Jeg leste om Forbrytelser i Southern Indiana på Solgunn sin blogg, der hun vekket interessen min med følgende innledning i sin bokanmeldelse:
Forfatter: Frank Bill
Tittel: Crimes in Southern Indiana: Stories (2011)
I et nøtteskall:
Vold, bedrag og misbruk fra dine nærmeste i et miljø du ikke har ressurser til å forlate. Southern Indiana portretteres som et helvete på jord der det gang på gang demonstreres hvor lite humane mennesker er, og hvor lett det er å dolke familie i ryggen.
Favorittutdrag:
"Life would never be easy again. The only time life is easy is childhood, but by the time a person realizes this, it's too damn late."
"Sorry. Dr. Towell is booked for today."Muffled, he hears her say it's the bipolar."What the hell is bipolar?" he yells. "I'm not bi anything, curious or sexual. I'm a homo sapien. A straight white male."
"He told Ina one of the illegals had a license with the name Bob on it. And that's when Ina blew up. Accused him of racial profiling. "illegals can have American names." "His license IDed him as Bob Dylan."
"The female was white-trash erotic. Dirty peroxide locks. A remorseless marrow-white complexion. Eyes so bottomless they were carved out by a God that substituted pleasure in the form of pain."
Tanker i ettertid:
Sett alene er enkelte av novellene brilliante. De er opp i mot noe av det mest spennende, trailerpark-eksotiske og grusomme jeg har lest. Satt sammen blir det litt for mye av det samme. Det er for mange som får en runde skudd fyrt av i magen, for mange kneskåler som knuses og familiemedlemmer som bruker og bedrar hverandre på de styggeste måter. Det blir rett og slett for kompakt jævelskap. Til slutt tenker jeg at det eneste man kan gjøre med Southern Indiana er å tenne på. Tenne på og ikke se seg tilbake. Det viser seg at jeg ikke er den eneste som tenker akkurat det, for slik avsluttes altså den siste av de 17 novellene. Noen mener at forfattere som Bill ikke har stamina til å skrive en roman, fordi det ikke er et passende rammeverk for side etter side med vold – derfor må han ty til novellene. Dette er jeg ikke enig i. Samfunnet Bill skildrer føles ekte, menneskene har sine sorger og problemer (ikke at jeg syntes det unnskylder dem i det de gjør) og novellesamling er ikke et annenklasses format for skrivere uten stamina til å skrive romaner. Novellene bør derimot leses en eller få av gangen med litt tid til å fordøye innimellom. Hvis ikke kan man lett miste motet. Det er en helt klar samfunnskritikk i boken, barn som ser Jerry slå Tom i takt med at far banker mor og menn som returnerer fra krig uten noe som helst form for støtteapparat, som tyr til drikke og amfetamin for å komme seg videre. Mennesker som ødelegges - for så å ødelegge andre.
Anbefales: Jeg tror dette er en bok mange vil kunne få noe ut av, men lesere med lav toleranse for vold og blod bør holde seg helt unna.
Karakter: Det er vrient, noen av novellene er en klar A, noen er en D, flesteparten av de er en C. Derfor gir jeg C som snittkarakter, selv om det kanskje kan virke litt urettferdig.
”Kvinnen var white trash-sexy. Skittent bleika hår. Nådeløst hvit hud. Øyne så bunnløse at de må ha vært gravd ut av en gud som erstatta glede med smerte.” Slik beskrives Connie, mora til Pine Box, gutten som bestefaren kalte bastard før han pakka ham inn i en striesekk og kasta sekken på elva.
Forfatter: Frank Bill
Tittel: Crimes in Southern Indiana: Stories (2011)
I et nøtteskall:
Vold, bedrag og misbruk fra dine nærmeste i et miljø du ikke har ressurser til å forlate. Southern Indiana portretteres som et helvete på jord der det gang på gang demonstreres hvor lite humane mennesker er, og hvor lett det er å dolke familie i ryggen.
Favorittutdrag:
"Life would never be easy again. The only time life is easy is childhood, but by the time a person realizes this, it's too damn late."
"Sorry. Dr. Towell is booked for today."Muffled, he hears her say it's the bipolar."What the hell is bipolar?" he yells. "I'm not bi anything, curious or sexual. I'm a homo sapien. A straight white male."
"He told Ina one of the illegals had a license with the name Bob on it. And that's when Ina blew up. Accused him of racial profiling. "illegals can have American names." "His license IDed him as Bob Dylan."
"The female was white-trash erotic. Dirty peroxide locks. A remorseless marrow-white complexion. Eyes so bottomless they were carved out by a God that substituted pleasure in the form of pain."
Tanker i ettertid:
Sett alene er enkelte av novellene brilliante. De er opp i mot noe av det mest spennende, trailerpark-eksotiske og grusomme jeg har lest. Satt sammen blir det litt for mye av det samme. Det er for mange som får en runde skudd fyrt av i magen, for mange kneskåler som knuses og familiemedlemmer som bruker og bedrar hverandre på de styggeste måter. Det blir rett og slett for kompakt jævelskap. Til slutt tenker jeg at det eneste man kan gjøre med Southern Indiana er å tenne på. Tenne på og ikke se seg tilbake. Det viser seg at jeg ikke er den eneste som tenker akkurat det, for slik avsluttes altså den siste av de 17 novellene. Noen mener at forfattere som Bill ikke har stamina til å skrive en roman, fordi det ikke er et passende rammeverk for side etter side med vold – derfor må han ty til novellene. Dette er jeg ikke enig i. Samfunnet Bill skildrer føles ekte, menneskene har sine sorger og problemer (ikke at jeg syntes det unnskylder dem i det de gjør) og novellesamling er ikke et annenklasses format for skrivere uten stamina til å skrive romaner. Novellene bør derimot leses en eller få av gangen med litt tid til å fordøye innimellom. Hvis ikke kan man lett miste motet. Det er en helt klar samfunnskritikk i boken, barn som ser Jerry slå Tom i takt med at far banker mor og menn som returnerer fra krig uten noe som helst form for støtteapparat, som tyr til drikke og amfetamin for å komme seg videre. Mennesker som ødelegges - for så å ødelegge andre.
Anbefales: Jeg tror dette er en bok mange vil kunne få noe ut av, men lesere med lav toleranse for vold og blod bør holde seg helt unna.
Karakter: Det er vrient, noen av novellene er en klar A, noen er en D, flesteparten av de er en C. Derfor gir jeg C som snittkarakter, selv om det kanskje kan virke litt urettferdig.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlett