A.Strindberg - Det røde rommet

Forrige søndag skulle vi anmelde Det Røde Rommet av August Strindberg i lesesirkelen ledet av Line. Jeg er litt sent ute. Litt fordi det har vært travelt, men mest fordi boka ikke fristet meg nevneverdig underveis. Jeg hadde ikke lest noe av Strindberg før, så dette var mitt første møte med den ikoniske svenske forfatteren, som i Norge nok har havnet litt i skyggen av vår egen Ibsen.

Boken tar for seg et år i den unge dikteren Arvid Falks liv. Falk beveger seg i en serie tablåer som gir leseren et historisk bilde av Sverige omkring 1870. Som tidsbilde gir romanen interiører fra hjem og kro, forlag og parlament, teater- og bohemmiljø. Romanen er en satire over det borgerlige samfunn.

Forfatter: August Strindberg

Tittel: Det røde rommet (1879)

I et nøtteskall: Arvid Falk syntes livet er bedrøvelig, samfunnet er korrupt og at folk er idioter.

Favorittutdrag:
- Sender forleggerne bøker til Huggormen? spurte Falk.
- Er du gal?
- Kjøper dere dem selv bare for å ha fornøyelsen av å anmelde dem?
- Kjøper? -Grønnskolling! Ta deg nå en tår og se glad ut, så skal du få en kotelett!
- Kanskje dere ikke leser bøkene dere anmelder?
- Hvem tror du har tid til å lese bøker? er det ikke nok med at man skriver om dem! Man leser avisene og det får holde! Forøvrig har vi som prinsipp å klå alle!
- Ja, men det er jo et dumt prinsipp.
- Nix! For på den måten får man jo alle forfatterens uvenner og avindsmenn med seg - og da har man jo majoritet.

Det fantes ikke noe helvete på jorden før paradiset ble helt ferdig, det vil si kvinnen kom!

og til slutt et episk selvmordsbrev:

"Til den som vil lese.

At jeg nå berøver meg livet, det er min rett, så meget mer som jeg dermed ikke griper inn i noe annet menneskes rettigheter, men snarere begunstiger minst et menneske, i det en syssesetting og 400 kubikkfot luft om dagen blir ledig"

Tanker i ettertid:
Jeg kan ha sympati for utgangspunktet; livet er av og til bedrøvelig, samfunnet kan virke vanstyrt og folk kunne vært mer oppegående. Som vanlig i satiren formidles samfunnskritikken med humor, det som er så synd er at humoren - som ofte er god- drukner i det jeg oppfatter som det pretensiøse. Strindberg lager en karikatur av samfunnet, men det hele fortoner seg som endeløs og usjarmerende sutring. Meh takk.

Anbefales: De som har sett og liker skuespillene hans, de som kommer til å kjøpe Paus sitt siste album og de som vil gjøre seg opp en egen mening om Strindberg.

Karakter: D

Andre bloggere som har omtalt boken:
Melusine har skrevet en god omtale
Bente syntes den var grei å ha lest, men ikke skjellsettende
Boktanker er ambivalent

Andre som har lest og omtalt boken finner du på Lines side