Jeg er ferdig med lese-eksemplaret mitt av Barnehjemsbestyrerens sønn, en thriller-kjærlighetsdramahybrid med handling lagt til Nord-Korea. Det tok 18 dager, som er ca. tre ganger så lang tid som jeg hadde tenkt til å bruke. Likevel, dette er ikke en bok man skynder seg med.
Pak Jun Dos alkoholiserte far driver en arbeidsleir for foreldreløse. Han delegerer stadig arbeidsoppgaver til sønnen – som ved første øyenkast for utenforstående også ser ut til å være blant de foreldreløse. Jun Dos lojalitet og velutviklede instinkter går ikke upåaktet hen i det despotiske regimet, og han rekrutteres snart til statens tjeneste. Som profesjonell kidnapper skaffer Jun Do høystående funksjonærer vakre kvinner fra Japans kystlinje. Han drives til skansene for hva et menneske kan overleve i kampen mot Kim Jong Il, for å redde kvinnen han elsker; nasjonalskatten og skuespillerinnen Sun Moon, som er "så uskyldsren at hun ikke vet hvordan utmagrede mennesker ser ut". Dette er først og fremst en historie om lojalitet.
Forfatter: Adam Johnson
Tittel: Barnehjemsbestyrerens sønn (The Orphan Master's son) (2012)
Trivialia: Vinner av Pulitzerprisen for skjønnlitteratur 2013.
I et nøtteskall: Av alle verdier har lojalitet den høyeste kostnaden. Er ikke de største heltene egentlig usynelige?
Favorittutdrag:
"Jeg vet ikke om jeg har noe mål," sa han. "men du vet hva som er målet ditt – det er Pyongyang, ikke en radiomann i Kinjye. Ikke undervurder deg selv – du kommer til å klare deg."
"Klare meg sånn som deg?" Han sa ingenting.
"Vet du hva du er?" sa hun.
"Du er en som overlever uten å ha noe å leve for."
Likevel var det en trist avskjed for henne, siden hun skulle tilbake til Amerika og et liv med analfabetisme, hunder og kondomer i alle farger (om returneringen av et amerikansk gissel)
Tanker i ettertid:
Jeg falt litt ut og inn igjen av denne boken, jeg slet med å finne rytmen – for den var så ulik alt annet jeg har lest. Det er ikke en dårlig ting. I Nord-Korea er det ikke plass til noe "selv" alle historier knyttes uløselig til Store Leder, også denne. Jun Do blir Kim Jong Ils kontrast, han lar det handle om alle andre. Han setter seg selv sist, av lojalitet til de han elsker – på denne måten utfordrer han til slutt Lederen. En bit av boken som virkelig gjorde inntrykk på meg var da skuespillerinnen Sun Moon klaget over at folk hadde så lite verdighet at de spiste blomstene i hagen hennes. Jun Do dyttet da en blomst i munnen på henne og tvang henne til å svelge den med beskjeden "dette er smaken av å sulte". Selv om boken inneholder fascinerende og virkelig gode skildringer av det Nord-Koreanske samfunnet, har boken en verdi langt utover innsikten verdens mest absurde land. Selve historien og hovedkarakteren– er sjelden kompleks og svært god. Dette er en bok med en handling satt til et fattig samfunn svært ulikt vårt eget, der ting ikke blir bra fordi man vinner en konkurranse, eller finner kjærligheten. Det er heller ikke en bok om å overkomme alle livets utfordringer. Det er en bok som får deg til å tenke på hvem du er når det ser svart ut og en lysning ikke er i vente. Hadde du forresten vært villig til å ofre alt, om ingen fikk vite om det i etterkant? Dette er en bok jeg kommer til å bruke lang tid på å fordøye. Akkurat det, gjør den til en av mine favoritter så langt i år.
Anbefales: Lesesirkler, her er det nok å snakke om. Jeg anbefaler den også til de som likte Balansekunst. Sett av godt med tid.
Karakter: A
Andre bloggere som har omtalt boken:
Beate på HeartArt ble beriket
Kjell fra Kulturspeilet syntes det var en herlig bok
Tine koste seg masse
Tags: #Nord-Korea, #Pulitzervinner, #P2, #Gyldendal
Pak Jun Dos alkoholiserte far driver en arbeidsleir for foreldreløse. Han delegerer stadig arbeidsoppgaver til sønnen – som ved første øyenkast for utenforstående også ser ut til å være blant de foreldreløse. Jun Dos lojalitet og velutviklede instinkter går ikke upåaktet hen i det despotiske regimet, og han rekrutteres snart til statens tjeneste. Som profesjonell kidnapper skaffer Jun Do høystående funksjonærer vakre kvinner fra Japans kystlinje. Han drives til skansene for hva et menneske kan overleve i kampen mot Kim Jong Il, for å redde kvinnen han elsker; nasjonalskatten og skuespillerinnen Sun Moon, som er "så uskyldsren at hun ikke vet hvordan utmagrede mennesker ser ut". Dette er først og fremst en historie om lojalitet.
Forfatter: Adam Johnson
Tittel: Barnehjemsbestyrerens sønn (The Orphan Master's son) (2012)
Trivialia: Vinner av Pulitzerprisen for skjønnlitteratur 2013.
I et nøtteskall: Av alle verdier har lojalitet den høyeste kostnaden. Er ikke de største heltene egentlig usynelige?
Favorittutdrag:
"Jeg vet ikke om jeg har noe mål," sa han. "men du vet hva som er målet ditt – det er Pyongyang, ikke en radiomann i Kinjye. Ikke undervurder deg selv – du kommer til å klare deg."
"Klare meg sånn som deg?" Han sa ingenting.
"Vet du hva du er?" sa hun.
"Du er en som overlever uten å ha noe å leve for."
Likevel var det en trist avskjed for henne, siden hun skulle tilbake til Amerika og et liv med analfabetisme, hunder og kondomer i alle farger (om returneringen av et amerikansk gissel)
Tanker i ettertid:
Jeg falt litt ut og inn igjen av denne boken, jeg slet med å finne rytmen – for den var så ulik alt annet jeg har lest. Det er ikke en dårlig ting. I Nord-Korea er det ikke plass til noe "selv" alle historier knyttes uløselig til Store Leder, også denne. Jun Do blir Kim Jong Ils kontrast, han lar det handle om alle andre. Han setter seg selv sist, av lojalitet til de han elsker – på denne måten utfordrer han til slutt Lederen. En bit av boken som virkelig gjorde inntrykk på meg var da skuespillerinnen Sun Moon klaget over at folk hadde så lite verdighet at de spiste blomstene i hagen hennes. Jun Do dyttet da en blomst i munnen på henne og tvang henne til å svelge den med beskjeden "dette er smaken av å sulte". Selv om boken inneholder fascinerende og virkelig gode skildringer av det Nord-Koreanske samfunnet, har boken en verdi langt utover innsikten verdens mest absurde land. Selve historien og hovedkarakteren– er sjelden kompleks og svært god. Dette er en bok med en handling satt til et fattig samfunn svært ulikt vårt eget, der ting ikke blir bra fordi man vinner en konkurranse, eller finner kjærligheten. Det er heller ikke en bok om å overkomme alle livets utfordringer. Det er en bok som får deg til å tenke på hvem du er når det ser svart ut og en lysning ikke er i vente. Hadde du forresten vært villig til å ofre alt, om ingen fikk vite om det i etterkant? Dette er en bok jeg kommer til å bruke lang tid på å fordøye. Akkurat det, gjør den til en av mine favoritter så langt i år.
Anbefales: Lesesirkler, her er det nok å snakke om. Jeg anbefaler den også til de som likte Balansekunst. Sett av godt med tid.
Karakter: A
Andre bloggere som har omtalt boken:
Beate på HeartArt ble beriket
Kjell fra Kulturspeilet syntes det var en herlig bok
Tine koste seg masse
Tags: #Nord-Korea, #Pulitzervinner, #P2, #Gyldendal
Flott omtale! Jeg har også puttet denne på leselisten min etter en pirrende omtale på bloggen Har du lest? Med full score på karakterskalaen bekrefter du at dette er bra saker. Dette høres absolutt ut som en bok som burde passe meg. Ikke bare likte jeg Balansekunst. Jeg har også en forkjærlighet til bøker som det tar lang tid både å lese og fordøye.
SvarSlettJeg må få lest den omtalen, jeg så Clementine skrev den hadde vunnet prisen - men har ikke lest selve anmeldelsen hennes. Ender nesten alltid opp med å kjøpe bøkene hun skriver om, hun er så god. Håper du liker boka da, og gleder meg til å høre om din leseropplevelse.
SlettTusen takk Anne og Linn :-)
SvarSlettFlott omtale! Det utrolige er at i det året som har gått siden jeg leste boken er det dukket opp så mange bisarre saker i avisene fra Nord-Korea som bekrefter hvor dysfunksjonelt det samfunnet er. Da jeg først leste boken, tenkte jeg at det kunne da ikke være SÅ ille. Og om det ikke er det, er det i allefall en Stalinistisk stat med grusomme overtramp mot befokningen. En god anbefaling til lesesirkler, som du sier, det er det så mye å snakke om!
Ja. Jeg ble ikke så overrasket over akkurat den delen av boken som omhandler de faktiske forholdene i Nord-Korea, da samboeren er kjempeinteressert i det og snakker om det hele tiden (Han har også fylt bokhylla med bøker om Nord-Korea).
SvarSlettEg har bare lese dei første tretti sidene av denne endå, men eg har verkeleg trua. Eg trur, som du nemner, at det er ei bok det er viktig å ta seg god tid med. Men det er - så langt - ein god og overbevisande tekst.
SvarSlett