En kveld med forfatterne hos Gyldendal og Aschehoug

I går var jeg på sommerfest hos Gyldendal etterfulgt av sommerfest hos Aschehoug. Ikke å forveksle med hagefesten med alle kjendisene. Forlagene ligger jo rett ovenfor hverandre på Sehesteds plass, så det var kjekt og greit. Jeg var akkompagnert av min venninne Mona som insisterte på å bli introdusert som lesehest.

Kvelden begynte i de vakre lokalene til Gyldendal, der Sarah Natasha Melbye bokbadet fire bøker, og hadde 10-minutters intervjuer med hver av forfatterne. Det ble servert jordbær med fløte og champagne.

Bøkene og forfatterne som ble introdusert var:

Victoria Lindberg: Verdens viktigste begivenhet (debutant)
Boken er landets første barselspermisjonsbok. Her møter man fire svært ulike lattemødre, kvinner mange av oss kommer til å kjenne igjen fra omgangskretsen. Lindberg drodlet også litt rundt paradokset om hvordan det som oppleves som verdens største begivenhet jo er veldig alminnelig. "Alle" får jo barn. Hele tiden. Mona snur seg mot meg. "Den skal jeg lese, dette er jo kvinneguiden i bokformat".

Kristine Stokke Henriksen – Innlandshete
Boken baserer seg på den gjennomtrengende angsten når et barn blir borte. "De er jo aldri fem minutter ved is-kiosken, de er jo kidnappet" ler forfatteren, og legger til at dette nok er en følelse man først forstår etter man selv har fått barn. Stokke Henriksen forteller at det også var en utfordring å plassere boken i en sjanger. Var det krim eller en bok om det vanskelige samlivet til hovedfigurene? Sammen med forlaget ble det bestemt at boken var en "samlivsthriller i en uhyggelig ramme". Dette syntes Sarah Natasha Melbye var så artig at hun sa det tre ganger.

Gry Hovdenak Strøm – Ordsamleren (debutant)
I denne boken er tematikken familie og forholdet mellom de ulike generasjonene. Forfatteren opplevde selv å bli bedre kjent med sine egne besteforeldre da hun begynte å spørre dem ut om krigen, hva som egentlig hendte. Måten dette endret deres relasjon på inspirerte forfatteren. Hun har også vevd inn en solid bit Arendals-historie. Melbye spurte om tittelvalget. Forfatteren svarte at det var fordi hun som liten samlet på ord som var gode å ha i munnen og at hun likte å smake på ord.

Katherine Webb – En Sang fra Fortiden
I boken møter vi fjorten år gamle Mitzy som er oppvokst i en landsby i sør-England. Hun er en naiv jente som raskt forelsker seg i den ferierende kunstneren Charles. Webb forteller at boken ble inspirert av noen portretter hun så da hun studerte historie. En kunstner hadde tegnet skisser av elskerinnene sine, og disse bildene vekket virkelig noe i Webb. Hun ble fascinert av kunstneren, som hadde vært en svært sjarmerende, karismatisk playboy og begynte å stille seg spørsmål som: hvordan reagerte omgivelsene på denne personen på 1930-tallet? Dette dannet grunnlaget for hovedkarakteren Charles. Webb forklarte også at hun var historieinteressert, fordi alt som skjer jo skjer på grunn av noe som har hendt tidligere. Hun skiller seg likevel fra andre historikere på et vesentlig område, hun syntes historien til vanlige folk er mer interessant enn historien til kongelige. Hun utforsker også den altoppslukende forelskelsen og hvordan det å bli avvist kan dytte et menneske ut av ekvilibrium.

Vi fikk goodiebag med alle de fire bøkene i og litt kvinneprodukter fra Sans. Typ sminkefjerner og dusjgele. Jeg ELSKER goodiebags. Benyttet anledningen til å ha verdens kleineste samtale med Katherine Webb der jeg fikk stotret frem at jeg var bokblogger og om hun ville være så snill å signere boka mi. Det ville hun heldigvis.

Gjestene gikk så i samlet tropp over plassen til Aschehougs sommerfest, der vi fikk servert tapas og vin. I mens Gyldendal valgte å dele oppmerksomheten mellom fire forfattere, hadde Aschehoug fokus på en. Jussi Adler Olsen ble intervjuet lenge nok til å ha sjarmert alle i salen. Jeg ble så fascinert at jeg har tenkt til å skrive et eget innlegg om møtet med Jussi. Legger med noen bilder fra kvelden.

Ja, til hvorfor det står "fint" ved siden av navnet mitt... Jussi syntes Linn hørtes ut som et kjælenavn. At det bare var en del av det ordentlige navnet mitt. Så etter litt snakk om det avsluttet han diskusjonen ved å skrive "fint".