Da jeg intervjuet finans-Elisabet sa hun at alle burde lese "Go ask Alice". Selv fikk hun den som tenåring av moren sin. Jeg plukket opp boken på Amazon og leste den på under et døgn. Go Ask Alice handler om en ung jente som uvitende får i seg LSD i en drikkelek, hun havner i feil miljø og derfra går det bare nedover. Hovedpersonen fremstår som en god jente, hun kan være hvem som helst – hun har oppegående foreldre, er samvittighetsfull og elsker familien sin.
Forfatter: Anonym
Tittel: Go Ask Alice (1971)
Soundtrack: Hadde denne boken vært en sang hadde den vært "Lana Del Rey – Ride".
Trivialia: Boken utgir seg for å være dagboken til en tenåring på slutten av 60-tallet, men størstedelen er i virkeligheten skrevet av bokens redaktør, mormoneren Beatrice Sparks, YA-forfatteren Linda Glovach har også blitt knyttet til produksjonen av boken. Jeg tror boken hadde vært mer troverdig som dagbok om ikke forfatteren hadde forsøkt å vise til at narkotika er veien til absolutt alle syndene i bibelen – og at det kan være grunnen til at man tillegger seg en homoseksuell legning.
I et nøtteskall: Avhengighet av rusmidler kan skje alle, selv viljesterke personer med fra trygg og god familie. Når det først skjer er det nærmest umulig å komme seg ut av, og om du gjør det har erfaringen kostet deg uskylden (om du hadde en), omdømmet, nattesøvnen (både egen og foreldres) og selvrespekten.
Favorittutdrag:
Tanker i ettertid: Jeg leste boken og tenkte jeg umiddelbart: en eller annen kristenfanatiker må jo ha skrevet dette – og det stemte godt. Klapp på skuldra til mormoneren for innlegget som begynner med "Dear Diary, another day, another blowjob", forresten. Når dette er sagt er boken slettes ikke bare en moralpreken. Den hadde vært bedre om den var sann, men jeg syntes ikke dette er poenget. Ikke egentlig, men det er uredelig å markedsføre den som noe annet enn fiksjon. Likevel, boken kunne vært sann, og jeg tviler ikke på at deler av den er det – for noen. Fortelleren er ikke svak, hun har viljestyrke (som demonstrert ved at hun klarer å gå ned i vekt i dagbokens begynnelse. Hun går faktisk så mye ned at moren setter ned foten), likevel er det så mye som trekker henne ned. De som før var vennene hennes og behagelige å omgås fordi de ikke dømte henne, ble etter hvert konstante påminnelser om dumme valg hun hadde tatt. De lot henne ikke være i fred, og mobbet og presset henne i forsøk på å få henne tilbake i miljøet. Motivasjonen deres for å ikke gi slipp på henne er ikke så tydelig for meg, og er en av tingene som trekker boken ned noe. Hovedproblemet mitt med boken (utover det litt tåpelige språket, som jeg tenker delvis kan tilskrives at man forsøker å imitere en tenåringsjente på 60-tallet) er likevel ikke dette. Det er det at den gjentatte ganger reduserer homofile tanker og følelser til en form for forvirring hovedpersonen opplever når hun er i villrede med narkotika. Dette syntes jeg stinker religiøs fanatisme. Nå har jeg trukket frem en del av bokens svakheter, men den har også styrker. Den er interessant, engasjerende og lettlest.
Anbefales: Jeg ville lett kunne gitt den til en jente i starten av tenårene, men fulgt opp med en prat om boken i ettertid, særlig for å korrigere det litt skrudde synet på homofile og sex før ekteskap, men også for å høre hva en tenåringsjente ville fått ut av den boken. En del kristne foreldre i USA forsøker å få boken av leselisten for skoleungdom, akkurat fordi den inneholder kontroversielle emner – de er muligens enda mer skrudd enn forfatteren av denne boka.
Karakter: C
"For thirty-five years, the acclaimed, bestselling first-person account of a teenage girl's harrowing decent into the nightmarish world of drugs has left an indelible mark on generations of teen readers. As powerful -- and as timely -- today as ever, Go Ask Alice remains the definitive book on the horrors of addiction. " Goodreads.
Tittel: Go Ask Alice (1971)
Soundtrack: Hadde denne boken vært en sang hadde den vært "Lana Del Rey – Ride".
Trivialia: Boken utgir seg for å være dagboken til en tenåring på slutten av 60-tallet, men størstedelen er i virkeligheten skrevet av bokens redaktør, mormoneren Beatrice Sparks, YA-forfatteren Linda Glovach har også blitt knyttet til produksjonen av boken. Jeg tror boken hadde vært mer troverdig som dagbok om ikke forfatteren hadde forsøkt å vise til at narkotika er veien til absolutt alle syndene i bibelen – og at det kan være grunnen til at man tillegger seg en homoseksuell legning.
I et nøtteskall: Avhengighet av rusmidler kan skje alle, selv viljesterke personer med fra trygg og god familie. Når det først skjer er det nærmest umulig å komme seg ut av, og om du gjør det har erfaringen kostet deg uskylden (om du hadde en), omdømmet, nattesøvnen (både egen og foreldres) og selvrespekten.
Favorittutdrag:
"I seem to be losing interest in everything. At first I thought high school would be fun but it's just dull. Everything's dull. Maybe it's just because I'm growing up and life is becoming more blasé."
"It's a completely new world I'm exploring, and you can't even conceive the wide new doors that are opening up before me. I feel like Alice in Wonderland. Maybe Lewis G. Carroll was on drugs too."
"I used to think I would get another diary after you are filled, or even that I would keep a diary or journal through my whole life. But now I don't really think I will. Diaries are great when you're young. In fact, you saved my sanity a hundred, thousand, million times. But I think when a person gets older she should be able to discuss her problems and thoughts with other people, instead of just with another part of herself as you have been to me."
Tanker i ettertid: Jeg leste boken og tenkte jeg umiddelbart: en eller annen kristenfanatiker må jo ha skrevet dette – og det stemte godt. Klapp på skuldra til mormoneren for innlegget som begynner med "Dear Diary, another day, another blowjob", forresten. Når dette er sagt er boken slettes ikke bare en moralpreken. Den hadde vært bedre om den var sann, men jeg syntes ikke dette er poenget. Ikke egentlig, men det er uredelig å markedsføre den som noe annet enn fiksjon. Likevel, boken kunne vært sann, og jeg tviler ikke på at deler av den er det – for noen. Fortelleren er ikke svak, hun har viljestyrke (som demonstrert ved at hun klarer å gå ned i vekt i dagbokens begynnelse. Hun går faktisk så mye ned at moren setter ned foten), likevel er det så mye som trekker henne ned. De som før var vennene hennes og behagelige å omgås fordi de ikke dømte henne, ble etter hvert konstante påminnelser om dumme valg hun hadde tatt. De lot henne ikke være i fred, og mobbet og presset henne i forsøk på å få henne tilbake i miljøet. Motivasjonen deres for å ikke gi slipp på henne er ikke så tydelig for meg, og er en av tingene som trekker boken ned noe. Hovedproblemet mitt med boken (utover det litt tåpelige språket, som jeg tenker delvis kan tilskrives at man forsøker å imitere en tenåringsjente på 60-tallet) er likevel ikke dette. Det er det at den gjentatte ganger reduserer homofile tanker og følelser til en form for forvirring hovedpersonen opplever når hun er i villrede med narkotika. Dette syntes jeg stinker religiøs fanatisme. Nå har jeg trukket frem en del av bokens svakheter, men den har også styrker. Den er interessant, engasjerende og lettlest.
Anbefales: Jeg ville lett kunne gitt den til en jente i starten av tenårene, men fulgt opp med en prat om boken i ettertid, særlig for å korrigere det litt skrudde synet på homofile og sex før ekteskap, men også for å høre hva en tenåringsjente ville fått ut av den boken. En del kristne foreldre i USA forsøker å få boken av leselisten for skoleungdom, akkurat fordi den inneholder kontroversielle emner – de er muligens enda mer skrudd enn forfatteren av denne boka.
Karakter: C
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar