Hvorfor bruker forfattere pseudonymer?

Jeg forstår hvorfor kvinnelige forfattere utga bøkene sine under mannsnavn tidligere, men hvorfor fortsetter forfattere å bruke pseudonymer i dag?

Jeg lurer spesielt på hvorfor forfattere fortsetter å bruke dekknavn når identiteten bak pseudonymet er kjent. Jeg mener, Lars Kepler - de fleste vet at det er Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril som skjuler seg bak dette navnet. Richard Bachman er Stephen King og John Le Carre heter egentlig David Cornwell, hvorfor bruker de ikke sine egne navn? Jeg har kanskje ikke Prime Intellect å spørre, men man kommer ganske langt med Google.

 

Noen kjente pseudonymer:

• George Orwell - Eric Arthur Blair
• Lewis Carrol - Reverand Charles Lutwidge Dodgson
• John Le Carre - David Cornwell
• Richard Bachman - Stephen King
• Ayn Rand - Alisa Zinov'yevna Rosenbaum
• John Lange - Michael Crichton 

Det er sikkert like mange svar på spørsmålet om pseudonymbruk hos forfattere som det er forfattere.

 

Kanskje var det lettere for Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril å slå an på krimmarkedet med et skandinavisk-lydende navn. Akkurat her viser det seg at jeg ikke trenger å spekulere. Selvfølgelig er ekteparet intervjuet om dette. Alexandra kan fortelle at Lars Kepler er mer enn et pseudonym, han har blitt et slags alterego – en egen person. "Han er eldre enn oss og har helskjegg", forklarer hun. "Han er litt ustelt og har sosial angst. Han pleide å være lærer men jobber nå på et hostell for hjemløse. Han foretrekker enkel og tradisjonell svensk mat som kjøttboller" legger Alexander til. Det at han heter Lars, er en hyllest til Stieg Larsson.

 

Mathias Faldbakken ønsket kanskje ikke å bli forbundet med sin kjente far, da han ga ut Skandinavisk misantropi-triologien under navnet Abo Rasul. Kanskje ville han heller ikke blande karrieren som billedkunstner med karrieren som forfatte. Ingen visste hvem som skulte seg bak pseudonymet, så under lanseringsperioden av første bok "The Cocka Hola company" var han derfor helt utilgjengelig. Marianne Egerdal skrev masteroppgaven sin i litteraturformidling på UiO om pseudonymeffekten og The Cocka Hola Company. Her belyser hun hvorvidt det ga Faldbakken et fortrinn i markedsføring og salg å ha "to lanseringer" en der det ble bokhøsten 2005 sitt store mysterie hvem Abo Rasul var, og en ny runde omtaler – når det litt senere ble avdekket at det var forfattersønnen Mathias Faldbakken som stod bak. Det er også interessant å se om det påvirket kritikken han mottok.

 

Noen av de vanligste grunnene for bruk av pseudonymer:

 

Man vil være anonym for beskyttelse.

Det varierer sterkt hva forfatteren vil beskytte og hvem de søker beskyttelse fra. De vanligste er at man ønsker å beskytte privatlivet fra mediene. Dette er imidlertid blitt vanskeligere i den digitale tidsalderen. Et eksempel på dette er Sigrun Tale (pseudonym, 1987) som skrev boken "Rød var min barndoms dal" om seksuelt misbruk. Her valgte forfatteren å bruke pseudonym for å beskytte familien og seg selv. En annen grunn er at forfatteriene vil beskyttes mot sanksjoner som følge av kontroversielle temavalg, som religionskritikk og politikk. Eksempler på dette er Erik Bakken Olafsen (pseudonym, debuterte i 2005) med den islamfiendtlige boken Koranoid,

 

Man skaper en egen forfatteridentitet

Det blir også vanligere å skape en forfatteridentitet som har forbindelse til tekstens univers. Egerdal viser til Edy Poppy og Leia Starmann som eksempler på dette. Begge disse tematiserer forfatterspørsmålet ved å skape forfatterpersoner utenom det vanlige. I Poppys "Anatomi. Monotoni" heter en av personene Ragnhild Moe, som er Poppys fødenavn. Leia Starmann har valgt å fremstå som en tegneseriefigur, ved hjelp av navnbruken sin – samt utkledning og masker i intervjuer.

 

Drar det litt lenger enn de fleste: Leia Starmann

Man skiller ulike roller 

Et annet vanlig formål med bruk av pseudonym er at forfatteren ønsker å skille ulike roller. Ofte gjelder dette forfattere som utgir bøker i ulike sjangre som ikke gir lik status. Her bruker man ofte det ekte navnet for den mest anerkjente sjangeren, og pseudonymet for den mindre prestisjefylte sjangeren. Dette forklarer kanskje best hva Stephen King driver med. Et forfatternavn blir jo på en måte en merkevare innen en sjanger.

 

Man er en del av et "produkt"

Av andre intensjonstyper som finnes nevner Egerdal kollektivpseudonymet. Dette er mest vanlig i forbindelse med barneboksserier. Kjente eksempler er Hardy-guttene av Franklin W Dixon og Frøken Detektiv av Carolyn Keene. De virkelige forfatterene av disse seriene er ofte pålagt av forlaget å være anonyme, siden bøkene utgis under ett forfatternavn.

 

Hvilken effekt har pseudonymbruk på oss lesere? Undres jeg.