U er sosialantropolog og har fått i oppdrag fra en privat bedrift å skrive "The Great Report" om vår tidsalder. Samtidsantropologi, om du vil.
Oppdraget har ingen avgrensninger eller krav til format, og er en umulig oppgave. All rapportering til selskapet og innhold i rapporten er variasjoner av keiserens nye klær. Jeg brukte lang tid på å lese hver side i Satin Island. For selv om den er under 200 sider lang, er det en kompakt historie, og McCarthy krever din fulle oppmerksomhet.
Forfatter: Tom McCarthy
Tittel: Satin Island (2015)
Sidetall: 192 sider
Favorittutdrag:
Selvbevisst om samtid
Det ser ut som dette er en bok man enten elsker eller hater og jeg hadde håpet jeg skulle elske den, men slik ble det ikke. Det er ikke det at jeg ikke takler postmodernisme som er problemet. Ei heller at jeg ikke tåler at en bok er krevende å lese. Problemet, for å skrape i overflaten innledningsvis er at Satin Island er mye nærmere Ben Lerners forfengelige 10:04 enn David Foster Wallaces brilliante Infinite Jest.
Akkurat som U intenderte i sin rapport, gir McCarthy en beskrivelse av samtiden. Jeg tolker et av de sentrale budskapene til å være at informasjonen som genereres i vår tidsalder er overveldende, og at det akkummuleres mer data enn vi noen gang kan prosessere. Dette er historien til en priviligert hvit mann, med en arbeidsoppgave som aldri kan fullføres tilfredsstillende. Boken er strukturert som en akademisk oppgave med kapittelinndeling som følger: 1.1, 1.2, 1.3 etc.
Forfatteren skriver virkelig godt, men teksten er ispedd så mange fremmedord og låneord at det føles strebersk. (Dette er highbrow nok, kjære forfatter, du kan legge fra deg franskordboka nå.) I motsetning til 10:04 skal det i rettferdighetens navn sies at Satin Island har noen virkelig gode poenger, som er velskrevne - og godt fundterte. Disse handler om oljesøl og hvem som egentlig gjør jobben som dagens antropologer. Det er også et spennende avsnitt om hovedkarakterens flørt som forteller om hvordan hun ble behandlet under en protest mot G8-samlingen i Genoa i 2001. Likevel er dette bare fragmenter av interessante historier og tankerekker som drukner i mange og pretensiøse midtpartier.
Ikke min kopp te.
Karakter: D
Tags: #ManBookerlonglist2015, #åretspretensiøse, #highbrow, #antropologi, #samtid, #newspeak
Oppdraget har ingen avgrensninger eller krav til format, og er en umulig oppgave. All rapportering til selskapet og innhold i rapporten er variasjoner av keiserens nye klær. Jeg brukte lang tid på å lese hver side i Satin Island. For selv om den er under 200 sider lang, er det en kompakt historie, og McCarthy krever din fulle oppmerksomhet.
 |
| Bildet er lånt fra Express.co.uk |
Forfatter: Tom McCarthy
Tittel: Satin Island (2015)
Sidetall: 192 sider
Favorittutdrag:
Forget family, or ethnic and religious groupings: corporations have supplanted all these as the primary structure of the modern tribe.
Who was the last person, he would ask, to enjoy a full command of the intellectual activity of their day? The last individual I mean? It was, he'd answer, Leibniz. He was on top of it all: physics and chemistry, geology, philosophy, maths, engineering, medicine, theology, aesthetics. Politics too. I mean, the guy was on it. Like some universal joint in the giant Rubik's cube of culture, he could bring it all together, make the arts and the sciences dance to the same tune.
Selvbevisst om samtid
Det ser ut som dette er en bok man enten elsker eller hater og jeg hadde håpet jeg skulle elske den, men slik ble det ikke. Det er ikke det at jeg ikke takler postmodernisme som er problemet. Ei heller at jeg ikke tåler at en bok er krevende å lese. Problemet, for å skrape i overflaten innledningsvis er at Satin Island er mye nærmere Ben Lerners forfengelige 10:04 enn David Foster Wallaces brilliante Infinite Jest.
Akkurat som U intenderte i sin rapport, gir McCarthy en beskrivelse av samtiden. Jeg tolker et av de sentrale budskapene til å være at informasjonen som genereres i vår tidsalder er overveldende, og at det akkummuleres mer data enn vi noen gang kan prosessere. Dette er historien til en priviligert hvit mann, med en arbeidsoppgave som aldri kan fullføres tilfredsstillende. Boken er strukturert som en akademisk oppgave med kapittelinndeling som følger: 1.1, 1.2, 1.3 etc.
Forfatteren skriver virkelig godt, men teksten er ispedd så mange fremmedord og låneord at det føles strebersk. (Dette er highbrow nok, kjære forfatter, du kan legge fra deg franskordboka nå.) I motsetning til 10:04 skal det i rettferdighetens navn sies at Satin Island har noen virkelig gode poenger, som er velskrevne - og godt fundterte. Disse handler om oljesøl og hvem som egentlig gjør jobben som dagens antropologer. Det er også et spennende avsnitt om hovedkarakterens flørt som forteller om hvordan hun ble behandlet under en protest mot G8-samlingen i Genoa i 2001. Likevel er dette bare fragmenter av interessante historier og tankerekker som drukner i mange og pretensiøse midtpartier.
Ikke min kopp te.
Karakter: D
Tags: #ManBookerlonglist2015, #åretspretensiøse, #highbrow, #antropologi, #samtid, #newspeak
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar