Siste del av Our Mutual Friend er ferdiglest. Dersom du vil lese litt om plottet til hele boka, anbefaler jeg et av de tidligere innleggene:
Dette innlegget er ment som mitt bidrag til diskusjonen av bokas fjerde og siste del, på omlag 200 sider. Derfor vil den i motsetning til mine vanlige anmeldelser inneholde spoilere.
BOOK THE FOURTH
Bella gifter seg
I bokas fjerde og siste del gjelder det å knyte sammen de løse endene. Dickens sløser ingen tid og gifter Bella og Mr Rokesmith (Som egentlig er Mr. Harmon) allerede i de første sidene av Book the Fourth. Rokesmith spør Bella jevnlig om hun ikke kunne tenkt seg å være rik, hvorpå hun svarer at hun har alt hun trenger og ønsker seg, foreløpig uvitende om at hun har giftet seg med selveste Jackpoten. Det kommer raskt en datter til verden.
En mann i Themsen - og enda et ekteskap
Det jeg angrer mest på er at jeg ikke har laget en fullstendig liste over karakterer Dickens har druknet eller nesten druknet i Themsen underveis. Det er ikke mange som ikke har holdt på å bli fiskefor i Our Mutual Friend på et eller annet tidspunkt. Uansett, den sjalu skolemesteren Headstone setter planen sin ut i live og banker opp rivalen, Eugene Wrayburn på hjemveien fra et besøk hos Lizzie. Den mutilerte Wrayburn dumper Headstone – helt rikitig- i elva. Lizzie hører at det er bråk utendørs og oppfatter raskt at det er noen som holder på å drukne. Hun kaster seg i båten og "ror slik ingen britisk kvinne noen gang har rodd" mot strømmen og klarer å slepe Wrayburn oppi båten før han forsvinner i dypet for siste gang.
Wrayburn pleies, men det virker ikke som han selv har troen på at han kommer til å leve. Det ser ut til å løsne dilemmaet hans ovenfor Lizzie – for han bestemmer seg for å gifte seg med henne. Så de gifter seg, med dukkeklesmakeren Jenny og Wrayburns venn Mortimer Lightwood som vitner. Eugene Wrayburn vet det er Headstone som har forsøkt å drepe ham, men velger å ikke anklage ham for å skåne Lizzie skammen av et trekantdrama. Dette er et vendepunkt for Wrayburn, fordi det er første gang han virkelig hensyntar Lizzies "ære" fremfor egne behov. Han har under hele bokens varighet kurtisert henne – uten intensjon om å gifte seg med henne, fordi hun har for lav sosial status. Hun har bedt ham la henne være i fred, siden han risikerer hennes omdømme – og fordi hun elsker ham og ikke stoler på sin egen viljestyrke sammen med ham.
 |
| Bilder fra filmatiseringen av Our Mutual Friend (Photobucket). |
Jeg ble ikke så imponert over at han giftet seg med henne, siden det så ganske mørkt ut for ham likevel (ingen alternativkostnad tenker økonomen). Men å bringe den som nesten tok livet av ham til ansvar, det ville være i hans beste interesse. Så Eugene Wrayburn twelve points, som de sier i Eurovision. Han kvikner forresten til. Kanskje fordi han for første gang har mål og mening i livet.
– og to til i Themsen
Headstone lever ikke godt med det han har gjort. Han har lest om ekteskapet til Lizzie og Wrayburn i avisen og forstår hvorfor Wrayburn ikke har angitt ham. Så er han vel da? Nei. Hadde Headstone selv valgt å ta skylden for mordforsøket hadde han vært det, men han forsøker å plante bevis for ugjerning på den døddrukne samarbeidspartneren Roger "Rouge" Riderhood. Den forrådte Riderhood vender seg så mot Headstone, han er den eneste bortsett fra Wrayburn som vet hvem som stod bak ugjerningen. Riderhood bestemmer seg for å presse Headstone for penger til han ikke har mer å gi, verken nå eller i fremtiden. Han går så langt som å kreve at Headstone skal gifte seg med en skrullete beundrerinne, slik at han kan få labbene på hennes midler også. Headstone forstår at han ikke har noen fremtid og har tre veier ut han kan enten angi seg selv, eller drepe Riderhood, eller seg selv. Han velger å lenke Riderhood til segselv og drukner dem begge i elva.
Bellas siste (meningsløse) prøvelser – og en ny tvist
Selv om Bella nekter at hun har behov for noe mer, lar ektemannen henne gradvis få vite at han ikke er den hun trodde han var. Dette gjøres i flere steg over flere dager på en måte som ville fått enhver normal kvinne til å riste mannen og si "nå forteller du meg ALT fra starten av. Så skal jeg vurdere om det i heletatt er grunnlag for noe "oss" etterpå" Men nei. Bella forstår at det er sentrale ting som skurrer, men hun har lovet ektemannen sin tillit. Selv på tidspunktet han lar henne tro at han har myrdet John Harmon (arvingen) – krever hun ikke svar, og han tar sin tid med å korrigere henne. Hun tviler aldri på ham. Og det skal være noe bra. En dyd. En slags siste bevisføring på hvilket gullhjerte Bella har.
Ektemannen lar henne få vite at hun, han og babyen skal flytte til et nytt og større hus i London. Dette huset viser seg å være herskapshuset til Herr og Fru Boffin, som Bella rømte fra for kort tid siden, etter en krangel mellom Mr. Boffin og ektemannen – da han var ansatt som husholdningens sekretær. Full av spørsmål (dog ingen ytret) lar Bella seg lede inn i huset. Der møtes de av Herr og Fru Boffin som stråler av lykke og Bella får forklart at:
1) Hun har giftet seg med John Harmon, arvingen til formuen Boffin hittil har forvaltet.
2) Herr og Fru Boffin har visst at John Rokesmith var John Harmon lenge – og har spilt et skuespill ovenfor Bella. Herr Boffin har aldri latt pengene endre ham, men han så hvordan rikdommen påvirket Bella – og ønsket å gi henne en lærepenge. De har altså "groomet henne" for ekteskap med John Rokesmith/Harmon.
3) Herr og Fru Boffin er overlykkelige for at John Harmon lever, selv om det betyr at størstedelen av arven nå tilfaller ham.
Men dette var jo en satire om hvordan penger bringer ut det verste i folk? Eller?
Jeg vet ikke hva jeg skal mene om denne tvisten. I en samfunnskritikk som peker på hvordan penger endrer folk, synes jeg det er rart at den som har endret seg mest (fra å være god til å være slu, mistenksom og gjerrig) plutselig innrømmer at han likevel har vært en konstant. Han har ikke hatt noen endring, kun latet som for å trigge en endring i Bella. Ikke bare det, men han er glad for at arvingen lever, selv om det betyr mindre penger til ham selv.
Med unntak av Bella, som har vært litt bortskjemt og drømt om rikdom – har derfor ikke penger i Dickens satire korrumpert andre enn de som var råtne i utgangspunktet. Silas Wegg var et dårlig eple og det var ekteparet Lammle også. I et samfunn som byttet høner mot korn hadde Silas Wegg forsøkt å stikke av med alle hønene.
Det som derimot får seg en velfortjent smekk er betydningen av samfunnets forventninger. Hvem er egentlig samfunnets stemme spør Mortimer Lightwood seg, der han sitter i et av ekteparet Veneerings fasjonable middagsselskap, i det avsluttende kapittelet. Samtaletemaet er det "totalt upassende" ekteskapet mellom denne arbeiderdatteren og Eugene Wrayburn. Mr. Podsnap presterer å si at han er så fornærmet over ekteskapet at han ikke orker å høre mer om det uten å bli uvel. Troen på menneskeheten opprettes av Mr. Twemlow som frem til da har tiet:
Twemlow has the air of being ill at ease, as he takes his hand from his forehead and replies.
‘I am disposed to think,’ says he, ‘that this is a question of the feelings of a gentleman.’
‘A gentleman can have no feelings who contracts such a marriage,’ flushes Podsnap.
‘Pardon me, sir,’ says Twemlow, rather less mildly than usual, ‘I don’t agree with you. If this gentleman’s feelings of gratitude, of respect, of admiration, and affection, induced him (as I presume they did) to marry this lady–‘
‘This lady!’ echoes Podsnap.
‘Sir,’ returns Twemlow, with his wristbands bristling a little, ‘YOU repeat the word; I repeat the word. This lady. What else would you call her, if the gentleman were present?’
This being something in the nature of a poser for Podsnap, he merely waves it away with a speechless wave.
‘I say,’ resumes Twemlow, ‘if such feelings on the part of this gentleman, induced this gentleman to marry this lady, I think he is the greater gentleman for the action, and makes her the greater lady. I beg to say, that when I use the word, gentleman, I use it in the sense in which the degree may be attained by any man.
The feelings of a gentleman I hold sacred, and I confess I am not comfortable when they are made the subject of sport or general discussion.’
Jeg håper Twemlov er samfunnets stemme. Han er i alle fall fornuftens.
En samlet bokanmeldelse av Our Mutual Friend er rett rundt hjørnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar