Det er over tre år siden jeg leste Freedom av Franzen - og jeg elsket den. Derfor var jeg rask til å bestille Purity da den kom ut for omtrent 3 uker siden. Den var også på førsteplass over bøkene Goodreadslesere gledet seg til skulle slippes i 2015 (Nummer 2 var The Heart Goes Last av Margaret Atwood, den er også bestilt). La meg bare aller først si at jeg hater omslaget på boka, så det gjorde meg ingenting å få den på Kindle. Det er som å se på et passbilde med briller som ikke vil fokusere, og fonten ser ut som dårlig word art fra 1998. Men hei. Det er tross alt innholdet som betyr noe. Vier derfor resten av bloggposten til det.
Forfatter: Jonathan Franzen
Tittel: Purity (2015)
Sideantall: 563 sider.
Plot: Pip Tyler skammer seg over sitt egentlige navn, Purity. Hun bor som permanent gratisgjest i et kollektiv bestående av et ektepar, hvis eldre mann hun har et seksuelt forhold til - og et par andre eksentriske unge gjester. Pip jobber med å selge en "billig, grønnere, energiløsning for ditt lokalsamfunn" over telefon - med prestasjonsbasert lønn, som knapt dekker avdragene på de $130.000 i studiegjeld hun har opparbeidet seg. En av husgjestene forteller Pip om en WikiLeaks-liknende organisasjon ved navnet The Sunlight Project, drevet av en karismatisk ex. Hun forespeiler Pip at organisasjonen har ressurser som kan hjelpe henne å finne ut av hvem faren hennes er, og at disse ressursene vil være tilgjengelig for Pip dersom hun reiser til Sør-Amerika som praktikant.
I et nøtteskall: renhet og uskyld som ideal drøftes ad infinitum i en roman hvor protagonisten stilles i skyggen av to eldre menn. Alle har mamma-issues. MEN det er interessant, spennende og bedre enn det høres ut.
Favorittutdrag:
Idealer vs. pragmatisme i relasjoner
Franzen tar tak i en hel håndfull med ulike problemstillinger i Purity. Mødre som ikke kan stoles på, journalisme vs. internett generelt og sider som lekker konfidensiell informasjon spesielt, hvordan det farger en å både ha og mangle penger, samt mulige utfall av det å kjempe om å være moralsk overlegen i relasjon med andre. Hva er rett, hva er galt - og hva leder oss i disse valgene?
Vi møter nett-journalisten Tom Abarant og lederen av the Sunlight Project, Andreas Wolf. Disse er sammen med Pip, bokas hovedkarakterer. Selv om Wolf og Abarant fremstår som motsetninger av hverandre har de både historie sammen og påfallende likhetstrekk. De har begge kompliserte forhold til sine ganske usympatiske øst-tyske mødre, begge jobber med media, begge har holdt renhet og uskyld i forholdene de har hatt med kvinner (med ganske like navn) opp som et ideal, uten at det har fungert godt for noen av dem. Toms ex-kone Anabel forsøker å ta avstand fra alt hun bedømmer til å være skittent gjennom å nekte omgang med familien og familiepengene, hun lever som vegansk anorektiker og er kompromissløs selv i de minste saker. Det blir kvelende og hun driver både seg selv og forholdet til grunne på denne måten. Anabel er personifiseringen av en sort-hvitt-tankegang. Andreas forsøker å rettferdiggjøre en ugjerning gjennom sin kjærlighet til vakre, unge Annagret. Er kjærligheten ren nok, bør den kunne viske ut fortiden - og alt det dårlige med den. Han føler seg imidlertid dolket i ryggen, når Annagret får et nært forhold til moren hans, Katja.
Store bolker av boken forteller historien til de ulike karakterene - og følelsen av fremdrift i handlingen uteblir omtrent i 75 % av boka, før Franzen får det travelt mot slutten og knytter alle endene sammen i full fart på rundt 100 sider. En av karakterene jeg liker best, forsvinner bare uten noe mer forklaring. Ellers er det deler jeg synes fungerer fantastisk bra, og som jeg tenker "dette er det beste jeg har lest i år" når jeg leser. Spesielt likte jeg historien om Tom og Anabel. Pip sliter jeg med å forstå, spesielt innledningsvis. Vi vet hun bekymrer seg dårlig over manglende økonomi, men framstår totalt ubekymret for konsekvensene av den respektløse (men ærlige) måten hun snakker til overordnede og potensielle arbeidsgivere på. Det virker rart at en smart jente ikke klarer å koble disse to, og at det blir såpass godt tolerert. Jeg tenker likevel at Franzen er ivrig etter å vise oss hvor spesiell Pip er, og at hun har integritet - og da fungerer det på et vis.
Til slutt lot jeg meg røre av en side dedikert til en tennisball - som jeg bestemte meg for at måtte være en slags "tip of the hat" til Franzens avdøde venn David Foster Wallace. Goodreadsleseren R drar det hele litt lenger og mener hele boka kan leses som historien om Franzen og Wallace, der Franzen Tom Abarant og Wallace er Andreas Wolf (utrolig interessant kommentar, men full av spoilere så anse deg selv advart!)
Jeg sitter igjen med en tanke om at Freedom var hakket bedre, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor, for Purity var en veldig god bok! Kanskje det blir Murakami-effekten? At den første boka jeg leste av forfatteren liknet så lite på alt annet jeg har lest og gjorde inntrykk på en helt særegen måte, så leser man en bok til av samme forfatter - og opplever at denne gangen er det fortsatt en god bok, men man har ikke lenger opplevelsen av at det er nytt og originalt fordi det er så mange likhetstrekk med forrige bok man leste av samme forfatter?
Uansett, Franzen er tidvis jålete, tidvis langtrukken og tidvis helt brilliant. For meg oppveide det brilliante de litt slepende partiene godt.
Karakter: B
Tags: #internett, #leaks, #kjærlighet, #moralisering, #uskyld, #hemmeligheter, #filosofisk, #tidvis jålete
 |
| bildet er lånt fra salon.com |
Forfatter: Jonathan Franzen
Tittel: Purity (2015)
Sideantall: 563 sider.
Plot: Pip Tyler skammer seg over sitt egentlige navn, Purity. Hun bor som permanent gratisgjest i et kollektiv bestående av et ektepar, hvis eldre mann hun har et seksuelt forhold til - og et par andre eksentriske unge gjester. Pip jobber med å selge en "billig, grønnere, energiløsning for ditt lokalsamfunn" over telefon - med prestasjonsbasert lønn, som knapt dekker avdragene på de $130.000 i studiegjeld hun har opparbeidet seg. En av husgjestene forteller Pip om en WikiLeaks-liknende organisasjon ved navnet The Sunlight Project, drevet av en karismatisk ex. Hun forespeiler Pip at organisasjonen har ressurser som kan hjelpe henne å finne ut av hvem faren hennes er, og at disse ressursene vil være tilgjengelig for Pip dersom hun reiser til Sør-Amerika som praktikant.
I et nøtteskall: renhet og uskyld som ideal drøftes ad infinitum i en roman hvor protagonisten stilles i skyggen av to eldre menn. Alle har mamma-issues. MEN det er interessant, spennende og bedre enn det høres ut.
Favorittutdrag:
The aim of the Internet and its associated technologies was to "liberate" humanity from the tasks - making things, learning things, remembering things - that had previously given meaning to life and thus had constituted life. Now it seemed as if the only task that meant anything was search-engine optimalization.
The leakers just spew. It takes a journalist to collate and condense and contextualize what they spew. We may not always have the best of motives, but at least we have some investment in civilization. We're adults trying to communicate with other adults. The leakers are more like savages. I don't mean the primary leakers, not Snowden or Manning, they're really just like glorified sources. I mean the outlets like Wikileaks and the Sunlight Project. They have this savage naïvitè, like the kid who thinks adults are hypocrites for filtering what comes out of their mouths. Filtering isn't phoniness - it's civilization. Julian Assange is so blind and dead to basic social functioning that he eats with his hands. Andreas Wolf is a man so full of his own dirty secrets that he sees the entire world as dirty secrets. Fling everything at the wall, like a four-year-old flinging poop, and see what sticks.
Idealer vs. pragmatisme i relasjoner
Franzen tar tak i en hel håndfull med ulike problemstillinger i Purity. Mødre som ikke kan stoles på, journalisme vs. internett generelt og sider som lekker konfidensiell informasjon spesielt, hvordan det farger en å både ha og mangle penger, samt mulige utfall av det å kjempe om å være moralsk overlegen i relasjon med andre. Hva er rett, hva er galt - og hva leder oss i disse valgene?
Vi møter nett-journalisten Tom Abarant og lederen av the Sunlight Project, Andreas Wolf. Disse er sammen med Pip, bokas hovedkarakterer. Selv om Wolf og Abarant fremstår som motsetninger av hverandre har de både historie sammen og påfallende likhetstrekk. De har begge kompliserte forhold til sine ganske usympatiske øst-tyske mødre, begge jobber med media, begge har holdt renhet og uskyld i forholdene de har hatt med kvinner (med ganske like navn) opp som et ideal, uten at det har fungert godt for noen av dem. Toms ex-kone Anabel forsøker å ta avstand fra alt hun bedømmer til å være skittent gjennom å nekte omgang med familien og familiepengene, hun lever som vegansk anorektiker og er kompromissløs selv i de minste saker. Det blir kvelende og hun driver både seg selv og forholdet til grunne på denne måten. Anabel er personifiseringen av en sort-hvitt-tankegang. Andreas forsøker å rettferdiggjøre en ugjerning gjennom sin kjærlighet til vakre, unge Annagret. Er kjærligheten ren nok, bør den kunne viske ut fortiden - og alt det dårlige med den. Han føler seg imidlertid dolket i ryggen, når Annagret får et nært forhold til moren hans, Katja.
Store bolker av boken forteller historien til de ulike karakterene - og følelsen av fremdrift i handlingen uteblir omtrent i 75 % av boka, før Franzen får det travelt mot slutten og knytter alle endene sammen i full fart på rundt 100 sider. En av karakterene jeg liker best, forsvinner bare uten noe mer forklaring. Ellers er det deler jeg synes fungerer fantastisk bra, og som jeg tenker "dette er det beste jeg har lest i år" når jeg leser. Spesielt likte jeg historien om Tom og Anabel. Pip sliter jeg med å forstå, spesielt innledningsvis. Vi vet hun bekymrer seg dårlig over manglende økonomi, men framstår totalt ubekymret for konsekvensene av den respektløse (men ærlige) måten hun snakker til overordnede og potensielle arbeidsgivere på. Det virker rart at en smart jente ikke klarer å koble disse to, og at det blir såpass godt tolerert. Jeg tenker likevel at Franzen er ivrig etter å vise oss hvor spesiell Pip er, og at hun har integritet - og da fungerer det på et vis.
Til slutt lot jeg meg røre av en side dedikert til en tennisball - som jeg bestemte meg for at måtte være en slags "tip of the hat" til Franzens avdøde venn David Foster Wallace. Goodreadsleseren R drar det hele litt lenger og mener hele boka kan leses som historien om Franzen og Wallace, der Franzen Tom Abarant og Wallace er Andreas Wolf (utrolig interessant kommentar, men full av spoilere så anse deg selv advart!)
Jeg sitter igjen med en tanke om at Freedom var hakket bedre, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor, for Purity var en veldig god bok! Kanskje det blir Murakami-effekten? At den første boka jeg leste av forfatteren liknet så lite på alt annet jeg har lest og gjorde inntrykk på en helt særegen måte, så leser man en bok til av samme forfatter - og opplever at denne gangen er det fortsatt en god bok, men man har ikke lenger opplevelsen av at det er nytt og originalt fordi det er så mange likhetstrekk med forrige bok man leste av samme forfatter?
Uansett, Franzen er tidvis jålete, tidvis langtrukken og tidvis helt brilliant. For meg oppveide det brilliante de litt slepende partiene godt.
Karakter: B
Tags: #internett, #leaks, #kjærlighet, #moralisering, #uskyld, #hemmeligheter, #filosofisk, #tidvis jålete
Jeg har kun lest en essaysamling av Franzen foreløpig. Freedom blir nestemann ut, har helt skummelt høye forventinger til den.
SvarSlettVille egentlig bare si at jeg er helt enig i at omslaget er HELT forferdelig, skjønner virkelig ikke hva de har tenkt? Den selger jo som varmt hvetebrød uansett, fordi, Franzen, men hadde det der vært noen andre sin bok så nekter jeg å tro at den hadde solgt særlig bra.
Jeg tror du kommer til å like den! <- gjør ikke akkurat mitt for å dempe forventningene dine.
SlettSer du leser Sandman om dagen, det har jeg også lyst til!
(Av frykt for å sette Haruhi opp for forventningskollaps - nevner jeg ikke Freedom med et ord.)
SvarSlettAng. Purity hadde jeg det som deg. Koste meg og prøvde for harde livet og overse svakhetene. Det fungerte utmerket - helt til jeg hadde både Wolf og Tom langt oppe i halsen - og fordi det ikke skjedde mye annet begynte å henge meg opp i andre greier. Polariteter. Han går virkelig amok med motsetningsparene denne gangen, Franzen. Eller er det bare jeg som ikke har lagt merke til det før. Clean/unclean i alle mulige variasjoner. Pure, filth, dirt, clean, filth, dirt, clean etc etc. I alle mulige kontekster. Som i Corrections, da ALT trengte rettelser..... uansett umulig å ikke kose seg.
Så god omtale.. og jeg er veldig enig i det du skriver.
SvarSlettJeg tror til syvende og sist, for meg, så er Freedom bedre fordi den er troverdig. Denne boken ble aldri det minste troverdig.. det er absolutt ikke noe galt i det, men det sklir inn i ren underholdning og Freedom og The Corrections er mye mer enn det - de speiler samfunnet vårt, stiller spørsmål og er aktuelle på en helt annen måte. Men likevel en herlig leseropplevelse!!!!
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlett