Denne boken på 549 sider ble lest på to knappe dager. Nigerianske Ifemelu glemmer aldri sin første kjæreste, professorsønnen Obenze. Hun får studentvisum til USA, men lover å holde kontakt til han kommer etter. I mellomtiden raser World Trade Center, og USAs grenser blir langt vanskeligere å passere. Ungdomskjæresten flytter i stedet til London og Ifemelu slutter å svare på e-postene hans. Mange år etter har Obinze blitt velstående i hjemlandet, i mens Ifemlu har blitt kjent for sin blogg Rase-stikka der hun skriver om hvordan det er å være sort i USA. Møtet snur opp ned på alt.
Forfatter: Chimamanda Ngozi Adichie
Tittel: Americanah (2013)
Sideantall: 549 sider
I et nøtteskall: Kjærlighetshistorie over tre kontinenter, med skråblikk på vestlig fortreffelighet og rasespørsmål.
Favorittutdrag:
Kelsey virket som den typen liberal amerikaner som gjerne kritiserte Amerika, men ikke likte at innflyttere gjorde det; de forventet alltid at du skulle være taus og takknemlig, og minnet deg alltid på hvor mye bedre Amerika var enn det landet du hadde kommet fra.
Nigerianere kjøper ikke hus fordi de er gamle. Et renovert to hundre år gammelt kornmagasin, ikke sant, sånt som europeere liker. Det fungerer ikke i det heletatt her. Men det gir selvfølgelig mening, for vi tilhører den tredje verden, og i den tredje verden ser man framover, vi liker at ting er nye, for det beste er fortsatt foran oss, mens i Vesten er det beste allerede forbi, så for dem må fortiden bli en fetisj.
Tanker i ettertid:
Dette er en bok som beskriver romantikk i en globalisert verden, som ikke er så grenseløs som vi europeere kan oppleve den som. Forfatteren brekker opp historien med blogginnlegg fra Ifemelu, noe jeg syntes fungerer fint - for man blir jo nysgjerrig på hva hun skriver om i en raseblogg. Noen av innleggene er interessante, men jeg syntes forfatteren gjentar poengene sine til det kjedsommelige. Kjærlighetshistorien fanger meg heller ikke helt, så det som driver lesingen fremover er nysgjerrigheten rundt hvordan det oppleves å være nigeriansk innflytter i USA, og hvordan det er å komme tilbake til Laos igjen. Å være den som tidligere naboer litt nedlatende, men med misunnelse i stemmen kaller "Americanah."
Jeg leste We Need New Names av NoViolet Bulawayo i anledning Man Booker i fjor. Den tar også for seg immigrasjon mellom Nigeria og USA. Skal du velge en av disse, anbefaler jeg We Need New Names, som engasjerte meg mer.
Les den fordi: Det kan være på sin plass å reflektere over hvorvidt du er enig i at Obama ikke ville blitt valgt om Michelle hadde hatt sitt naturlige krusete hår, og et tyvetalls liknende spørsmål.
Karakter: C
Forfatter: Chimamanda Ngozi Adichie
Tittel: Americanah (2013)
Sideantall: 549 sider
I et nøtteskall: Kjærlighetshistorie over tre kontinenter, med skråblikk på vestlig fortreffelighet og rasespørsmål.
Favorittutdrag:
Kelsey virket som den typen liberal amerikaner som gjerne kritiserte Amerika, men ikke likte at innflyttere gjorde det; de forventet alltid at du skulle være taus og takknemlig, og minnet deg alltid på hvor mye bedre Amerika var enn det landet du hadde kommet fra.
Nigerianere kjøper ikke hus fordi de er gamle. Et renovert to hundre år gammelt kornmagasin, ikke sant, sånt som europeere liker. Det fungerer ikke i det heletatt her. Men det gir selvfølgelig mening, for vi tilhører den tredje verden, og i den tredje verden ser man framover, vi liker at ting er nye, for det beste er fortsatt foran oss, mens i Vesten er det beste allerede forbi, så for dem må fortiden bli en fetisj.
Tanker i ettertid:
Dette er en bok som beskriver romantikk i en globalisert verden, som ikke er så grenseløs som vi europeere kan oppleve den som. Forfatteren brekker opp historien med blogginnlegg fra Ifemelu, noe jeg syntes fungerer fint - for man blir jo nysgjerrig på hva hun skriver om i en raseblogg. Noen av innleggene er interessante, men jeg syntes forfatteren gjentar poengene sine til det kjedsommelige. Kjærlighetshistorien fanger meg heller ikke helt, så det som driver lesingen fremover er nysgjerrigheten rundt hvordan det oppleves å være nigeriansk innflytter i USA, og hvordan det er å komme tilbake til Laos igjen. Å være den som tidligere naboer litt nedlatende, men med misunnelse i stemmen kaller "Americanah."
Jeg leste We Need New Names av NoViolet Bulawayo i anledning Man Booker i fjor. Den tar også for seg immigrasjon mellom Nigeria og USA. Skal du velge en av disse, anbefaler jeg We Need New Names, som engasjerte meg mer.
Les den fordi: Det kan være på sin plass å reflektere over hvorvidt du er enig i at Obama ikke ville blitt valgt om Michelle hadde hatt sitt naturlige krusete hår, og et tyvetalls liknende spørsmål.
Karakter: C
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar