K.O Knausgård - Ute av Verden

Det er to ting jeg er glad for at er ute av verden, det ene er den verste delen av omgangssyke, det andre er denne boken fra Karl Ove Knausgård. Begge har resultert i lite blogging.

Baksiden av boken sier følgende: Året er 1996 og Henrik Vankel har flyttet til Nord-Norge, han har det bra - til det en dag går opp for ham at han er forelsket. I en av sine elever. At han vil ha henne. At det er alt han vil. Med utgangspunkt i forholdet mellom Henrik og den unge piken Miriam fortelles her en besettende kjærlighetshistorie. Men det er bare begynnelsen. Ute av verden er også beretningen om en ung manns oppvekst i Norge på 1980-tallet. Ute av verden er et ambisiøst debutarbeid og et grusomt og infamt monument over den mannlige skamfølelsen, men også en overdådig litterær feiring av overmot og undergang.

Forfatter: Karl Ove Knausgård

Tittel: Ute av Verden (1998)

Trivialia: Dette er romanen Knausgård debuterte med, den ble omtalt som "høstens sensasjon" og "90-tallets generasjonsroman". Knausgård ble som første debutant tildelt kritikerprisen for "Ute av Verden". Hans store gjennombrudd kom likevel ikke før i 2009 med første bok i serien "Min Kamp".

I et nøtteskall: Henrik Vankel er sin fars sønn på godt og vondt, mest på vondt. Han har amorøse følelser for det meste og de fleste til begjæret etter mange runder rundt grøten får sitt utspill i 13-år gamle Miriam.

Favorittutdrag: 

Det ble mer og mer utålelig å sitte der. Richard trodde at alle hans motiver var skjult for meg, og det er alltid vondt å gjennomskue noen. Øyeblikket hvor din bror viser seg som svakere enn deg for aller første gang, øyeblikket hvor du for første gang ser på din far med medlidenhet, øyeblikket hvor du forstår at din mor ikke strekker til. At det du inntil da regnet som din egen svakhet, en manglende styrke som bare gjaldt deg, i virkeligheten gjelder alle. Selv den strengeste. At svakheten finnes også der, i det som du underordner deg. Så skulle man tro at det var en innsikt som føltes forløsende, de er som meg, et løft opp til tanken: da skal også jeg klare meg. Men det motsatte er tilfelle. Innsikten er grusom. Du hadde lent deg mot denne styrken, du hadde satt din lit til den, og nå viser den seg å skjule svakhet, nå viser den seg å ikke være bedre enn deg. At det ikke blir bedre enn det er nå. For en fryktelig tanke.

- Har du hørt at Linda er gravid?
Døren klikket igjen bak henne. Jeg skubbet stolen litt tilbake og la rolig det ene benet over det andre mens jeg snudde på hodet.
- Med Richard?
Hun smilte litt usikkert, som om hun ikke helt visste om jeg spøkte.
- Hun sa det nå.
Hun har tatt med seg kake for å feire det.
- Skal hun feire det? sa jeg. - Er det normalt?

Tanker i ettertid:
Det starter bra. Jeg syntes Henrik er en interessant karakter og liker å lese om livet som innflytter i en liten Nord-Norsk bygd. Knausgård er raus med lange tankerekker. Det pleier jeg å sette pris på, jeg skulle bare ønske de var litt mer spissformulerte. Etterhvert trekker disse tankerekkene mer og mer ut før vi introduseres for en ny fortelling, fortellingen om Henriks foreldre. Hele boken føles litt som en kollasj av tilfeldig sammensatte tankerekker, personskildringer og minst to påbegynte bøker. Samlende for det hele på litt overordnet nivå er feil valg av partner. Stolthet, lyst, feighet og beleilighet trumfer sunn fornuft og genuine følelser. Henrik er en kåt slask. Når han brenner seg på å være akkurat det manner han seg på ingen måte opp. Jeg hadde forhåpninger om at dette kunne være en slags norsk Lolita, det var det ikke. Boken har sine klare høydepunkt, men det er for langt mellom dem.

Anbefales: De som liker alt annet han har skrevet, eller som trenger litt erfaring med Knausgård før de begynner på Min Kamp.

Karakter: D

Tags: #Norsk, #slettes-ikke-kortfattet, #tidvis-fantastisk-tidvis-meh, #Knausgård