Familie er et av de gjennomgående temaene i Man Booker. I denne boken fra Anne Enright møter vi familiens overhode, Rosaleen og hennes fire voksne barn. Dette er en skuffelse av en familie, og det virker det som alle familiemedlemmene er enige om. Rosaleen er dramatisk anlagt og umulig å tilfredsstille. Hun dømmer barna sine, og kommer frem til at hun egentlig ikke liker dem særlig, i tillegg er hun skuffet fordi hun føler seg glemt. De voksne barna lever egne og i varierende grad dysfunksjonelle liv. De samles til julefeiring i 2005, rett etter moren har annonsert at hun har tenkt å selge barndomshjemmet.
Forfatter: Anne Enright
Tittel: The Green Road (2015)
Sideantall: 310 sider.
Favorittutdrag:
Daddy said he felt fine. "I feel absolutely fine", he had said. Twelve months and two courses of chemo later, he was dead. So a healthy man was in the ground, and a woman who felt mysteriously unwell was driving about the countryside, switching on the windscreen wipers every time she wanted to turn left.
Rosaleen, who was so needy, was always telling you to go away.
Deprimerende irsk familietragedie
Er deprimerende irsk litteratur en egen sjanger? Irene ser iallfall ut til å ha et eget talent for å utdype hvor miserabelt alt kan oppleves. I The Green Road er det langt mellom glimt av optimisme.
Enright belyser avstand i familien. Fysisk, men først og fremst følelsesmessig. Rosaleens familie er en skuffelse, og i mens hun fokuserer mest på det ytre (den ene datteren er for tykk og den andre sønnen mistenker hun er homofil) kjemper barna hennes avgjørende personlige kamper uten hennes støtte. Constance er redd hun har brystkreft, Hanna er alkoholiker og mor til et spedbarn, Emmet arbeider med bistand i Afrika men er følelsesmessig iskald, og Dan er, som moren mistenker homofil - og savner familiens støtte og aksept.
Familien er håpløst fastfrosset i et mønster der ingen får sine behov dekket, og alle er opptatt med å bearbeide sin skuffelse over det. Derfor ser de heller ikke ut til å komme noe videre. Jeg likte ikke denne boken særlig godt, selv om den er både intelligent, trist og tidvis morsom. Jeg forstår ikke hvorfor barna bryr seg om at familiehjemmet skal selges, når huset aldri har rommet noe av det som gjør en familie til en god familie. Det er side på side med elendighet, med lite håp og potensiale for forbedring. Jeg forstår ikke hva Enright ønsker å fortelle meg, utover at det er vondt å ha en familie som denne.
Jeg håper derfor det er andre bøker enn denne som prioriteres til de seks kortlisteplassene.
Karakter: D
Andre synes:
Labben forstår heller ikke hva Enright forsøker å fortelle leseren og synes siste halvdel er lite troverdig.
Tags: #tidligere ManBookervinner, #Miseryporn, #deprimerende, #familiesvikt
 |
| Bilde lånt fra Express.co.uk |
Forfatter: Anne Enright
Tittel: The Green Road (2015)
Sideantall: 310 sider.
Favorittutdrag:
Daddy said he felt fine. "I feel absolutely fine", he had said. Twelve months and two courses of chemo later, he was dead. So a healthy man was in the ground, and a woman who felt mysteriously unwell was driving about the countryside, switching on the windscreen wipers every time she wanted to turn left.
Rosaleen, who was so needy, was always telling you to go away.
Deprimerende irsk familietragedie
Er deprimerende irsk litteratur en egen sjanger? Irene ser iallfall ut til å ha et eget talent for å utdype hvor miserabelt alt kan oppleves. I The Green Road er det langt mellom glimt av optimisme.
Enright belyser avstand i familien. Fysisk, men først og fremst følelsesmessig. Rosaleens familie er en skuffelse, og i mens hun fokuserer mest på det ytre (den ene datteren er for tykk og den andre sønnen mistenker hun er homofil) kjemper barna hennes avgjørende personlige kamper uten hennes støtte. Constance er redd hun har brystkreft, Hanna er alkoholiker og mor til et spedbarn, Emmet arbeider med bistand i Afrika men er følelsesmessig iskald, og Dan er, som moren mistenker homofil - og savner familiens støtte og aksept.
Familien er håpløst fastfrosset i et mønster der ingen får sine behov dekket, og alle er opptatt med å bearbeide sin skuffelse over det. Derfor ser de heller ikke ut til å komme noe videre. Jeg likte ikke denne boken særlig godt, selv om den er både intelligent, trist og tidvis morsom. Jeg forstår ikke hvorfor barna bryr seg om at familiehjemmet skal selges, når huset aldri har rommet noe av det som gjør en familie til en god familie. Det er side på side med elendighet, med lite håp og potensiale for forbedring. Jeg forstår ikke hva Enright ønsker å fortelle meg, utover at det er vondt å ha en familie som denne.
Jeg håper derfor det er andre bøker enn denne som prioriteres til de seks kortlisteplassene.
Karakter: D
Andre synes:
Labben forstår heller ikke hva Enright forsøker å fortelle leseren og synes siste halvdel er lite troverdig.
Tags: #tidligere ManBookervinner, #Miseryporn, #deprimerende, #familiesvikt
Det virker som om vi har en ganske lik vurdering av bøkene så langt, selv om vi kanskje legger vekt på litt forskjellige ting. Jeg likte The Moor's Account og The Green Road hakket bedre enn deg og du likte Lila hakket bedre enn meg. Min vurdering foreløpig (med dine bokstavkarakterer) er:
SvarSlettThe Moor's Account: B
Lila: C+
The Green Road: C
Venter fremdeles på en ny favoritt, en bok som virkelig griper meg på en eller annen måte. Det pleier å dukke opp noen slike på Bookerlistene. Jeg synes Lila var nydelig skrevet, men historien var ikke så interessant som jeg hadde håpet. The Moor's Account var veldig interessant, men språket grep meg ikke i særlig grad der, og den hadde noen langsomme partier.
Holder på med A Spool of Blue Thread. Den er ganske fengende, men jeg har ikke funnet noe plot å snakke om enda. Vi blir kjent med en familie. Det er det den handler om. Også er den lettlest. Tror nok den er for lettvekteraktig til å komme med på shortlist, men jeg sier det med forbehold om at synet mitt kan endre seg når jeg har lest den ferdig. Fikk akkurat The Illuminations og Satin Island i posten, gleder meg veldig til sistnevnte.
Ju-hu, lesemaskin!
SlettJa, vi venter begge fortsatt på å lese den boka som kommer til å stå igjen som en av årets beste. Den som gjør skikkelig inntrykk. Det pleier jo å være noen slike på longlisten. Er enig i så godt som alle vurderingene dine. The Moors Account var jo egentlig en spektakulær historie, den bare grep meg aldri helt. Det var få nye tanker der og selv om jeg likte de små historiene underveis, er jeg enig i at det var noe med måten historien ble fortalt på som ikke vekket engasjement. Det kan godt ha vært språket, jeg sliter litt med å sette fingeren på det. Jeg mistenker A Spool of Blue Tread for å være årets We Are All Completely Beside Ourselves, at den akkurat som du sier er lettvektern – men jeg har syltynt grunnlag, så jeg gleder meg til å lese hva du mener om den når du er gjennom. Men om jeg gleder meg til det, så må jeg bare innrømme at jeg er nesten like spent på din vurdering av A Little Life som jeg er på kortlista! Satin Island kan bli interessant.
A Spool of Blue Thread ble aldri så mye mer enn en familiehistorie uten tydelig plot. Jeg likte veldig godt del tre, som tok for seg historien til farmoren og farfaren i boken, det var en "kjærlighetshistorie" - om man kan kalle den for det - helt utenom det vanlige. Men det var en relativt kort del og eneste delen som virkelig fenget meg, selv om boken var lettlest og ikke uengasjerende sånn sett. Skal skrive omtale nå tenkte jeg, leste den ferdig i går kveld. Satser på å være back on track med The Fishermen på torsdag, regner med det skal gå greit å lese den på et par dager (deriblant fordi jeg gleder meg sånn til å begynne på Satin Island).
SlettJeg har bestemt meg for å utsette A Little Life til vi er ferdig med The Illuminations. Da bruker jeg så lang tid som jeg trenger på Yanagihara sin bok, og hvis jeg har tid til å lese flere før 15. september så fortsetter jeg det strenge regimet. De jeg ikke rekker før shortlist leser jeg etter 15. dersom de havner på shortlist. Jeg er også veldig spent på min egen vurdering av Yanagihara. Er så redd for å bli skuffet.
Det kan være lurt å sette av litt godt med tid til A Little Life. Den er kompakt og krever litt modning. Synes det er en fin plan. Jeg ble skuffet av A Little Life, og det er egentlig litt urettferdig mot boka - som jo er veldig god. Det er bare det at The People in the Trees er satt på en pidestall.
SlettDet er spennende med forskjellige synspunkter.. Jeg likte denne veldig godt... jeg syns rett og slett at den var så utrolig velskrevet. Og jeg syns ikke den var så deprimerende.. men fascinerende med de forskjellige barnas skjebne og den selvsentrerte moren!
SvarSlett