Når du ikke liker protagonisten

Jeg har tidligere skrevet om hvordan det påvirker oss som lesere, når vi ikke liker forfatteren. Flere av oss var enige om at man må skille forfatter og litterært verk. Det som kanskje var enda mer interessant var at det var lettere for oss å si at Hamsuns verk er gode, selv om holdningene hans var forkastelige enn å tilgi vesentlig mindre synder, for eksempel slet flere av oss med å svelge forfattere som man opplevde som pretensiøse, slik som Ari Behn og Knausgård – og unngikk helt bøker skrevet av disse.

Men hvordan påvirker det lesegleden når du ikke liker protagonisten, eller hovedkarakteren i boken? Jeg sliter litt der. La meg gi dere noen eksempler.

Jeg orker ikke engang å snakke om Bella Swan fra Twilight...

Karen McQuestions "The Long Way home" hadde en "heltinne" jeg slet med å svelge. Mest fordi jeg syntes hun var en parodi på en "livsglad ung kvinne".

Boka: Hovedpersonen heter Jazzy og er "en livsglad ung kvinne med stort blondt hår".
Linn: Oh great, daytime television som bok...
Boka: Jazzy er synsk, og kommuniserer med de døde.
Linn: Fri og bevare meg, daytime television indeed.
Boka: Jazzy hjelper andre finne meningen i livene sine ved å ta med seg tre fremmede, eldre kvinner på roadtrip.
Linn: Ferdig snakka.

I Knausgårds "Ute av Verden" møter vi Henrik Vankel, en feig og kåt slask.
Henrik har flyttet til en liten nord-norsk kommune for å være lærer, der forelsker han seg i eleven Miriam. Stolthet, lyst, feighet og beleilighet trumfer sunn fornuft og genuine følelser. Henrik er en kåt slask. Når han brenner seg på å være akkurat det manner han seg på ingen måte opp. Han rømmer. På slutten av boken håper jeg noen skal gi Henrik Vankel en god runde med et balltre. Det skjer ikke. Jeg kunne tilgitt Vankel alt dette hadde han bare vært intelligent og veltalende. Men han er heller ikke dette. Han er patetisk.

Bucowskis upolerte hovedfigurer er interessante, men usympatiske. Det fungerer likevel på et vis.
Hadde hovedfiguren i Bucowskis "Ham on Rye" - Henry Chinaski og jeg gått på skole hadde vi neppe vært venner - selv om jeg er tilbøyelig til å følge resonnementene hans. Gjennom hele boken sliter jeg med at jeg ikke liker Henry. Jeg er tilbøyelig til å syntes han er ekkel. For meg er noe av poenget med å lese å tilegne meg nye perspektiver, så hvorfor ikke tilegne seg et utgangspunkt som sikrer stor grad læring - nemlig personen som er så ulik deg at en samtale i dagliglivet neppe ville funnet sted?

Når det kommer til spørsmålet om man ville vært venn med protagonisten, ble det for litt siden besvart mesterlig av forfatteren Claire Messud.

For heaven’s sake, what kind of question is that? Would you want to be friends with Humbert Humbert? Would you want to be friends with Mickey Sabbath? Saleem Sinai? Hamlet? Krapp? Oedipus? Oscar Wao? Antigone? Raskolnikov? Any of the characters in The Corrections? Any of the characters in Infinite Jest? Any of the characters in anything Pynchon has ever written? Or Martin Amis? Or Orhan Pamuk? Or Alice Munro, for that matter? If you’re reading to find friends, you’re in deep trouble. We read to find life, in all its possibilities. The relevant question isn’t “is this a potential friend for me?” but “is this character alive?”

Har du lest noen bøker i det siste med usympatiske hovedfigurer? Hvordan påvirket din relasjon til hovedfiguren lesegleden?