Damm, hentet via www.ba.no |
Tittel: Pol Pots Smil (2009)
Sideantall: 335 sider
Forlag: Cappelen Damm
Plot (hentet fra bokens bakside): I 1978 valfartet venstreradikale fra Skandinavia til Demokratiske Kampuchea for å støtte landets frigjøringskamp. Pol Pot var deres helt og hans kommunistiske revolusjon et forbilde for deres eget politiske arbeid. Da de kom hjem, kunne de fortelle om Pol Pots underfundige smil og den kameratslige omgangsformen blant folket. Ingen sa noe om de 1,7 millioner menneskene som døde under Røde khmers styre. Hvordan kunne velutdannede og samfunnskritiske mennesker fra Vesten reise gjennom et av 1900-tallets verste folkemord uten å se annet enn regimets potemkinkulisser?
I et nøtteskall: Nøytral men likevel utrolig spennende om Kambodsja.
Favorittutdrag:
Her kunne det vært ganske mange, jeg har fargelagt 1/3 av boka med gul markeringstusj.
Det kan sies enkelt. Den gjengse versjonen. Krigen i Vietnam destabiliserte det nøytrale nabolandet Kambodsja. I 1970 ble statssjefen, prins Sihanouk, avsatt i et kupp som ble ledet av general Lol Nol. Deretter brøt det ut borgerkrig mellom det USA-støttede Lol Nol-regimet og den kommunistiske geriljaen, kalt Røde khmer. I forbindelse med at USA forlot Syd-Vietnam i 1975, falt også Kambodsjas regjering. Røde Khmer tok makten og under ledelse av den da ukjente Pol Pot innledet de en særdeles radikal samfunnsomveltnig. Landet ble dødt Demokratiske Kampuchea, og byens befolkning ble deportert til landsbygda, der de ble satt i tvangsarbeid. Privat eiendom, religion og penger ble avskaffet. Målet var en maoistisk inspirert bondeutopi. Pol Pot viste seg senere å være Saloth Sar, en tidligere lærer med utdannelse fra Paris. I løpet av de kommende drøyt tre og et halvt årene døde minst 1,7 millioner mennesker av ulike mangler, sykdommer og henrettelser. En femtedel av befolkningen. I desember 1978 invaderte Vietnam Demoktratiske Kampuchea. Pol Pot ble styrtet og en Vietnam-tro regjering ble satt inn. Deretter gjenopptok Røde khmer geriljakrigen fra baser ved den thailandske grensen. De la til slutt ned våpnene ved Pol Pots død i 1998. Kambodsjas første demokratiske valg, organisert av FN, ble holdt i 1993. Sånn ser historien ut. Pol Pot ut av jungelen, fra ingensteds hen. Dødninghodene på rekke og rad. Enkelt og ubegripelig.
Prinsipielt hadde partimedlemmene ingen fritid, de var aldri alene, unntatt i sengen. Meningen var at når de ikke arbeidet, spiste eller sov, skulle de ta del i en eller annen fellesrekreasjon - å bedrive noe som røpet smak for ensomhet, selv å gå en tur alene, var det alltid en viss fare ved. Det var et eget ord for det i nytale; egenliv ble det kalt, og det betydde individualisme og eksentrisitet.
Journalisten: Vil du be om unnskyldning for den lidelsen du har forårsaket?
Pol Pot: (forvirret, til tolken) Kan du gjenta spørsmålet, er du snill?
Tolken: Han spør om du vil be om unnskyldning for den lidelsen du har forårsaket.
Pol Pot: (fremdeles med et forvirret uttrykk) Nei.
Tanker i ettertid:
Idling er herlig reflektert. Boken fremstår ikke som noen dom over de da så entusiastiske delegasjonene fra Skandinavia. "Jeg vil ikke være dommer over dem som reiste på delegasjonsturer og forsvarte Kambodsjas nye regime. Vi sitter med fasiten, og da fremstår alt så mye enklere" sier forfatteren i et intervju med Bergensavisen. På et spørsmål fra samme interjvu om hvorvidt det finnes tilsvarende dilemmaer for solidaritetsaktivister i dag svarer Idling at han har tenkt på Gaza-konflikten som en slags parallell.
Før han begynner å fortelle historien om Røde Khmer, får vi bakgrunnsinformasjonen - vi får vite hvordan Kissinger og Nixon overøste landet med bomber, hvordan demokratiet under den forfengelige prins Sihanouk var et skyggespill og hvordan det korrupte Lol Nol regimet laget et godt bakteppe for en revolusjon. Folk var modne for en forandring, og mange sympatiserte med kommunismens ideologiske utgangspunkt. Jeg opplever at jeg leser en ganske nøytral historie, skrevet av en person som ønsker å sette hendelsen i en kontekst, og samtidig påpeke at det ble begått feil av både høyre- og venstresiden. Det setter jeg som leser pris på, boken hadde ikke vært like god om den hadde falt i fellen å tillegge en side all skyld. Virkeligheten er kompleks og kan tolkes fra ulike standpunkt, noe forfatteren påpeker gjentatte ganger, blant annet ved å referere til kortversjonen av historien som "historien, om du vil".
Boken er delt opp i 262 kapitler, de er alle ganske korte. Noen er bare en setning lange og består av slagord fra Røde Khmer, andre er forfatterens barndomsminner, samtaler med svenskene som reiste til Kambodsja og skrev den entusiastiske reiseberetningen, klipp av historie, klipp av bakgrunnsinformasjon og samtaler med tidligere lederskikkelser i Røde khmer, samt samtaler med overlevende titlert "jeg så det jeg så". Boken innledes med en oversikt over personene som nevnes med navn, et kart over Kambodsja og en blank side med overskriften "et forslag". Jeg skrev inni boken med min gule markeringstusj at jeg syntes den hadde skjønnlitterære kvaliteter, strukturen - språket og søken etter en historie som skal føre oss nærmere en forent virkelighet. Jeg er selvfølgelig ikke alene om å påpeke at boken kan føles skjønnlitterær. Det stod faktisk på omsalget i en hyllest fra Aftenposten.
Jeg har lært mye om Kambodsja ved å lese Pol Pots smil, men mest har jeg kanskje likevel lest om hvordan det kan være greit å være litt ydmyk ovenfor de som kommer til andre konklusjoner enn en selv. De fire i den svenske delegasjonen som besøkte Kambodsja i 1978 har virkelig sprikende meninger om hvordan de kan tolke det de opplevde i lys av historien. I et av de siste kapitlene spør Idling hva kommende generasjoner kommer til å klandre oss for? Det er et åpent spørsmål, ment til å få leseren til å tenke over og utfordre sine holdninger til pågående konflikter, hvilke fasader reiser vi for oss selv? Spør han.
Anbefales: Den spesielle fortellermåten gjør dette til en bok som kan leses med stort utbytte også av de som ikke pleier å lese dokumentarbøker.
Tags: #Kambodsja, #Pol Pot, #dokumentarbok, #perle, #spennende, #historie
Boken har jeg forresten kjøpt selv, og jeg er glad for å ha den i bokhylla.
God tur!
SvarSlettSpennande å lese om boka. God sakprosa er undervurdert, altså.
Tusen takk Bjørg, ja - jeg har undervurdert den gode sakprosaen selv, men denne var virkelig bedre enn jeg trodde sakprosa kunne være.
SlettGod tur! Kjempespennende reisemål :) Har begge bøkene du nevner, men har ikke rukket å lese dem. Er veldig spent på om landet er slik du forventer det skal være.
SvarSlettHåper du blogger om det.
Hei Karete! Ja, det er veldig spennende. Artig at du også har bøkene. Jeg skal nok skrive litt fra/om Kambodsja ja.
Slett