A Smaill – The Chimes (Man Booker Longlist 2015)

Årets Kiwibok har handlingen satt til London. Vi følger Simon som nettopp har ankommet byen, med en burberry trenchcoat og en bag med minner i. Fordi folk ikke lenger klarer å huske stort mer enn fra dag til dag lagrer de minnene sine i gjenstander. Simons mor var spesiell, i tillegg til å kunne holde på egne minner var hun i stand til å se andres ut fra gjenstandene deres. I London leter Simon etter en kontakt moren nevnte for ham på dødsleiet. Da han finner kontakten, gir hun ham en kald skulder. The Chimes er en dystopi, der menneskene er fratatt muligheten til å huske og skape nye minner. All historie er erstattet av det som kalles Onestory, som er en slags indoktrinering. Hvem som gjør dette, hvordan og hvorfor er en del av handlingen leserne selv bør få oppdage underveis.

Bildet er lånt fra Unitybooks.nz

Forfatter: Anna Smaill

Tittel: The Chimes (2015)

Sideantall: 291 sider.

I et nøtteskall: Orkesterdystopi med en ung gutt mot overmakta. En historie du trolig har lest før, men denne gangen med instrumenter.

Favorittutdrag:

Chimes is like a fist. It unclutches, opens. Starts like a fist, but then it bursts like a flowering. Who can say if it's very slow or very fast?

"Do you know what steals your memories?" I look at him. Because that is a strange question, on that has no answer and many answers. The river of sleep takes memories into the murk and silt. Night and the darkness take them. Waking takes them, or our own sadness. Or maybe it's that forgetting is a spore or blight inside each memory itself, and the two cannot ever be separated.

Do-re-mi-dys-topi
Boken innleder med en innføring i håndbevegelsene som akkompagnerer ulike toner. Soh-me-do-lah-re-ray-fah. Dette er for spesielt interesserte, tenker jeg og blar videre. Boken er imidlertid ikke vanskelig å følge. Den er nesten overraskende lik de fleste andre dystopiske YA- bøker jeg har lest. Jeg blir usikker på om denne boken er ment primært for voksne, og synes også det er litt rart å finne den på Man Booker Longlist. Ikke fordi det er en dystopi, men fordi det er så lite nytt her. Det nye er musikkelementet og en homofil romanse. Musikkdelen fenger meg dog aldri helt. Til å begynne med kunne jeg ikke forstå hvorfor alle gikk rundt og sang og spilte instrumenter, og hvorfor dette syntes å slik en status i et samfunn i ruiner. Det var like rart for meg som Station Eleven som jeg synes sa "La oss diskutere kultur, i mens noen andre bygger opp en verden som ligger i ruiner." Jeg fikk lyst til å rive meg i håret og rope "mangler dere totalt perspektiv?". Vel, i the Chimes har iallfall protagonisten planer om å hjelpe til å rydde opp. Det hjelper mye. Det må være elementer av denne boka som har gått meg over hodet, hvis ikke forstår jeg ikke helt hva den gjør på Man Booker-listen.

Et av de sentrale temaene i boka er minner og hvordan de former identitet og muligheter. Det er ikke lenge siden jeg leste en annen bok om et samfunn uten hukommelse. Jeg snakker om The Buried Giant, som på en klok og filosoferende måte drøfter verdien (og kostnaden!) av minner. Gud, som jeg skulle ønske den hadde hatt plassen til the Chimes isteden. Skal jeg si noe pent, så var det at den tidvis var ganske spennende og underholdende å lese. Særlig siste halvdel.


Anbefales: Likte du Station Eleven, er jeg ganske sikker på at The Chimes er en fulltreffer.

Karakter: D

 Tags: #dystopi, #musikk, #kjærlighet, #homofili, #meh