R. Joyce - Harold Frys utrolige pilegrimsferd

pensjonisten Harold går for å poste et brev uten å ane at han kommer til å gå England på langs. Han har ikke joggesko, kart, kompass eller mobiltelefon. Han har heller ikke sagt noe til konen Maureen som støvsugde huset da han vandret avgårde. Det eneste han vet er at han må gå for å redde livet til en gammel kollega.

Forfatter: Rachel Joyce

Tittel: Harold Frys utrolige pilegrimsferd (The unlikely pilgrimage of Harold Fry) (2012)

Første setning: Brevet som skulle forandre alt, kom på en tirsdag.

Trivialia: Jeg var 95% ferdig med å lese boken på engelsk da jeg fikk et norsk forhåndseksemplar fra Aschehoug. Jeg er så glad for at de valgte å oversette denne boken, for den er virkelig en perle. Så jeg bestemte meg for å lese og anmelde den på norsk.

 I et nøtteskall: Tro, håp og kjærlighet. Dette er en bok som bør kunne smelte selv den mest hardnakkede kyniker. Full av britisk sjarm, følger vi fortellingen om et gammelt ektepar som kommer nærmere hverandre for hvert steg Harold tar vekk fra huset. Det er slettes ikke tilfeldig at det heter tankegang.

Favorittutdrag: 

"Rex var en kort mann med små føtter, et lite hode og en veldig rund kropp som iblant fikk Harold til å engste seg for at han skulle miste balansen og rulle nedover åssiden som en tønne."

"Kjære søn, lød det eneste brevet fra Joan. New Zeeland er et hærlig sted. Jeg måte dra. Jeg paset ike til å være mor. Hils så mase til faren din. Det verste var ikke at hun hadde reist. Det verste var at hun ikke engang kunne stave forklaringen sin."

"Harold hørte seg selv si: Jeg hører av moren din at du kom inn på Cambridge. David hadde ikke sett på ham. Han fortsatte bare å stirre ut i tomme luften. Harold hadde mest av alt lyst til å omfavne ham og holde ham tett inntil seg. Han ønsket å si: Kjære vakre gutten min, hvordan kan det ha seg at du er så mye smartere enn meg? Men hadde bare betraktet det uutgrunnelige ansiktet hans og sagt: Det må jeg si. Så flott. Jøss. "

Tanker i ettertid: Denne historien tok meg med storm, den sjarmerte meg - og fikk meg til å føle en ømhet for mennesker jeg ikke kjenner. Jeg elsket hver eneste side. Hvorfor er det slik i livet at det er så vanskelig å snakke med de du elsker, men så lett å snakke med fremmede? Hvorfor klarer man ikke å si det man ønsker å si, som man trenger å si, for å unngå at avstanden blir for stor, og før det er for sent?

Karakter: B