Leselysten tok seg opp i februar, takk og lov. I snitt leste jeg 60 sider om dagen, det er 7 sider mer om dagen enn jeg leste i januar. Jeg vet slikt fordi jeg fører alle bøkene jeg leser inn i et Excelark med antall sideantall og deler månedssummen på antall dager i måneden. Min mentale helse er helt ok, for de som ble bekymret nå.
I midten av februar, ja faktisk på selveste valentines day – fylte jeg 30. Det syntes jeg selv var litt kjekt. Det ble spist masse kake, med både venner og familie og jeg fikk bøker, penger til Kambodsja, en tørketrommel (som jeg ble kjempeglad for – da vet du at du er gammel) og masse annet fint. Jeg la alle kortene til side i en boks som jeg tar frem på litt dårlige dager. I anledning dagen laget jeg en liste over de 30 beste bøkene jeg har lest, den seilet raskt opp mot toppen av mest leste innlegg og truer nå fifty shades of grey anmeldelsen min. Takk og lov.
Jeg var på Litteraturhuset og lot meg sjarmere av den tyske forfatteren Daniel Kehlmann, som kanskje er best kjent for oppmålingen av verden. Ellers markerte måneden startskudd for samlesingen den første boka på kortlisten til Bokbloggerprisen, og min anmeldelse av Fugl kan du lese her.
Det beste jeg leste denne måneden var Pol Pots smil. Derfor vil jeg vie den litt ekstra oppmerksomhet.
Idling er herlig reflektert. Boken fremstår ikke som noen dom over de da så entusiastiske delegasjonene fra Skandinavia. "Jeg vil ikke være dommer over dem som reiste på delegasjonsturer og forsvarte Kambodsjas nye regime. Vi sitter med fasiten, og da fremstår alt så mye enklere" sier forfatteren i et intervju med Bergensavisen. På et spørsmål fra samme interjvu om hvorvidt det finnes tilsvarende dilemmaer for solidaritetsaktivister i dag svarer Idling at han har tenkt på Gaza-konflikten som en slags parallell.
Før han begynner å fortelle historien om Røde Khmer, får vi bakgrunnsinformasjonen - vi får vite hvordan Kissinger og Nixon overøste landet med bomber, hvordan demokratiet under den forfengelige prins Sihanouk var et skyggespill og hvordan det korrupte Lol Nol regimet laget et godt bakteppe for en revolusjon. Folk var modne for en forandring, og mange sympatiserte med kommunismens ideologiske utgangspunkt. Jeg opplever at jeg leser en ganske nøytral historie, skrevet av en person som ønsker å sette hendelsen i en kontekst, og samtidig påpeke at det ble begått feil av både høyre- og venstresiden. Det setter jeg som leser pris på, boken hadde ikke vært like god om den hadde falt i fellen å tillegge en side all skyld. Virkeligheten er kompleks og kan tolkes fra ulike standpunkt, noe forfatteren påpeker gjentatte ganger, blant annet ved å referere til kortversjonen av historien som "historien, om du vil".
Boken er delt opp i 262 kapitler, de er alle ganske korte. Noen er bare en setning lange og består av slagord fra Røde Khmer, andre er forfatterens barndomsminner, samtaler med svenskene som reiste til Kambodsja og skrev den entusiastiske reiseberetningen, klipp av historie, klipp av bakgrunnsinformasjon og samtaler med tidligere lederskikkelser i Røde khmer, samt samtaler med overlevende titlert "jeg så det jeg så". Boken innledes med en oversikt over personene som nevnes med navn, et kart over Kambodsja og en blank side med overskriften "et forslag". Jeg skrev inni boken med min gule markeringstusj at jeg syntes den hadde skjønnlitterære kvaliteter, strukturen - språket og søken etter en historie som skal føre oss nærmere en forent virkelighet. Jeg er selvfølgelig ikke alene om å påpeke at boken kan føles skjønnlitterær. Det stod faktisk på omsalget i en hyllest fra Aftenposten.
Jeg har lært mye om Kambodsja ved å lese Pol Pots smil, men mest har jeg kanskje likevel lest om hvordan det kan være greit å være litt ydmyk ovenfor de som kommer til andre konklusjoner enn en selv. De fire i den svenske delegasjonen som besøkte Kambodsja i 1978 har virkelig sprikende meninger om hvordan de kan tolke det de opplevde i lys av historien. I et av de siste kapitlene spør Idling hva kommende generasjoner kommer til å klandre oss for? Det er et åpent spørsmål, ment til å få leseren til å tenke over og utfordre sine holdninger til pågående konflikter, hvilke fasader reiser vi for oss selv? Spør han.
Denne måneden har jeg lest:
Forfatter Tittel Utgitt Sider|
Lisa Aisato
|
2013
|
40
|
|
|
|
Art Spiegelman
|
2003
|
296
|
|
|
|
Petter Frøberg Idling
|
2010
|
335
|
|
|
|
Arne Svingen og Hele Uri
|
2012
|
218
|
|
|
|
Daniel Kehlmann
|
2014
|
297
|
|
|
|
Shin Kyung-Sook
|
2011
|
240
|
|
|
|
Hilde Østby
|
2013
|
243
|
|
I midten av februar, ja faktisk på selveste valentines day – fylte jeg 30. Det syntes jeg selv var litt kjekt. Det ble spist masse kake, med både venner og familie og jeg fikk bøker, penger til Kambodsja, en tørketrommel (som jeg ble kjempeglad for – da vet du at du er gammel) og masse annet fint. Jeg la alle kortene til side i en boks som jeg tar frem på litt dårlige dager. I anledning dagen laget jeg en liste over de 30 beste bøkene jeg har lest, den seilet raskt opp mot toppen av mest leste innlegg og truer nå fifty shades of grey anmeldelsen min. Takk og lov.
Jeg var på Litteraturhuset og lot meg sjarmere av den tyske forfatteren Daniel Kehlmann, som kanskje er best kjent for oppmålingen av verden. Ellers markerte måneden startskudd for samlesingen den første boka på kortlisten til Bokbloggerprisen, og min anmeldelse av Fugl kan du lese her.
Det beste jeg leste denne måneden var Pol Pots smil. Derfor vil jeg vie den litt ekstra oppmerksomhet.
Idling er herlig reflektert. Boken fremstår ikke som noen dom over de da så entusiastiske delegasjonene fra Skandinavia. "Jeg vil ikke være dommer over dem som reiste på delegasjonsturer og forsvarte Kambodsjas nye regime. Vi sitter med fasiten, og da fremstår alt så mye enklere" sier forfatteren i et intervju med Bergensavisen. På et spørsmål fra samme interjvu om hvorvidt det finnes tilsvarende dilemmaer for solidaritetsaktivister i dag svarer Idling at han har tenkt på Gaza-konflikten som en slags parallell.
Før han begynner å fortelle historien om Røde Khmer, får vi bakgrunnsinformasjonen - vi får vite hvordan Kissinger og Nixon overøste landet med bomber, hvordan demokratiet under den forfengelige prins Sihanouk var et skyggespill og hvordan det korrupte Lol Nol regimet laget et godt bakteppe for en revolusjon. Folk var modne for en forandring, og mange sympatiserte med kommunismens ideologiske utgangspunkt. Jeg opplever at jeg leser en ganske nøytral historie, skrevet av en person som ønsker å sette hendelsen i en kontekst, og samtidig påpeke at det ble begått feil av både høyre- og venstresiden. Det setter jeg som leser pris på, boken hadde ikke vært like god om den hadde falt i fellen å tillegge en side all skyld. Virkeligheten er kompleks og kan tolkes fra ulike standpunkt, noe forfatteren påpeker gjentatte ganger, blant annet ved å referere til kortversjonen av historien som "historien, om du vil".
Boken er delt opp i 262 kapitler, de er alle ganske korte. Noen er bare en setning lange og består av slagord fra Røde Khmer, andre er forfatterens barndomsminner, samtaler med svenskene som reiste til Kambodsja og skrev den entusiastiske reiseberetningen, klipp av historie, klipp av bakgrunnsinformasjon og samtaler med tidligere lederskikkelser i Røde khmer, samt samtaler med overlevende titlert "jeg så det jeg så". Boken innledes med en oversikt over personene som nevnes med navn, et kart over Kambodsja og en blank side med overskriften "et forslag". Jeg skrev inni boken med min gule markeringstusj at jeg syntes den hadde skjønnlitterære kvaliteter, strukturen - språket og søken etter en historie som skal føre oss nærmere en forent virkelighet. Jeg er selvfølgelig ikke alene om å påpeke at boken kan føles skjønnlitterær. Det stod faktisk på omsalget i en hyllest fra Aftenposten.
Jeg har lært mye om Kambodsja ved å lese Pol Pots smil, men mest har jeg kanskje likevel lest om hvordan det kan være greit å være litt ydmyk ovenfor de som kommer til andre konklusjoner enn en selv. De fire i den svenske delegasjonen som besøkte Kambodsja i 1978 har virkelig sprikende meninger om hvordan de kan tolke det de opplevde i lys av historien. I et av de siste kapitlene spør Idling hva kommende generasjoner kommer til å klandre oss for? Det er et åpent spørsmål, ment til å få leseren til å tenke over og utfordre sine holdninger til pågående konflikter, hvilke fasader reiser vi for oss selv? Spør han.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar