Uspiselige forfattere med geniale bøker: bør vi skille verk og person?

Jeg syntes Ari Behn er en pretensiøs tulling, Knausgård liker jeg heller ikke. Jeg husker ikke engang hvorfor, men det har stått i veien for at jeg har lest Min Kamp, selv om jeg har hørt mye bra om bøkene. Det er utvilsomt mitt tap.

Man burde jo klare å skille person og litterært verk. For å sette dette på spissen rent hypotetisk; er det slik at verdens beste kjærlighetshistorie ville være dårligere dersom du visste at forfatteren drakk, slo kona, var notorisk utro og generelt ubrukelig som person?

Jeg stilte dette spørsmålet til Facebookvennene mine, det tok 6 minutter før Goodwins Law gjorde seg gjeldende. Det var jo gitt at vi endte opp med å snakke om Hamsun. Å være nazist er jo endel verre enn å være udugelig ektemann, fyllik eller begge deler.

Det beste innspillet kom (ikke overraskende) fra Knut Eric, som linket til en artikkel med tittelen Art and Ugliness skrevet av kameraten, Aron Thier.

The story of the abusive, alcoholic writer is a familiar one, and we generally make allowances for such a figure. He may have been a bum, but he wrote like an angel. We can forgive a great deal if the work is good enough. But what happens if a writer is something worse than a bum? How does a work of literary art stand in relation to its author if its author is truly abhorrent?  Aron Thier

Det er få forfattere som illustrerer denne problematikken så godt som Knut Hamsun, skreddersønnen fra Norge som engang var ansett som en av verdens beste skjønnlitterære forfattere. Bøkene hans solgte i flere opplag i 1920 og 1930, han mottok Nobels pris og ble beundret av andre forfattere. Han var også nazist. Nobelprisen sin ga han videre til Joseph Goebbels. Så åpen var han om støtten til Hitler at han ble dømt til landsforræderi etter krigen. Etter dette har man på mange måter satt Hamsuns litterære verk i karantene. Hamsun sies å ha oppfunnet en ny måte å skrive skjønnlitteratur på, en "psykologisk" roman som fremmer kaos fremfor logikk. Dette gir ham en sentral rolle i utviklingen av europeisk litteratur, men også i modernismen som litterær retning. Han er med andre ord ikke så lett å omgå, bagatellisere eller glemme.

Aron spør hvordan vi forener forfatteren og nazisten, Knut Hamsun. For det første, forsøker vi å få på plass fakta. Dette er det Ingar Sletten Kolloen gjorde i biografien om Hamsun. Et imponerende arbeid som adresserer de viktige spørsmålene: Hvor ille var Hamsun? Er det noen måte vi kan tilgi ham og "friskemelde" de litterære verkene hans?

Til å begynne med var Hamsuns atferd mer absurd en frastøtende. En natt, i mens Hamsun var ung og levde i USA, returnerte romkameraten hans til boligen der han fant Hamsund sovende. Lyset var fortsatt på, og på bordet lå en sigar, en kniv og en lapp der det stod noe slikt som : "Røyk sigaren og stikk kniven i hjertet mitt. Gjør det raskt, uten å tvile og som en venn - hvis du verdsetter meg. PS. Denne lappen vil fungere som forsvar i rettsaken."

Når Hamsuns far døde gikk ikke Hamsun i begravelsen. Han ble hjemme og skrev en tale der han argumenterte for at det fjerde bud var utdatert, og at foreldre burde hedre sine barn - heller enn motsatt. Han inviterte også Ibsen til et foredrag han holdt i Oslo, hvor temaet viste seg å være hvor mislykket Ibsen var som forfatter. Hamsuns hovedpoeng var at Ibsen var gammel og at skuespillene hans var skrapet sammen med "gamle skjelvende hender".  Senere når Hamsun giftet seg, stjal han alle konas penger og spilte dem bort i Belgia. Skylden mente han Gud hadde - for det var tross alt Gud som hadde skapt Hamsun slik han var. Så Hamsun var utvilsomt en skrue.

Det å være et litterært geni er likevel ikke tilstrekkelig alibi for det som skulle følge. Hamsun hadde vært Pro-Tyskland i første verdenskrig. Han ble mer og mer fanatisk ettersom Tyskland arbeidet med å bygge seg opp etter krigen. Dette skrev han brev og artikler om i løpet av tyve- og tredveårene. Han var fra seg av glede da nazistene invaderte Norge. Han trodde på tusenårsriket og ønsket, mer enn noe annet, å se England i ruiner. Han oppfordret den norske motstanden å legge ned våpnene og sa mange ganger, på mange måter at han støttet og var enig i Hitlers budskap.

Etter krigen fortalte Hamsuns forlegger ham at "i kampen om liv og død stod vi på forskjellige sider, det gjør vi fortsatt. Det er få mennesker jeg har beundret like mye som deg, og få jeg har vært så glad i. Ingen har skuffet meg mer enn du". Den norske regjeringen forstod godt at å dømme Hamsun til landsforræderi - en dom som vanligvis fulgte til at man ble straffet med døden- ville devaluere litteraturen som var så tett knyttet opp til landets identitet. Siden de ikke kunne unngå en rettsak forsøkte man å etablere en sannhet om at Hamsun var "gammel og gal" når han sa det han sa. Hamsun ble også spart dødsstraffen grunnet alder og status. Dette er også hvordan Hamsuns beundrere har forklart situasjonen i ettertid. At hans oppførsel under andre verdenskrig var oppførselen til en senil gammel mann, en gal mann, en mann som var blind for virkeligheten. Noen har forsøkt å argumentere for at Hamsuns støtte av nazistene burde vurderes som mindre støtende fordi det ikke var motivert av et hat mot jødene, men et hat ovenfor Storbritannia. Kolloens bidrag, er å vise gjennom sin biografi at Hamsuns oppførsel under andre verdenskrig var helt i tråd med Hamsuns karakter, men også at anklagene om mental svikt ikke har god forankring i virkeligheten. Han inkluderer transkripsjoner av de første høringene av Hamsun, der det fremgår at han var bemerkelsesverdig klar, ikke bare for en 86 år gammel mann - men generelt.

Kanskje det var Hamsuns store ulykke, mener Aron - at historien ga ham en mulighet til å vise verden hvem han var, men det er tross alt slik han var.

Hamsuns verk er ikke fulle av fascist-ideer, men de er verkene av en mann som ble en fascist. Hvorvidt dette gjør dem uspiselige er et spørsmål den enkelte leser må gjøre seg opp et svar om selv, siden det er et spørsmål om hva man føler seg bekvem med heller enn et intellektuelt prinsipp. Likevel er det nok få av de som beundrer Hamsuns verk som ikke syntes det er ukomfortabelt at han var den han var, konkluderer Aron.

Har du noen tanker om dette? Jeg liker å tro jeg kan skille det litterære verket fra forfatteren, likevel er det ikke alltid så lett.