På forhånd, beklager - denne posten blir uanstendig lang. Om du bare lurer på hvem jeg drømmer om å finne på Shortlist så scroll til nederste bit.
Pluss og minus med å lese hele langlisten
Man Booker longlist bestod av 13 bøker som rangerte fra 192 sider kompakte Satin Island til 688 sider lange A Little Life. Landene som er representert er Jamaica, USA, Irland, India, England og New Zealand.
I år er første året jeg har rukket å lese alle Man Booker-bøkene før Short list kommer ut. Det er første gang for meg. Jeg har lest Man Booker fra 2012 og har tidligere lest fra 7 til 12 bøker, og har aldri lest ferdig før short list har kommet ut.
Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese alle bøkene neste år, eller begrense meg til Short List. Det er gode argumenter både for og i mot. Det beste argumentet for er at det bestandig er perler som ikke kommer med på Short List. The Wake og The Blazing World var for eksempel to av mine favoritter i fjor, og jeg er glad jeg leste dem. Samtidig, så blir det stressende å lese alle bøkene på langlista før kortlista kommer ut, liten tvil om det. I snitt har man 3 dager pr. bok. Hadde det ikke vært for at jeg hadde lest A Little Life fra før, tror jeg ikke det hadde gått. Leser man alle, så leser man jo også de man kanskje hadde valgt vekk om man plukket fritt. Det gjør at man kan fremstå som mer negativ til lista enn man gjør dersom man plukker de bøkene som appellerer til en, som leser - slik jeg i større grad har gjort tidligere år.
Jeg tror jeg neste år kommer til å lese de bøkene fra langlista som jeg er nysgjerrig på, og ikke stresse å bli ferdig med alle før kortlista kommer.
Noen fellesnevnere på tematikk i år
Noe tematikk utpekte seg helt klart. Familie stod sentralt i minst 6 titler (The Year of the Runaways, A Spool of Blue Thread, Did You Ever Have a Family, The Green Road, The Fishermen og The Illuminations.
Immigrasjon og det å være en fremmed i en ny kultur er også en yndet Man Booker tematikk, her kan vi krysse av for The Year of the Runaways (såklart!) og The Moors Account. I Sleeping on Jupiter har vi en slags immigrasjon i revers, der protagonisten som har levd som adoptert i Norge i mange år returnerer til hjemstedet i India. Det var også planer og drømmer om immigrasjon i The Fishermen.
Homofile kjærlighetsforhold er underrepresentert i litteraturen generelt, men helt klart veldig godt representert på Man Bookers longlist i år. A Little life, A Brief History, The Chimes og The Green Road har alle homofile kjærlighetsplott, Did you ever have a Family har en lesbisk kjærlighetshistorie (i tillegg til å bryte med et par andre konservative konvensjoner på kjærlighetsfronten).Sønnen i A Spool of Blue Thread påstår å være homofil, men ut i fra resten av handlingen tror jeg ikke det.
Både Sleeping on Jupiter og A Little Life har seksuelle overgrep mot barn i religiøs setting og det å vokse opp uten foreldre som tematikk. .
Kort oppsummering av alle bøkene på langlisten. Klikk på overskriften for å komme til anmeldelsen i sin helhet.
1) Hanya Yanagihara - A Little Life
Finnes det små liv? Og om det gjør det, hva er et lite liv? Betyr det at livet er kort, dårlig, verdiløst eller ubetydelig?
Dette er noen av spørsmålene forfatteren ønsker å diskutere med leseren i boken. Jude har overlevd en fornedrende barndom og det setter selvfølgelig spor – men er det fortiden som definerer ham?. Ikke for de rundt ham som elsker ham, men for Jude selv, er skammen noe som gjennomsyrer alt.
Jeg ser på Goodreads at flere lesere fremhever at det er en vanskelig historie å lese, fordi den er både lang og dyster, og har skildringer av selvskading og vold. Det er sant. Det er vondt å lese de over 700 sidene om Judes liv etter overgrepene – men det er et par ting som gjør det lettere, og som gjør at du kanskje likevel burde ta deg bryet:
1) Språket er nydelig.
2) A Little Life er mer enn melankoli, den er en hyllest til vennskap – og det å ha gode venner gjennom hele livet.
3) Forfatteren drøfter med leseren, heller enn å være belærende, bastant eller moraliserende.
4) Dette er ikke en bok om overgrep, men en bok om livet etter overgrep.
En veldig god, men veldig mørk bok.
2) Laila Lalami - The Moor's Account
Pulizerfinalist om å miste selvråderetten og aldri å kunne vende hjem. Virkelig god historiefortelling basert på virkeligheten.
Året er 1527 og Narváez fører en flåte båter med 600 spanjoler og 100 hester over havet til Amerika. Drømmen er å kolonisere og utvide det spanske kongeriket. Mennene ombord er alle lovet gull, heder og eventyr. Båtene legger i land et sted de umiddelbart døper La Florida. I følget er Andres Dorates de Carranza som har med seg sin marokkanske slave Mustafa Al-Zamori som spanjolene har omdøpt Estebanico. Det er hans vitnemål som gjengis i The Moor's Account.
Jeg likte godt delene av boka som ledet opp til situasjonen der Mustafa ble slave. Historien om familien hans, hvordan han kom til verden og hvordan han var under oppveksten. Det minnet nesten litt om Orhan Pamuks skrivestil. Mustafa er mild og rettferdig, men slett ikke feilfri. Det gjør hans sannferdige beretning om livet som slave og kolonist spesielt interessant. Til grunn for alle Mustafas valg ligger ønsket om å kunne vende hjem - men friheten til å bestemme over seg selv har han forlengst mistet. Det skrives godt om det å være slave, og hvordan relasjonen med eieren utvikler seg over åtte år "rouge" i ukjent terreng.
Det beste med denne boka er at den bringer historien til live og sper på med gode historier underveis. Det jeg likte minst var at selv om omstendighetene til denne slaven var nye, tok ikke boka opp noen elementer vi ikke har lest om i bøker med liknende tematikk før.
3) Marilynne Robinson - Lila (#3 i trilogien om Gilead)
Lila er en sterk men jordnær historie om å forsøke å balansere ut det destruktive i seg med det beste.
Det føles klassisk og bunnsolid. Det er lavmælt og sterkt. Lesere som har lest de to første bøkene i serien, kjenner Lila fra før som en av bakgrunnskarakterene. Jeg har ikke lest Gilead og Home, men følte det ikke som noe hinder når jeg leste Lila, den står godt også alene.
Handlingen finner sted i og rundt den oppdiktede småbyen Gilead i Iowa fra 1930-1950ish. Ikke at boka gir særlig preg av det. Livet på den amerikanske landsbygda går i sitt eget tempo tuftet på sentrale ingredienser som kristne verdier og nysgjerrige naboer. Om noen naboer skulle synes Lila var en dårlig egnet prestefrue, forteller ikke forfatteren oss det. Sikkert fordi det ikke har så stor betydning for presten selv, John Ames. Hans posisjon i Gilead er så solid at den trolig ikke trues av slikt. Menneskesynet i boken er gjennomgående positivt og selv om boka er fullstappet av bibelvers og forkynning blir den aldri moraliserende eller messende. Presten, John Ames er en god ambassadør for det beste i både landsbylivet og religion.
Lila er trist uten å være håpløs. Tanketung uten å være pretensiøs. Den blir tidvis teologisk, noe som ikke interesserer meg så veldig. Bokens største styrke er at alle karakterene føles virkelige og forfatteren klarer å gi leseren nok sympati for dem til å bry seg. Svakheten er det slepende tempoet – som av og til gjør meg som leser rastløs. Jeg likte boka godt
4) Anne Enright - The Green Road
En skildring av en familie håpløst fastfrosset i et mønster der ingen får sine behov dekket, og alle er opptatt med å bearbeide sin skuffelse over det. Intelligent, trist og tidvis morsom.
Enright belyser avstand i familien. Fysisk, men først og fremst følelsesmessig. Rosaleens familie er en skuffelse, og i mens hun fokuserer mest på det ytre: den ene datteren er for tykk og den andre sønnen mistenker hun er homofil, kjemper barna hennes avgjørende personlige kamper uten hennes støtte. Constance er redd hun har brystkreft, Hanna er alkoholiker og mor til et spedbarn, Emmet arbeider med bistand i Afrika men er følelsesmessig iskald, og Dan er, som moren mistenker homofil - og savner familiens støtte og aksept.
Jeg likte ikke denne boken særlig godt, selv om den er både intelligent, trist og tidvis morsom. Jeg forstår ikke hvorfor barna bryr seg om at familiehjemmet skal selges, når huset aldri har rommet noe av det som gjør en familie til en god familie. Jeg forstår ikke hva Enright ønsker å fortelle meg, utover at det er vondt å ha en familie som denne.
5) Chigozie Obioma - The Fishermen
Kampen mellom overtro og kunnskap sliter en afrikansk søskenflokk i filler. Godt om det å være søsken, men litt forutsigbar.
Faren til guttene har store ambisjoner for søskenflokken. Han ser for seg barna voksne som piloter, leger, advokater og soldater. Han er en kunnskapens mann, som omgir seg med bøker, aviser og nyhetssendinger. Han rister på hodet av Nigerias politiske situasjon og drømmer om en ny hverdag for familien i Canada. Moren er på mange måter farens motsetning. Hun ilegger religion og gammel overtro stor betydning og snakker oftest i bilder.Det er overtro som skal utfordre familien. Etter en gal mann ved elvebredden har fortalt guttene en profeti, oppstår det spenninger mellom de to eldste sønnene i familien. Den eldste, Ikenna - er sikker på at den nest eldste, Boja, ønsker å ta livet av ham. Ikenna begynner en paranoid metamorfose der ingen i familien når frem til ham.
Det jeg liker best i boken er samspillet mellom søsknene. Boken er ganske forutsigbar halvveis ut, så føles den på en måte litt ferdig og man lurer på hva mer forfatteren ønsker å fortelle. Her skifter også boken format, vår forteller Ben sammenlikner mennesker og dyr i hvert kapittel frem mot slutten. Jeg skulle ønske jeg synes det fungerte bedre. Jeg avfeide mange av beslutningene som surr, der de voksne var like irrasjonelle som barna. Hadde kunnskap og rasjonalitet stått sterkere tror jeg at jeg hadde likt den enda litt bedre.
6) Tom MacCarthy - Satin Island
Liten men krevende bok som er selvbevisst om samtid. Den er interessant fordi den er så totalt ulik de andre bøkene på langlisten i både format og tematikk. Likevel var den ikke min kopp te.
U er sosialantropolog og har fått i oppdrag fra en privat bedrift å skrive "The Great Report" om vår tidsalder. Samtidsantropologi, om du vil.Oppdraget har ingen avgrensninger eller krav til format, og er en umulig oppgave. All rapportering til selskapet og innhold i rapporten er variasjoner av keiserens nye klær. Jeg brukte lang tid på å lese hver side i Satin Island.
Jeg tolker et av de sentrale budskapene til å være at informasjonen som genereres i vår tidsalder er overveldende, og at det akkummuleres mer data enn vi noen gang kan prosessere. Dette er historien til en priviligert hvit mann, med en arbeidsoppgave som aldri kan fullføres tilfredsstillende. Boken er strukturert som en akademisk oppgave med kapittelinndeling som følger: 1.1, 1.2, 1.3 etc. Satin Island har noen virkelig gode poenger, som er velskrevne - og godt fundterte. Disse handler om oljesøl og hvem som egentlig gjør jobben som dagens antropologer. Det er også et spennende avsnitt om hovedkarakterens flørt som forteller om hvordan hun ble behandlet under en protest mot G8-samlingen i Genoa i 2001. Likevel er dette bare fragmenter av interessante historier og tankerekker som drukner i mange og litt svulstige midtpartier.
7) Andrew O'Hagan - The Illuminations
Skuffelse over familierelasjoner og usagte sannheter i en roman som veksler mellom de kontrastfylte tilværelsene på et seniorsenter og en militærets base i Afghanistan.
Bokens tittel har sammenheng med den årlige lysfestivalen i Blackpool, en tradisjon som går helt til bake til 1879. The Illuminations er tenningen av en omlag 10 kilometersstrekke med lys, som gjør en av hovedgatene til et skue (Wikipedia). I boken Illuminations kastes det lys over mer enn Blackpool. Familiemedlemmer som har hatt relasjoner dominert av usagte sannheter, ser hverandre i nytt lys når disse kommer til overflaten.
Kostnaden av spesielt tette relasjoner blant noen av familiemedlemmene er at andre igjen føler seg ekskludert.The Illuminations sier noe om hvordan vi lever med skuffelser og tap, både innad i familien og for oss selv. Det er en tradisjonell og stødig historie om konflikt i den helt indre sirkelen (familie) og i en verden full av konflikter som i økende grad blir grenseløs. Jeg synes den er på vippen til å bli sentimental innimellom, men jeg liker den veldig godt likevel. Det eneste jeg har å utsette er at jeg ikke synes historien var så original som jeg hadde håpet på.
8) Marlon James - A Brief History of Seven Killings
Min absolutte favoritt, sammen med Clegg i år! En stor leseropplevelse om vold, maktkamp og håpløshet i Jamaica. Folk som priser boka (i bokomslaget) sammenlikner forfatteren med Tarantino.
Jeg likte denne boken fordi den var original og velkomponert, samtidig som den ga meg innsyn i en virkelighet som er fjern fra min egen. Den var tidvis krevende å lese, fordi den så ofte skriftet mellom et ukjent antall fortellere, fordi den spant over så lang tid og fordi den tidvis var direkte grusom. Omfattende volds- og sexskildringer gjør at jeg ikke ville anbefalt denne boken til lesere under 18.. Så grov, at jeg revurderte hele boka etter det første kapittelet om Bam-Bam. Forfatteren er grei der. Lakmustesten kommer allerede før side 40. Denne boken er en god håndfull på mange måter, men den er virkelig god også. Noen ganger tenker man kanskje at det kunne holdt med et glass, og at man ikke trengte hele kanna på bordet - men hei.
Favorittkarakteren min var Nina Burgess, som etter en one night stand med Bob Marley ser for seg at han skal være hennes billett ut av slummen. Av alle karakterene i hele boken, synes jeg Nina hadde flest overraskelser i seg. Det var også forfriskende med et kvinnlig perspektiv mellom alle sidene med skildringer fra gjengmedlemmer. Les, les!
9) Anna Smaill - The Chimes
Noe som likner veldig på YA-dystopi har inntatt Man Booker? Det er friskt! Anbefales de som likte Station Eleven.
Boken innleder med en innføring i håndbevegelsene som akkompagnerer ulike toner. Soh-me-do-lah-re-ray-fah. Dette er for spesielt interesserte, tenker jeg og blar videre. Boken er imidlertid ikke vanskelig å følge. Den er nesten overraskende lik de fleste andre dystopiske YA- bøker jeg har lest. Jeg blir usikker på om denne boken er ment primært for voksne, og synes også det er litt rart å finne den på Man Booker Longlist. Ikke fordi det er en dystopi, men fordi det er så lite nytt her.
Et av de sentrale temaene i boka er minner og hvordan de former identitet og muligheter. Det er ikke lenge siden jeg leste en annen bok om et samfunn uten hukommelse. Jeg snakker om The Buried Giant, som på en klok og filosoferende måte drøfter verdien (og kostnaden!) av minner. Gud, som jeg skulle ønske den hadde hatt plassen til the Chimes isteden. The Chimes så var ganske spennende og underholdende å lese. Særlig siste halvdel. Likevel synes jeg den var en av de svakere bøkene på langlista i år.
10) Anuradha Roy - Sleeping on Jupiter
Overgrepsoverlevelsesberetning fra en sterk, men knekt protagonist. Årets mørkeste bidrag, fri for håp.
Etter å ha tilbrakt deler av oppveksten som adoptert i Norge vender Nomi tilbake til India for å lage dokumentar i sin gamle hjemby.Vi får skildret innsiden av templene og karakterene som livnærer seg av turismen. Fra guiden som ikke kan utstå de besøkende, til te-kokeren som synger egenkomponerte triste sanger på en melodi.
Boken inneholder skildringer av seksuelle overgrep mot barn under 12 år. Det hadde jeg kanskje kunnet tåle, dersom historien også hadde sakt noe mer enn "det var fælt og jeg kommer for alltid til å være preget". Ikke at jeg ikke har sympati og forståelse for det, men jeg savner mer om hvordan Nomi har levd med det som voksen - kanskje noen glimmer av håp og mening, et filosofisk element eller problemstilling som får leseren til å tenke. Noe utover et overgrepsmemoar. Jeg finner ikke noe av dette her. Overgrep mot barn er grusomt, det tror jeg alle er enig i - men jeg ønsker mer av enn Man Booker-nominert bok enn at den skal gi meg den vemmelige Alvdal-følelsen og la det slutte med det. Kort fortalt, for mye vondt, for lite annet.
11) Sunjeev Sahota - The Year of The Runaways
Sterkt om flyktninger og forpliktelser, lojalitet og indre kamp mellom egne ønsker og andres behov. En bok med politisk brodd.
I The Year of the Runaways følger vi et knippe unge indere som har flyttet til England. Planen er å bli ett år, arbeide så mye som mulig og sende bidrag hjem. Vel fremme møter de andre i samme situasjon og deler bosted og arbeidsgiver under fattigslige kår i Sheffield.
Vi følger så mange skjebner i The Year of the Runaways, at man lett kan gå litt i surr. Det er som om forfatteren vil ta ordentlig tak i leseren og si "se på alle disse skjebnene, alle disse menneskene som er drevet av lojalitet og familieforpliktelser har hver sin historie – men ingen av dem klarer å finne verdighet fordi situasjonen de er satt i er uverdig!" og han har så rett. En virkelig god bok!
12) Anne Tyler - A Spool of Blue Thread
Slettes ingen lettvekter på lista. Hvilke historier forteller vi oss selv om familien vår - og hvordan former disse historiene vår identitet?
Da Man Bookers longlist kom ut, laget jeg en oversikt over de nominerte bøkene med plotbeskrivelser basert på GoodReads. Jeg skrev at A Spool of Blue Thread så ut som årets feel-good bok og mistenkte at den var en lettvekter. Jeg tok feil, dette er slettes ingen lettvekter på lista - den er tilgjengelig for mange lesere, ja - men den er genuin og klok.
I A Spool of Blue Thread introduseres vi for fire generasjoner av familien Whitshank. De har sort hår, knallblå, smale øyne og blek hud. Slik ser en Whitshank ut. Familien har to grunnleggende historier som sier noe om hvem de er - og hva deres rolle er. Men disse historiene, hvor representative er de egentlig for kjernen av det som virkelig utgjør familiens verdier? Abby, er moren og svigerdatteren de andre betror seg til. Hun mener man aldri kan være for forståelsesfull og fyller huset med midlertidige og permanente gjester. Barna oppfatter dette som at familien aldri er "nok" for moren.
Jeg lot meg positivt overraske av A Spool of Blue Thread. Jeg må innrømme jeg hadde lave forventninger, men jeg koste meg virkelig med denne. Jeg likte alle delene av historien like godt og lot meg engasjere av nesten alle karakterene. Det er et lite avsnitt i boken der Junior har et Great Gatsby-øyeblikk og reflekterer over den amerikanske drømmen. Den passasjen står igjen som en av mine favoritter. En herlig bok!
13) Bill Clegg - Did You Ever Have a Family
Dette er årets beste Bookerbok om familie (og det er jo noen!) - ja faktisk kanskje årets beste Man Booker bok totalt. Denne kommer jeg til å grunne over en stund.
En av de beste leseropplevelsene på Man Booker i år kom helt til slutt. Jeg er endelig igjennom alle langliste-bøkene og jeg er i tvil på hvorvidt det er Did You Ever Have a Family eller A Brief History of Seven Killings som er favoritten min i år. Det er så tett, så tett - og begge er virkelig eksepsjonelt gode bøker på hver sin måte.
Clegg skriver godt om familie og tap, begge klassiske Man Booker-temaer. Jeg lar meg fascinere av betydningen Moonshine gjesthus får etter hvert, bygget blir som I A Spool of Blue Thread nesten en karakter i historien, selv. Clegg bruker et stort persongalleri som veves sammen over relativt få sider. Det føles så velkomponert! Det er ingen overflødige stemmer, selv om man midtveis kanskje tenker "enda en ny karakter, er det Game of Thrones jeg leser - eller hva!" så er alle nødvendige for å fortelle historien, det tar bare litt tid for en utålmodig leser som meg å se det. Om denne vinner kommer jeg til å klappe fornøyd i hendene.
Min drømme-shortlist
Årets langliste er god, det ligger flere perler der og jeg tror den kan appellere til mange og forskjellige lesere. Jeg har gjort meg opp en mening om hvem jeg håper å se på shortlisten når den publiseres i morgen.
Listen min er ganske urealistisk. Jeg har alt for mange amerikanere med, og for få briter. Men uten å ta disse geografiske hensynene som jeg regner med dommerne kommer til å ta, så er dette lista jeg står igjen med. A Spool of Blue Thread kan byttes ut med Lila.
I foretrukken rekkefølge (selv om det er ekstremt tett mellom de to øverste)
Pluss og minus med å lese hele langlisten
Man Booker longlist bestod av 13 bøker som rangerte fra 192 sider kompakte Satin Island til 688 sider lange A Little Life. Landene som er representert er Jamaica, USA, Irland, India, England og New Zealand.
I år er første året jeg har rukket å lese alle Man Booker-bøkene før Short list kommer ut. Det er første gang for meg. Jeg har lest Man Booker fra 2012 og har tidligere lest fra 7 til 12 bøker, og har aldri lest ferdig før short list har kommet ut.
Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese alle bøkene neste år, eller begrense meg til Short List. Det er gode argumenter både for og i mot. Det beste argumentet for er at det bestandig er perler som ikke kommer med på Short List. The Wake og The Blazing World var for eksempel to av mine favoritter i fjor, og jeg er glad jeg leste dem. Samtidig, så blir det stressende å lese alle bøkene på langlista før kortlista kommer ut, liten tvil om det. I snitt har man 3 dager pr. bok. Hadde det ikke vært for at jeg hadde lest A Little Life fra før, tror jeg ikke det hadde gått. Leser man alle, så leser man jo også de man kanskje hadde valgt vekk om man plukket fritt. Det gjør at man kan fremstå som mer negativ til lista enn man gjør dersom man plukker de bøkene som appellerer til en, som leser - slik jeg i større grad har gjort tidligere år.
Jeg tror jeg neste år kommer til å lese de bøkene fra langlista som jeg er nysgjerrig på, og ikke stresse å bli ferdig med alle før kortlista kommer.
Noen fellesnevnere på tematikk i år
Noe tematikk utpekte seg helt klart. Familie stod sentralt i minst 6 titler (The Year of the Runaways, A Spool of Blue Thread, Did You Ever Have a Family, The Green Road, The Fishermen og The Illuminations.
Immigrasjon og det å være en fremmed i en ny kultur er også en yndet Man Booker tematikk, her kan vi krysse av for The Year of the Runaways (såklart!) og The Moors Account. I Sleeping on Jupiter har vi en slags immigrasjon i revers, der protagonisten som har levd som adoptert i Norge i mange år returnerer til hjemstedet i India. Det var også planer og drømmer om immigrasjon i The Fishermen.
Homofile kjærlighetsforhold er underrepresentert i litteraturen generelt, men helt klart veldig godt representert på Man Bookers longlist i år. A Little life, A Brief History, The Chimes og The Green Road har alle homofile kjærlighetsplott, Did you ever have a Family har en lesbisk kjærlighetshistorie (i tillegg til å bryte med et par andre konservative konvensjoner på kjærlighetsfronten).Sønnen i A Spool of Blue Thread påstår å være homofil, men ut i fra resten av handlingen tror jeg ikke det.
Både Sleeping on Jupiter og A Little Life har seksuelle overgrep mot barn i religiøs setting og det å vokse opp uten foreldre som tematikk. .
Kort oppsummering av alle bøkene på langlisten. Klikk på overskriften for å komme til anmeldelsen i sin helhet.
1) Hanya Yanagihara - A Little Life
Finnes det små liv? Og om det gjør det, hva er et lite liv? Betyr det at livet er kort, dårlig, verdiløst eller ubetydelig?
Dette er noen av spørsmålene forfatteren ønsker å diskutere med leseren i boken. Jude har overlevd en fornedrende barndom og det setter selvfølgelig spor – men er det fortiden som definerer ham?. Ikke for de rundt ham som elsker ham, men for Jude selv, er skammen noe som gjennomsyrer alt.
Jeg ser på Goodreads at flere lesere fremhever at det er en vanskelig historie å lese, fordi den er både lang og dyster, og har skildringer av selvskading og vold. Det er sant. Det er vondt å lese de over 700 sidene om Judes liv etter overgrepene – men det er et par ting som gjør det lettere, og som gjør at du kanskje likevel burde ta deg bryet:
1) Språket er nydelig.
2) A Little Life er mer enn melankoli, den er en hyllest til vennskap – og det å ha gode venner gjennom hele livet.
3) Forfatteren drøfter med leseren, heller enn å være belærende, bastant eller moraliserende.
4) Dette er ikke en bok om overgrep, men en bok om livet etter overgrep.
En veldig god, men veldig mørk bok.
2) Laila Lalami - The Moor's Account
Pulizerfinalist om å miste selvråderetten og aldri å kunne vende hjem. Virkelig god historiefortelling basert på virkeligheten.
Året er 1527 og Narváez fører en flåte båter med 600 spanjoler og 100 hester over havet til Amerika. Drømmen er å kolonisere og utvide det spanske kongeriket. Mennene ombord er alle lovet gull, heder og eventyr. Båtene legger i land et sted de umiddelbart døper La Florida. I følget er Andres Dorates de Carranza som har med seg sin marokkanske slave Mustafa Al-Zamori som spanjolene har omdøpt Estebanico. Det er hans vitnemål som gjengis i The Moor's Account.
Jeg likte godt delene av boka som ledet opp til situasjonen der Mustafa ble slave. Historien om familien hans, hvordan han kom til verden og hvordan han var under oppveksten. Det minnet nesten litt om Orhan Pamuks skrivestil. Mustafa er mild og rettferdig, men slett ikke feilfri. Det gjør hans sannferdige beretning om livet som slave og kolonist spesielt interessant. Til grunn for alle Mustafas valg ligger ønsket om å kunne vende hjem - men friheten til å bestemme over seg selv har han forlengst mistet. Det skrives godt om det å være slave, og hvordan relasjonen med eieren utvikler seg over åtte år "rouge" i ukjent terreng.
Det beste med denne boka er at den bringer historien til live og sper på med gode historier underveis. Det jeg likte minst var at selv om omstendighetene til denne slaven var nye, tok ikke boka opp noen elementer vi ikke har lest om i bøker med liknende tematikk før.
3) Marilynne Robinson - Lila (#3 i trilogien om Gilead)
Lila er en sterk men jordnær historie om å forsøke å balansere ut det destruktive i seg med det beste.
Det føles klassisk og bunnsolid. Det er lavmælt og sterkt. Lesere som har lest de to første bøkene i serien, kjenner Lila fra før som en av bakgrunnskarakterene. Jeg har ikke lest Gilead og Home, men følte det ikke som noe hinder når jeg leste Lila, den står godt også alene.
Handlingen finner sted i og rundt den oppdiktede småbyen Gilead i Iowa fra 1930-1950ish. Ikke at boka gir særlig preg av det. Livet på den amerikanske landsbygda går i sitt eget tempo tuftet på sentrale ingredienser som kristne verdier og nysgjerrige naboer. Om noen naboer skulle synes Lila var en dårlig egnet prestefrue, forteller ikke forfatteren oss det. Sikkert fordi det ikke har så stor betydning for presten selv, John Ames. Hans posisjon i Gilead er så solid at den trolig ikke trues av slikt. Menneskesynet i boken er gjennomgående positivt og selv om boka er fullstappet av bibelvers og forkynning blir den aldri moraliserende eller messende. Presten, John Ames er en god ambassadør for det beste i både landsbylivet og religion.
Lila er trist uten å være håpløs. Tanketung uten å være pretensiøs. Den blir tidvis teologisk, noe som ikke interesserer meg så veldig. Bokens største styrke er at alle karakterene føles virkelige og forfatteren klarer å gi leseren nok sympati for dem til å bry seg. Svakheten er det slepende tempoet – som av og til gjør meg som leser rastløs. Jeg likte boka godt
4) Anne Enright - The Green Road
En skildring av en familie håpløst fastfrosset i et mønster der ingen får sine behov dekket, og alle er opptatt med å bearbeide sin skuffelse over det. Intelligent, trist og tidvis morsom.
Enright belyser avstand i familien. Fysisk, men først og fremst følelsesmessig. Rosaleens familie er en skuffelse, og i mens hun fokuserer mest på det ytre: den ene datteren er for tykk og den andre sønnen mistenker hun er homofil, kjemper barna hennes avgjørende personlige kamper uten hennes støtte. Constance er redd hun har brystkreft, Hanna er alkoholiker og mor til et spedbarn, Emmet arbeider med bistand i Afrika men er følelsesmessig iskald, og Dan er, som moren mistenker homofil - og savner familiens støtte og aksept.
Jeg likte ikke denne boken særlig godt, selv om den er både intelligent, trist og tidvis morsom. Jeg forstår ikke hvorfor barna bryr seg om at familiehjemmet skal selges, når huset aldri har rommet noe av det som gjør en familie til en god familie. Jeg forstår ikke hva Enright ønsker å fortelle meg, utover at det er vondt å ha en familie som denne.
5) Chigozie Obioma - The Fishermen
Kampen mellom overtro og kunnskap sliter en afrikansk søskenflokk i filler. Godt om det å være søsken, men litt forutsigbar.
Faren til guttene har store ambisjoner for søskenflokken. Han ser for seg barna voksne som piloter, leger, advokater og soldater. Han er en kunnskapens mann, som omgir seg med bøker, aviser og nyhetssendinger. Han rister på hodet av Nigerias politiske situasjon og drømmer om en ny hverdag for familien i Canada. Moren er på mange måter farens motsetning. Hun ilegger religion og gammel overtro stor betydning og snakker oftest i bilder.Det er overtro som skal utfordre familien. Etter en gal mann ved elvebredden har fortalt guttene en profeti, oppstår det spenninger mellom de to eldste sønnene i familien. Den eldste, Ikenna - er sikker på at den nest eldste, Boja, ønsker å ta livet av ham. Ikenna begynner en paranoid metamorfose der ingen i familien når frem til ham.
Det jeg liker best i boken er samspillet mellom søsknene. Boken er ganske forutsigbar halvveis ut, så føles den på en måte litt ferdig og man lurer på hva mer forfatteren ønsker å fortelle. Her skifter også boken format, vår forteller Ben sammenlikner mennesker og dyr i hvert kapittel frem mot slutten. Jeg skulle ønske jeg synes det fungerte bedre. Jeg avfeide mange av beslutningene som surr, der de voksne var like irrasjonelle som barna. Hadde kunnskap og rasjonalitet stått sterkere tror jeg at jeg hadde likt den enda litt bedre.
6) Tom MacCarthy - Satin Island
Liten men krevende bok som er selvbevisst om samtid. Den er interessant fordi den er så totalt ulik de andre bøkene på langlisten i både format og tematikk. Likevel var den ikke min kopp te.
U er sosialantropolog og har fått i oppdrag fra en privat bedrift å skrive "The Great Report" om vår tidsalder. Samtidsantropologi, om du vil.Oppdraget har ingen avgrensninger eller krav til format, og er en umulig oppgave. All rapportering til selskapet og innhold i rapporten er variasjoner av keiserens nye klær. Jeg brukte lang tid på å lese hver side i Satin Island.
Jeg tolker et av de sentrale budskapene til å være at informasjonen som genereres i vår tidsalder er overveldende, og at det akkummuleres mer data enn vi noen gang kan prosessere. Dette er historien til en priviligert hvit mann, med en arbeidsoppgave som aldri kan fullføres tilfredsstillende. Boken er strukturert som en akademisk oppgave med kapittelinndeling som følger: 1.1, 1.2, 1.3 etc. Satin Island har noen virkelig gode poenger, som er velskrevne - og godt fundterte. Disse handler om oljesøl og hvem som egentlig gjør jobben som dagens antropologer. Det er også et spennende avsnitt om hovedkarakterens flørt som forteller om hvordan hun ble behandlet under en protest mot G8-samlingen i Genoa i 2001. Likevel er dette bare fragmenter av interessante historier og tankerekker som drukner i mange og litt svulstige midtpartier.
7) Andrew O'Hagan - The Illuminations
Skuffelse over familierelasjoner og usagte sannheter i en roman som veksler mellom de kontrastfylte tilværelsene på et seniorsenter og en militærets base i Afghanistan.
Bokens tittel har sammenheng med den årlige lysfestivalen i Blackpool, en tradisjon som går helt til bake til 1879. The Illuminations er tenningen av en omlag 10 kilometersstrekke med lys, som gjør en av hovedgatene til et skue (Wikipedia). I boken Illuminations kastes det lys over mer enn Blackpool. Familiemedlemmer som har hatt relasjoner dominert av usagte sannheter, ser hverandre i nytt lys når disse kommer til overflaten.
Kostnaden av spesielt tette relasjoner blant noen av familiemedlemmene er at andre igjen føler seg ekskludert.The Illuminations sier noe om hvordan vi lever med skuffelser og tap, både innad i familien og for oss selv. Det er en tradisjonell og stødig historie om konflikt i den helt indre sirkelen (familie) og i en verden full av konflikter som i økende grad blir grenseløs. Jeg synes den er på vippen til å bli sentimental innimellom, men jeg liker den veldig godt likevel. Det eneste jeg har å utsette er at jeg ikke synes historien var så original som jeg hadde håpet på.
8) Marlon James - A Brief History of Seven Killings
Min absolutte favoritt, sammen med Clegg i år! En stor leseropplevelse om vold, maktkamp og håpløshet i Jamaica. Folk som priser boka (i bokomslaget) sammenlikner forfatteren med Tarantino.
Jeg likte denne boken fordi den var original og velkomponert, samtidig som den ga meg innsyn i en virkelighet som er fjern fra min egen. Den var tidvis krevende å lese, fordi den så ofte skriftet mellom et ukjent antall fortellere, fordi den spant over så lang tid og fordi den tidvis var direkte grusom. Omfattende volds- og sexskildringer gjør at jeg ikke ville anbefalt denne boken til lesere under 18.. Så grov, at jeg revurderte hele boka etter det første kapittelet om Bam-Bam. Forfatteren er grei der. Lakmustesten kommer allerede før side 40. Denne boken er en god håndfull på mange måter, men den er virkelig god også. Noen ganger tenker man kanskje at det kunne holdt med et glass, og at man ikke trengte hele kanna på bordet - men hei.
Favorittkarakteren min var Nina Burgess, som etter en one night stand med Bob Marley ser for seg at han skal være hennes billett ut av slummen. Av alle karakterene i hele boken, synes jeg Nina hadde flest overraskelser i seg. Det var også forfriskende med et kvinnlig perspektiv mellom alle sidene med skildringer fra gjengmedlemmer. Les, les!
9) Anna Smaill - The Chimes
Noe som likner veldig på YA-dystopi har inntatt Man Booker? Det er friskt! Anbefales de som likte Station Eleven.
Boken innleder med en innføring i håndbevegelsene som akkompagnerer ulike toner. Soh-me-do-lah-re-ray-fah. Dette er for spesielt interesserte, tenker jeg og blar videre. Boken er imidlertid ikke vanskelig å følge. Den er nesten overraskende lik de fleste andre dystopiske YA- bøker jeg har lest. Jeg blir usikker på om denne boken er ment primært for voksne, og synes også det er litt rart å finne den på Man Booker Longlist. Ikke fordi det er en dystopi, men fordi det er så lite nytt her.
Et av de sentrale temaene i boka er minner og hvordan de former identitet og muligheter. Det er ikke lenge siden jeg leste en annen bok om et samfunn uten hukommelse. Jeg snakker om The Buried Giant, som på en klok og filosoferende måte drøfter verdien (og kostnaden!) av minner. Gud, som jeg skulle ønske den hadde hatt plassen til the Chimes isteden. The Chimes så var ganske spennende og underholdende å lese. Særlig siste halvdel. Likevel synes jeg den var en av de svakere bøkene på langlista i år.
10) Anuradha Roy - Sleeping on Jupiter
Overgrepsoverlevelsesberetning fra en sterk, men knekt protagonist. Årets mørkeste bidrag, fri for håp.
Etter å ha tilbrakt deler av oppveksten som adoptert i Norge vender Nomi tilbake til India for å lage dokumentar i sin gamle hjemby.Vi får skildret innsiden av templene og karakterene som livnærer seg av turismen. Fra guiden som ikke kan utstå de besøkende, til te-kokeren som synger egenkomponerte triste sanger på en melodi.
Boken inneholder skildringer av seksuelle overgrep mot barn under 12 år. Det hadde jeg kanskje kunnet tåle, dersom historien også hadde sakt noe mer enn "det var fælt og jeg kommer for alltid til å være preget". Ikke at jeg ikke har sympati og forståelse for det, men jeg savner mer om hvordan Nomi har levd med det som voksen - kanskje noen glimmer av håp og mening, et filosofisk element eller problemstilling som får leseren til å tenke. Noe utover et overgrepsmemoar. Jeg finner ikke noe av dette her. Overgrep mot barn er grusomt, det tror jeg alle er enig i - men jeg ønsker mer av enn Man Booker-nominert bok enn at den skal gi meg den vemmelige Alvdal-følelsen og la det slutte med det. Kort fortalt, for mye vondt, for lite annet.
11) Sunjeev Sahota - The Year of The Runaways
Sterkt om flyktninger og forpliktelser, lojalitet og indre kamp mellom egne ønsker og andres behov. En bok med politisk brodd.
I The Year of the Runaways følger vi et knippe unge indere som har flyttet til England. Planen er å bli ett år, arbeide så mye som mulig og sende bidrag hjem. Vel fremme møter de andre i samme situasjon og deler bosted og arbeidsgiver under fattigslige kår i Sheffield.
Vi følger så mange skjebner i The Year of the Runaways, at man lett kan gå litt i surr. Det er som om forfatteren vil ta ordentlig tak i leseren og si "se på alle disse skjebnene, alle disse menneskene som er drevet av lojalitet og familieforpliktelser har hver sin historie – men ingen av dem klarer å finne verdighet fordi situasjonen de er satt i er uverdig!" og han har så rett. En virkelig god bok!
12) Anne Tyler - A Spool of Blue Thread
Slettes ingen lettvekter på lista. Hvilke historier forteller vi oss selv om familien vår - og hvordan former disse historiene vår identitet?
Da Man Bookers longlist kom ut, laget jeg en oversikt over de nominerte bøkene med plotbeskrivelser basert på GoodReads. Jeg skrev at A Spool of Blue Thread så ut som årets feel-good bok og mistenkte at den var en lettvekter. Jeg tok feil, dette er slettes ingen lettvekter på lista - den er tilgjengelig for mange lesere, ja - men den er genuin og klok.
I A Spool of Blue Thread introduseres vi for fire generasjoner av familien Whitshank. De har sort hår, knallblå, smale øyne og blek hud. Slik ser en Whitshank ut. Familien har to grunnleggende historier som sier noe om hvem de er - og hva deres rolle er. Men disse historiene, hvor representative er de egentlig for kjernen av det som virkelig utgjør familiens verdier? Abby, er moren og svigerdatteren de andre betror seg til. Hun mener man aldri kan være for forståelsesfull og fyller huset med midlertidige og permanente gjester. Barna oppfatter dette som at familien aldri er "nok" for moren.
Jeg lot meg positivt overraske av A Spool of Blue Thread. Jeg må innrømme jeg hadde lave forventninger, men jeg koste meg virkelig med denne. Jeg likte alle delene av historien like godt og lot meg engasjere av nesten alle karakterene. Det er et lite avsnitt i boken der Junior har et Great Gatsby-øyeblikk og reflekterer over den amerikanske drømmen. Den passasjen står igjen som en av mine favoritter. En herlig bok!
13) Bill Clegg - Did You Ever Have a Family
Dette er årets beste Bookerbok om familie (og det er jo noen!) - ja faktisk kanskje årets beste Man Booker bok totalt. Denne kommer jeg til å grunne over en stund.
En av de beste leseropplevelsene på Man Booker i år kom helt til slutt. Jeg er endelig igjennom alle langliste-bøkene og jeg er i tvil på hvorvidt det er Did You Ever Have a Family eller A Brief History of Seven Killings som er favoritten min i år. Det er så tett, så tett - og begge er virkelig eksepsjonelt gode bøker på hver sin måte.
Clegg skriver godt om familie og tap, begge klassiske Man Booker-temaer. Jeg lar meg fascinere av betydningen Moonshine gjesthus får etter hvert, bygget blir som I A Spool of Blue Thread nesten en karakter i historien, selv. Clegg bruker et stort persongalleri som veves sammen over relativt få sider. Det føles så velkomponert! Det er ingen overflødige stemmer, selv om man midtveis kanskje tenker "enda en ny karakter, er det Game of Thrones jeg leser - eller hva!" så er alle nødvendige for å fortelle historien, det tar bare litt tid for en utålmodig leser som meg å se det. Om denne vinner kommer jeg til å klappe fornøyd i hendene.
Min drømme-shortlist
Årets langliste er god, det ligger flere perler der og jeg tror den kan appellere til mange og forskjellige lesere. Jeg har gjort meg opp en mening om hvem jeg håper å se på shortlisten når den publiseres i morgen.
Listen min er ganske urealistisk. Jeg har alt for mange amerikanere med, og for få briter. Men uten å ta disse geografiske hensynene som jeg regner med dommerne kommer til å ta, så er dette lista jeg står igjen med. A Spool of Blue Thread kan byttes ut med Lila.
I foretrukken rekkefølge (selv om det er ekstremt tett mellom de to øverste)
| Forfatter | Tittel | Land | |
| Marlon James | A Brief History of Seven Killings | Jamaica | |
| Bill Clegg | Did You Ever have a family | USA | |
| Anne Tyler | A Spool of Blue Thread | USA | |
| Sunjeev Sahota | The Year of The Runaways | UK | |
| Hanya Yanagihara | A Little Life | USA | |
| Andrew O'Hagan | The Illuminations | UK |
Et flott innlegg! Jeg er utrolig imponert over at du har klart å lese alle bøkene, og ikke minst skrive om dem også. Det er selvfølgelig ulemper og fordeler ved det. Det kan jo bli litt preget av stress og i tillegg at man ikke får ordentlig mulighet til å fordøye hver bok mellom slagene. Jeg har ihvertfall kjent på hvor deilig det er å finne roen med en bok, og ikke bare tenke på den neste jeg skal lese, med de to Booker-bøkene jeg rakk. Jeg har en tendens til å bli utålmodig hvis en bok ikke fenger veldig og ville videre til neste. Det har ihvertfall vært utrolig gøy for meg å følge lesingen din, og nå kan du puste lettet ut og lese akkurat det du vil;-) Regner med det blir Purity. Jeg må se å få lest Freedom snart, og ikke minst The Buried Giant høres fin ut.
SvarSlettJeg kjøpte meg Anne Enright sin The Gathering i helgen og en bok av Lalami tidligere i høst, så skal da lese noe av dem selv om de ikke kommer på langlisten. Jeg både håper og ikke håper på de tykkeste bøkene på kortlisten. Det første fordi da er det større sjanse for at jeg leser dem, og det andre fordi da må jeg faktisk lese dem, og hvordan skal denne snegleleseren få tid til annet da:-)
Takk, Silje! Ja, det ble litt stress - og jeg fordøyer fortsatt bøkene. Kommer til å gjøre det i lang tid fremover. Gleder meg til å gjøre som deg nå fremover og finne roen med en bok - det er nok Purity som er den neste på lista. Om jeg ikke bestemmer meg for noe litt mer lettbent. Hørt pene ting om The Gathering og Lalami er utvilsomt en god forfatter, så det blir sikkert spennende.
SlettBy reading the article material very very well and this is very useful.
SvarSlettcara menggugurkan kandungan 100 berhasil
tanda tanda kehamilan
aktivitas penyebab keguguran
kalkulator masa subur wanita
masa subur wanita
penyebab telat haid dan solusinya