Den tredje boken i Booker-samlesningen har helt klart vært den som har krevd mest av meg. Innledningsvis var det nok også en av de jeg gledet meg mest til. Audrey Death (også De'Ath og Dearth ved anledning) har vært innlagt på mentalinstitusjonen Friern i omlag femti år. Hun er en eldre dame med mange tiks og en rygg så krum at hun for det meste stirrer katakonsk på sin egen mage. Den nyansatte psykiateren Zach Busner får det for seg at Audrey og flere av de andre langtidsinnlagte på institusjonen slettes ikke er gale, men lider av sovesykdommen encephalitis lethargica, et virus som herjet Europa på 1920-tallet. Zach begynner å behandle pasientene i skjul med L-Dopa og sakte men sikkert finner de tilbake til bevissthet.
Forfatter: Will Self
Tittel : Umbrella (2012)
Første setning: I'm an ape man, I'm an ape-ape man...along comes Zachary, along from the porter's lodge, where there's a trannie by the kettle and the window is cracked open so that Muswell Hill calypso warms the cold Friern Barnet morning, staying with him, wreathing his head with rapidly condensing pop breath (phew!)
I et nøtteskall: I hvilken grad holder man helseinstitusjoner ansvarlig for deres feil? Jeg syntes historiens essens fanges perfekt i følgende sitat fra boken " ...The world is ours to tear apart, But what if it's too late to start again? And it is too late..."
Favorittutdrag:
Tanker i ettertid:
Will Self krever din fulle oppmerksomhet. Umbrella er et moderne litterært verk og krevende lesning. Vi følger tre handlinger (unge Audrey før innleggelse, psykiateren Zach som nyansatt i 1971 og Zachs tanker om det hele i retroperspektiv i 2010) som fortelles i uavbrutte monologer. Boken har ingen kapitler, ingen avsnitt, få punktum og formidler følelsen av kaos og klaustrofobi. Historien fortelles heller ikke lineært, vi skifter tid og forteller - ofte i samme setning. Dette gjør boken svært krevende og tidvis frustrerende å lese, selv for en motivert leser. At en bok ikke er så tilgjengelig og krever mye av leseren syntes jeg ikke trenger å være negativt - så lenge boken gir masse igjen (en av grunnene til at jeg jobbet meg gjennom Infinite Jest av David Foster Wallace). Problemet er bare at Self gir ikke så mye, og av og til sitter man igjen med følelsen av at han er vanskelig kun for å være vanskelig. Han lager et komplekst puslespill med et lite fengende motiv. Jeg må likevel si at boken måtte modnes litt hos meg og jeg gikk igjennom alt fra å tenke dette var noe av det jævligste jeg hadde lest, til at deler var intelligente og interessante. Alt i alt var det litt for vondt og ga litt for lite utbytte. Jeg er kjempeglad for at det er en moderne bok på shortlisten til Booker-prisen, men føler meg fristet til å kategorisere dette som pretensiøs middlebrowlitteratur.
Anbefales: Leseren som gjerne vil være litt bedre og/eller liker det moderne formatet.
Karakter: D
Ta forresten en titt på anmeldelsen fra The Guardian, som anmelder boken med de samme virkemidlene som boken er basert på - jeg foreslår vi gir Bookerprisen til den!
Clementine, som har et helt annet inntrykk enn meg av boken har skrevet en fantastisk anmeldelse. Les den her!
Tittel : Umbrella (2012)
Første setning: I'm an ape man, I'm an ape-ape man...along comes Zachary, along from the porter's lodge, where there's a trannie by the kettle and the window is cracked open so that Muswell Hill calypso warms the cold Friern Barnet morning, staying with him, wreathing his head with rapidly condensing pop breath (phew!)
I et nøtteskall: I hvilken grad holder man helseinstitusjoner ansvarlig for deres feil? Jeg syntes historiens essens fanges perfekt i følgende sitat fra boken " ...The world is ours to tear apart, But what if it's too late to start again? And it is too late..."
Favorittutdrag:
"...Where are the girls of the Arsenal? Working night and day, Wearing the roses of our cheeks, For precious little pay..."
"...umbrellas are never contracted for, only mysteriously acquired, to be fleetingly useful, then annoying and cumbersome before eventually being lost." (- akkurat som de mentalt syke på institusjonen.)
"...It's a fake, because, while it looks like a hospital on the holiday weekend, there won't be a single doctor in the entire asylum, the three thousand or so lunatics prevented from taking it over only by their own institutionalised inertia."
"Busner has charged Inglis with ensuring that all of them are got up every morning, cleaned, dressed and shaved. She was sarcasm itself: Ooh, par-don me, Doc-tor, but do you want me to pre-tend dey goin' onna journey? Her hands on her hips, her breasts proud, a reddy flush in her cheeks. Busner thought bitterly, Was her go-slow ever called off? but only repaid her with sincerity, saying, Yes, yes, I want you to pretend that - because they are going on a very strange journey and they can't very well do that smelling of urine - or with bed sores. This is, nurse, a hospital, not a concentration camp!"
Tanker i ettertid:
Will Self krever din fulle oppmerksomhet. Umbrella er et moderne litterært verk og krevende lesning. Vi følger tre handlinger (unge Audrey før innleggelse, psykiateren Zach som nyansatt i 1971 og Zachs tanker om det hele i retroperspektiv i 2010) som fortelles i uavbrutte monologer. Boken har ingen kapitler, ingen avsnitt, få punktum og formidler følelsen av kaos og klaustrofobi. Historien fortelles heller ikke lineært, vi skifter tid og forteller - ofte i samme setning. Dette gjør boken svært krevende og tidvis frustrerende å lese, selv for en motivert leser. At en bok ikke er så tilgjengelig og krever mye av leseren syntes jeg ikke trenger å være negativt - så lenge boken gir masse igjen (en av grunnene til at jeg jobbet meg gjennom Infinite Jest av David Foster Wallace). Problemet er bare at Self gir ikke så mye, og av og til sitter man igjen med følelsen av at han er vanskelig kun for å være vanskelig. Han lager et komplekst puslespill med et lite fengende motiv. Jeg må likevel si at boken måtte modnes litt hos meg og jeg gikk igjennom alt fra å tenke dette var noe av det jævligste jeg hadde lest, til at deler var intelligente og interessante. Alt i alt var det litt for vondt og ga litt for lite utbytte. Jeg er kjempeglad for at det er en moderne bok på shortlisten til Booker-prisen, men føler meg fristet til å kategorisere dette som pretensiøs middlebrowlitteratur.
Anbefales: Leseren som gjerne vil være litt bedre og/eller liker det moderne formatet.
Karakter: D
Ta forresten en titt på anmeldelsen fra The Guardian, som anmelder boken med de samme virkemidlene som boken er basert på - jeg foreslår vi gir Bookerprisen til den!
Clementine, som har et helt annet inntrykk enn meg av boken har skrevet en fantastisk anmeldelse. Les den her!
En veldig god anmeldese av Umbrella, med fine sitater.
SvarSlettSom deg opplevde jeg denne boken som krevende, spesielt de første hundre sidene, der jeg forstod veldig lite. Jeg er enig i at dette er en bok for lesere som gjerne vil være litt bedre/liker det moderne formatet..og det er ganske trist fordi jeg syns boken har så mange flotte deler.
Jeg tror jeg ble en litt schizofren leser av denne boken, fordi i noen deler ble jeg oppriktig revet med, mens i andre deler der jeg irriterte meg over skrivestilen ble jeg ganske fascinert over hva den snåle og utligjengelige skrivestilen gjør med oss lesere, og hvor mye jeg strittet imot å lese noe jeg ikke forstod/kunne mestre.
Som før med andre bøker syns jeg du oppsummerer boken veldig bra i nøtteskallet ditt :)
Er det artsy-fartsy eller genialt? Kanskje en god blanding?! Som deg opplevde jeg det ihvertfall som helt bevisst: han vil være vanskelig. Det er jo litt forfriskende!
Det er forfriskende, og nå som boken har fått modnet seg litt, lurer jeg på om jeg var for streng med karakteren, at jeg ga frustrasjonen min for stor innflytelse. Jeg er enig i at boken er både pretensiøs - og genial. Det er ikke som om det ene ekskluderer det andre. :)
SvarSlett