I februar begynte jeg å lese Our Mutual Friend, Dickens siste fullførte roman. Boken på litt over 800 sider er delt i fire (book the first, -second, -third and -fourth). Dette innlegget er ment som mitt bidrag til diskusjonen av bokas tredje del, på omlag 200 sider. Derfor vil den i motsetning til mine vanlige anmeldelser inneholde spoilere.
Kort om plottet Our Mutual Friend er et satirisk verk skrevet av Dickens i 1865 som rettet et kritisk lys over forholdet vårt til penger. Penger gjør at mange av oss skifter atferd og det blir kanskje tydeligst i arveoppgjør, der noen er villig til å ofre relasjonen til familiemedlemmer over eiendeler. Dickens tar utgangspunkt i dødsfallet til en rik forretningsmann. Han har fordelt formuen sin mellom en av sine mest lojale tjenere, Mr. Boffin og sønnen sin. I mens tjenerens andel syntes å komme uten forutsetninger, er det klare krav til sønnens arv. Han må gifte seg med en ung kvinne, beskjedent bemidlede Bella, som han ikke engang har møtt for å ha rett på arven. Slik synliggjør Dickens pengenes urimelige makt over livet til arvingen. Det oppgis ingen grunn for hvorfor faren mener sønnen burde gifte seg med Bella. Både arvingen og Bella syntes likevel å være villig til å innfri dette kravet, selv om som Bella sier "det er gitt at vi aldri kommer til å føle noe annet enn gjensidig forakt for hverandre, hvordan kunne vi det?" Viktigst av alt er pengene.
Det hele tar likevel en vending når man finner liket av forretningsmannens sønn i Themsen. Det virker da som hele formuen tilfaller tjeneren, Boffin med frue. Dette tiltrekker seg en rekke parasitter som ønsker å få sin del av kaka. I bok to fant vi ut at arvingen likevel ikke var død, men hadde tatt seg arbeid hos Mr. Boffin som hans sekretær under det falske navnet Mr. Rokesmith.
BOOK THE THIRD
Penger tiltrekker seg folk som vil leve av deg
Bellas vendepunkt
Poll parroting til grensen av det teatralske
Dickens gir flere av karakterene "ord og vendinger" som er særegne for dem og som de gjentar ofte. Det er et fint virkemiddel som gir karakterene dimensjon, men flere ganger syntes jeg han overdriver bruken av disse, og karakterene blir teatralske. Spesielt gjelder dette Mr. Riderhood, som i et helt kapittel svarer omtrent alle henvendelser med "stop your poll parroting" i bok 2 og i bok 3 forteller alle som står stille lenge nok til å høre det at han "gets his living from the sweat of his brow". Jenny Wren hadde også tendenser å bli veldig animert med "oh I know his tricks and manners." Og hyttingen med den lille knyttede neven, utallige ganger. Frøken Wren har desverre ikke funnet noen mannlige prospekter å tukte i book the third, heller.
Det som gjenstår å få vite nå er:
- Blir Mr. Boffin sitt gamle selv, eller er han ødelagt for alltid?
- Kommer noen til å klare å svindle Mr.Boffin for formuen?
- Forteller Mr. Rokesmith Bella at han egentlig er arvingen og kommer de til å ønske sin andel av arven som følge av dette?
- Skal Lizzie fortsette å være ensom og trist på sin moralske pidestall?
- Hvordan utvikler vennskapet mellom Bella og Lizzie seg? Hvorfor introduserte Dickens i heletatt de to karakterene for hverandre?
Kort om plottet Our Mutual Friend er et satirisk verk skrevet av Dickens i 1865 som rettet et kritisk lys over forholdet vårt til penger. Penger gjør at mange av oss skifter atferd og det blir kanskje tydeligst i arveoppgjør, der noen er villig til å ofre relasjonen til familiemedlemmer over eiendeler. Dickens tar utgangspunkt i dødsfallet til en rik forretningsmann. Han har fordelt formuen sin mellom en av sine mest lojale tjenere, Mr. Boffin og sønnen sin. I mens tjenerens andel syntes å komme uten forutsetninger, er det klare krav til sønnens arv. Han må gifte seg med en ung kvinne, beskjedent bemidlede Bella, som han ikke engang har møtt for å ha rett på arven. Slik synliggjør Dickens pengenes urimelige makt over livet til arvingen. Det oppgis ingen grunn for hvorfor faren mener sønnen burde gifte seg med Bella. Både arvingen og Bella syntes likevel å være villig til å innfri dette kravet, selv om som Bella sier "det er gitt at vi aldri kommer til å føle noe annet enn gjensidig forakt for hverandre, hvordan kunne vi det?" Viktigst av alt er pengene.
Det hele tar likevel en vending når man finner liket av forretningsmannens sønn i Themsen. Det virker da som hele formuen tilfaller tjeneren, Boffin med frue. Dette tiltrekker seg en rekke parasitter som ønsker å få sin del av kaka. I bok to fant vi ut at arvingen likevel ikke var død, men hadde tatt seg arbeid hos Mr. Boffin som hans sekretær under det falske navnet Mr. Rokesmith.
BOOK THE THIRD
Penger tiltrekker seg folk som vil leve av deg
Flere har forstått at dersom man skal komme til pengene til Boffin, er man avhengig av å fjerne sekretæren, Mr. Rokesmith først. Parasittene Silas Wegg og herr og fru Lammle har derfor som mål å fjerne Boffins tillit til Rokesmith. Det er ikke så vanskelig få overtale Mr. Boffin, for han har blitt så pengegrisk og mistenksom at han nå bare stoler på seg selv. Dette leder til en konflikt mellom Mr. Boffin og Rokesmith, som ender i at Rokesmith sier opp arbeidet. Det stemmer at penger tiltrekker seg en rekke mennesker som ønsker seg en bit av kaka, både gjennom ærlige hensikter - som å søke arbeid hos deg, gjennom veldedighet - og tilslutt gjennom mindre ærlige hensikter- som å forsøke å svindle deg. Boffin utsettes for alt dette og det å være en person noen vil ha noe av til stadighet er katalysatoren i det som endrer personligheten hans. Likevel er det denne mistenksomheten som er akilleshælen hans. Han frasier seg sitt beste forsvar mot svindlerne, Rokesmith - fordi han ikke stoler på noen.
Bellas vendepunkt
I diskusjonen er Mr.Boffin så ulik sitt gamle selv at Fru Boffin gråter og Bella ser hva effekten av rikdommen har vært. Denne scenen er viktig fordi den medfører en drastisk karakterendring i Bella. Hun går fra å ønske å gifte seg rikt, til å se hvordan penger kan ødelegge en god mann. Samtidig ser hun hvor prinsippfast og verdig Rokesmith er i konflikten med Boffin. Hun tar på seg den enkle kjolen hun ankom husholdningen i, og forlater Herr og Fru Boffin sammen med Mr. Rokesmith. Fra nå av er hun hans og har slått fra seg drømmene om rikdom.
Mer drukning (hadde ikke vært Our Mutual Friend uten...)
I omtalen min av book the second sa jeg at Our Mutual friend var en bok om folk som druknet i Themsen. Det fortsetter det å være i book the Third. Her fiskes en druknet Rouge Riderhood opp av elven, og etter mye arbeid får man liv i ham igjen. I tillegg planlegger den sykelig sjalu Mr. Headstone å drukne rivalen Eugene Wrayburn, fordi han har større suksess med Lizzie Hexam enn han selv har.
Når eldre menn skriver om vennskap mellom unge kvinner
Lizzie rømmer fra trekantdramaet. Hun vet hun ikke ønsker å gifte seg med Mr. Headstone og selv om det er følelser mellom henne og Mr. Wrayburn kommer han aldri til å fri til henne. Til det er de sosiale forskjellene mellom dem for store. Lizzie utviser ekstrem selvbeherskelse, og tillater seg ikke et øyeblikk om å drømme seg bort i forelskelsen. Om det er noe glede å finne for Lizzie i det heletatt, så er det gjennom det ferske vennskapet med Bella. Det kan være at eldre menn ikke har det beste utgangspunktet for å beskrive vennskap mellom unge kvinner, for det fortoner seg om lag slik som det her:
Bella: Du er vakkerJeg husker at jeg gremmet meg over flere av venninnesamtalene til Tolstoy i War and Peace også. Kvinnene kunne ikke vært mer yndige, overfladiske og tanketomme om de forsøkte. I motsetning til Natasha sier Bella interessante og underholdende ting fra tid til annen. Takk og lov.
Lizzie: Nei. Du er vakker.Bella: Takk. Men du er vakker.Lizzie: Takk. Nå skal jeg fortelle deg om hele livet mitt og problemene mine på guttefronten.Bella: Og jeg skal fortelle deg om mitt liv og hvordan jeg har vært en utakknemlig jentunge med like mye personlighet som en kanarifugl.Og selv om vi står milevis fra hverandre i oppvestvilkår og verdier, skal vi være bestevenner – fordi vi begge er så vakre.Og jeg bare: Facepalm.
Poll parroting til grensen av det teatralske
Dickens gir flere av karakterene "ord og vendinger" som er særegne for dem og som de gjentar ofte. Det er et fint virkemiddel som gir karakterene dimensjon, men flere ganger syntes jeg han overdriver bruken av disse, og karakterene blir teatralske. Spesielt gjelder dette Mr. Riderhood, som i et helt kapittel svarer omtrent alle henvendelser med "stop your poll parroting" i bok 2 og i bok 3 forteller alle som står stille lenge nok til å høre det at han "gets his living from the sweat of his brow". Jenny Wren hadde også tendenser å bli veldig animert med "oh I know his tricks and manners." Og hyttingen med den lille knyttede neven, utallige ganger. Frøken Wren har desverre ikke funnet noen mannlige prospekter å tukte i book the third, heller.
Det som gjenstår å få vite nå er:
- Blir Mr. Boffin sitt gamle selv, eller er han ødelagt for alltid?
- Kommer noen til å klare å svindle Mr.Boffin for formuen?
- Forteller Mr. Rokesmith Bella at han egentlig er arvingen og kommer de til å ønske sin andel av arven som følge av dette?
- Skal Lizzie fortsette å være ensom og trist på sin moralske pidestall?
- Hvordan utvikler vennskapet mellom Bella og Lizzie seg? Hvorfor introduserte Dickens i heletatt de to karakterene for hverandre?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar