E-mail til kollega: Jeg er ferdig med Balansekunst, men vet ikke helt hva jeg skal mene, jeg er trist. Jeg trenger å fordøye den litt.
Svar fra kollega: Den er fantastisk, ikke sant? Jeg leste den i 2005 og fordøyer den fortsatt.
Ja, Balansekunst er fantastisk. En vridd, trist, underfundig fantastisk historie som setter spor. En bok du bærer med deg i lang tid etterpå. Hvorfor har jeg ikke lest noe av Rohinton Mistry før, tenker jeg. Min nederlandske venninne Geertje oppsummerer det bra "people allways tell you; this is THE book about India, everytime they read a book about the country" Sant nok har jeg følt det slik selv. Shantaram, Narcopolis, Life of Pi og Balansekunst har alle vært boken med stor B der jeg føler jeg har fått ny innsikt i Indisk kultur og historie, samt det som interesserer meg mest - en titt inn i livene til mer eller mindre vanlige folk.
Tiden er 1975 og stedet er Bombay. Regjeringen, ledet av Indias første kvinnelige statsminister, Indira Gandhi, erklærer Unntakstilstand. En sentral del av planen er en "forskjønnelsesprosess" av landet som går ut på å fjerne slummen og sende slumbeboerene og de hjemløse i arbeidsleir. Et "familieplanleggingssenter" får også i oppgave å tvangssterilisere de fattigste. Korrupsjon og undertrykkelse råder og klasseforskjellene kommer tydlig frem. I en sliten liten leilighet samles den selvstendige enken Dina Dalal, studenten Maneck og skredderene Ishwar og Om. Dina har ansatt Ishwar og Om til å sy kjoler for et eksportfirma, og Maneck leier husets eneste soverom. Relasjonene karakterene i mellom utvikler seg fra mistro, via vennskap til kjærlighet.
Forfatter: Rohinton Mistry
Tittel: A Fine Balance (Balansekunst på norsk) (1995)
Trivialia: Boken var shortlistet til Bookerprisen i 1996. Overser de noengang en god bok?
I et nøtteskall: Under et tyrannisk styresett betaler gjerne de vanlige menneskene prisen. Det må være svaret på hvorfor grusomme ting hender gode mennesker i denne boken. Så selvstendig som en enn vil være, så er det gjennom vennlighet og kjærlighet til andre at øyeblikk med lykke oppstår.
Favorittutdrag:
Jeg har allerede delt endel av reaksjonene mine med dere innledningsvis. Dette er ikke en slik type bok der man har et par hundre sider med "vondt og vanskelig" før alt løser seg pent, A Fine Balance gir deg håpet om at ting blir bedre, mot bedre viten. Karakterene er så humane, så lette å bli glad i - at man ikke kan hjelpe å bry seg om skjebnene deres. Noen lurer kanskje på om det er nødvendig at boken er så deprimerende. Jeg mener det er det. Gjennom Dina beveger historien seg fra selvstendighet til ensomhet, og videre til å finne lykke i en ukonvensjonell familie, for så å miste den. Hvordan dette påvirker Dina er skildret på en usedvanlig god måte, håp, sinne og til slutt resignasjon - man føler smerten hennes. Til slutt i Manecks historie følger vi splittelsen i en familie basert på velmenende ønsker om et godt og rikt liv, skyver Manecks foreldre ham fra seg. Først til kostskole, så til universitetet i storbyen, så videre til en karriere i rike Dubai. I samtalen han har med moren i epilogen kommer det frem ting som jeg tror mange kan relatere seg til. Det å føle at man ikke hører til i familien sin. Så hvorfor kan det ikke gå bra, med disse elskverdige karakterene? Jeg mener det de utsettes for ville blitt urettmessig redusert om karakterene klarte å reise seg igjen. Ikke alle er opprørere og motstandsmenn. Noen er bermen, og bermen lider når maktsyke mennesker blir onde. Boken følger den universelle loven om at ulykke ikke har et favorittoffer, det kan skje oss alle i løpet av livet, utløst av skjebnen eller råtne ledere på lokalt og statlig plan. Mistry uttrykker gjennom boken hvor hjelpeløse vi er for vår egen natur, når makt avler ondskap og grådighet på bekostningen av de uskyldige sivile. Dette er noe vi kjenner godt i gjen fra historiebøkene, og akkurat som i Holocaust, stod vanlige mennesker på sidelinjen og rasjonaliserte og rettferdiggjorde uretten som ble begått mot noen de karakteriserte som "de andre". Den gjorde meg virkelig trist, men jeg er glad jeg leste den.
Anbefales: En venn, en kollega og min lillesøster har alle oppfordret meg til å lese denne boken. De sier det er en av de beste bøkene de har lest, og at den har gjort inntrykk på dem. Disse er nok så forskjellige mennesker, så jeg kan bare konkludere med at boken passer for omtrent alle som tåler at den er 600ish sider lang.
Karakter: A
Tags: #favoritt, #India, #historisk, #fantastiske-karakterer, #murstein, #alle-elsker-den
Svar fra kollega: Den er fantastisk, ikke sant? Jeg leste den i 2005 og fordøyer den fortsatt.
Ja, Balansekunst er fantastisk. En vridd, trist, underfundig fantastisk historie som setter spor. En bok du bærer med deg i lang tid etterpå. Hvorfor har jeg ikke lest noe av Rohinton Mistry før, tenker jeg. Min nederlandske venninne Geertje oppsummerer det bra "people allways tell you; this is THE book about India, everytime they read a book about the country" Sant nok har jeg følt det slik selv. Shantaram, Narcopolis, Life of Pi og Balansekunst har alle vært boken med stor B der jeg føler jeg har fått ny innsikt i Indisk kultur og historie, samt det som interesserer meg mest - en titt inn i livene til mer eller mindre vanlige folk.
Tiden er 1975 og stedet er Bombay. Regjeringen, ledet av Indias første kvinnelige statsminister, Indira Gandhi, erklærer Unntakstilstand. En sentral del av planen er en "forskjønnelsesprosess" av landet som går ut på å fjerne slummen og sende slumbeboerene og de hjemløse i arbeidsleir. Et "familieplanleggingssenter" får også i oppgave å tvangssterilisere de fattigste. Korrupsjon og undertrykkelse råder og klasseforskjellene kommer tydlig frem. I en sliten liten leilighet samles den selvstendige enken Dina Dalal, studenten Maneck og skredderene Ishwar og Om. Dina har ansatt Ishwar og Om til å sy kjoler for et eksportfirma, og Maneck leier husets eneste soverom. Relasjonene karakterene i mellom utvikler seg fra mistro, via vennskap til kjærlighet.
Tittel: A Fine Balance (Balansekunst på norsk) (1995)
Trivialia: Boken var shortlistet til Bookerprisen i 1996. Overser de noengang en god bok?
I et nøtteskall: Under et tyrannisk styresett betaler gjerne de vanlige menneskene prisen. Det må være svaret på hvorfor grusomme ting hender gode mennesker i denne boken. Så selvstendig som en enn vil være, så er det gjennom vennlighet og kjærlighet til andre at øyeblikk med lykke oppstår.
Favorittutdrag:
Foreign women enjoy wearing other people's hair. Men also, especially if they are bald. In foreign countries they fear baldness. They are so rich in foreign countries, they can afford to fear all kinds of silly things.Tanker i ettertid:
"Some times you have to use your failures as stepping-stones to success. You have to maintain a fine balance between hope and despair". He paused, considering what he had just said. "Yes", he repeated. "In the end, it's all a question of balance".
Jeg har allerede delt endel av reaksjonene mine med dere innledningsvis. Dette er ikke en slik type bok der man har et par hundre sider med "vondt og vanskelig" før alt løser seg pent, A Fine Balance gir deg håpet om at ting blir bedre, mot bedre viten. Karakterene er så humane, så lette å bli glad i - at man ikke kan hjelpe å bry seg om skjebnene deres. Noen lurer kanskje på om det er nødvendig at boken er så deprimerende. Jeg mener det er det. Gjennom Dina beveger historien seg fra selvstendighet til ensomhet, og videre til å finne lykke i en ukonvensjonell familie, for så å miste den. Hvordan dette påvirker Dina er skildret på en usedvanlig god måte, håp, sinne og til slutt resignasjon - man føler smerten hennes. Til slutt i Manecks historie følger vi splittelsen i en familie basert på velmenende ønsker om et godt og rikt liv, skyver Manecks foreldre ham fra seg. Først til kostskole, så til universitetet i storbyen, så videre til en karriere i rike Dubai. I samtalen han har med moren i epilogen kommer det frem ting som jeg tror mange kan relatere seg til. Det å føle at man ikke hører til i familien sin. Så hvorfor kan det ikke gå bra, med disse elskverdige karakterene? Jeg mener det de utsettes for ville blitt urettmessig redusert om karakterene klarte å reise seg igjen. Ikke alle er opprørere og motstandsmenn. Noen er bermen, og bermen lider når maktsyke mennesker blir onde. Boken følger den universelle loven om at ulykke ikke har et favorittoffer, det kan skje oss alle i løpet av livet, utløst av skjebnen eller råtne ledere på lokalt og statlig plan. Mistry uttrykker gjennom boken hvor hjelpeløse vi er for vår egen natur, når makt avler ondskap og grådighet på bekostningen av de uskyldige sivile. Dette er noe vi kjenner godt i gjen fra historiebøkene, og akkurat som i Holocaust, stod vanlige mennesker på sidelinjen og rasjonaliserte og rettferdiggjorde uretten som ble begått mot noen de karakteriserte som "de andre". Den gjorde meg virkelig trist, men jeg er glad jeg leste den.
Anbefales: En venn, en kollega og min lillesøster har alle oppfordret meg til å lese denne boken. De sier det er en av de beste bøkene de har lest, og at den har gjort inntrykk på dem. Disse er nok så forskjellige mennesker, så jeg kan bare konkludere med at boken passer for omtrent alle som tåler at den er 600ish sider lang.
Karakter: A
Tags: #favoritt, #India, #historisk, #fantastiske-karakterer, #murstein, #alle-elsker-den
Jeg er også blant dem som har brukt år på å fordøye Ballansekunst. Jeg rangerer romanen blant de 5 beste bøkene jeg noen gang har lest, men jeg er usikker på om jeg kommer til å lese den igjen med det første. Det er virkelig en sterk og utmattende leseopplevelse på alle måter! Denne romanen er et godt eksempel på hvordan litteratur kan berøre og gjøre noe med deg som leser. Den gir en fantastisk innsikt i hva det vil si å være menneske og medmenneske, ja å leve Livet med stor L. Jeg fikk litt av den samme følelsen med Shantaram, selv om bøkene er ganske ulike. Dessuten er Ballansekunst et must for alle som liker tykke bøker :)
SvarSlettHelt enig i alt du skriver. Bøker som balansekunst er en av grunnene til at jeg elsker bøker.
SlettKunne ikke vært mer enig med Bokofilia. Fantastisk, men utmattende bok!
SlettGlad du likte den!
SvarSlettJa, det var en super anbefaling. Jeg går fortsatt og tenker på den, selv om jeg er godt i gang med den andre boka siden jeg leste den.
SlettÅh, ja! Balansekunst er en av mine største, og første, favoritter.
SvarSlettVeldig enig i dette du skiver om at boken ikke er for deprimerende - men heller akkurat så trist, og god, som den må være. Den kjennes så virkelig, og nær - selv om handlingen foregår i et land og en epoke jeg egentlig ikke kan relatere meg til.
Ja, det er så fint når litteratur minner meg på det nyhetene så ofte får meg til å glemme. Når det skjer noe i andre enden av verden, så er det virkelig og av betydning.
Slett