Hvordan fortsetter man å leve etter et slikt tap? Spør folk June Reid etter familien hennes dør i en gasseksplosjon i hjemmet. Huset var fylt med familie i forkant av datteren Lollys bryllup. June svarer kort at det ikke var noen overlevende. Småbyen utenfor New York snakker knapt om annet og June orker ikke tanken på å bli blant minnene og pratet, så hun setter seg i bilen og kjører vekk. Hun er ikke klar for noen ny begynnelse. Rømlingen holder seg i live på peanøtter og vann fra bensinstasjoner. Hun har mistet datteren, ex-mannen og den unge kjæresten, Luke, som får ex-mannen til å kalle henne cougar og cradle-robber (han er en hykler, så ikke tilskriv det for stor verdi).
Gjennom boka får vi en rekke synsvinkler fra andre som også har mistet noen. Vi møter Lydia, som beskrives som en småbyversjon av Elizabeth Taylor. Hun er Lukes mor og jevngammel med June. Vi møter brudgommens foreldre, personellet på et motell June slår rot, en av Lydias gamle flammer - og Lukes far, samt en nabogutt på 15 som røyker hasj og forsøker å glemme alt han så den kvelden huset til June gikk opp i røyk med familien inni. Så, hvordan fortsetter man egentlig å leve etter et slikt tap?
Forfatter: Bill Clegg
Tittel: Did you ever have a Family (2015)
Sideantall : 304 sider
I et nøtteskall: Årets beste Bookerbok om familie (og det er jo noen!)
Favorittutdrag:
Through that first week and after, she refused to wail or fall apart or in any way begin a process that would bring her closer to rejoining the New and now empty world, or, as someone urged in a well-meaning but unsigned note that accompanied one of the hundreds of funeral arrangements, to begin again.
We talk less now. There are car rides and Sunday mornings and entire meals when Mimi and I don't speak a Word to each other. Not out of anger or punishment, but we've learned that grief can sometimes get loud, and when it does, we try not to speak over it.
Velkomponert om familie og det å miste seg selv og andre.
En av de beste leseropplevelsene på Man Booker i år kom helt til slutt. Jeg er endelig igjennom alle langliste-bøkene og jeg er i tvil på hvorvidt det er Did You Ever Have a Family eller A Brief History of Seven Killings som er favoritten min i år. Det er så tett, så tett - og begge er virkelig eksepsjonelt gode bøker på hver sin måte.
Clegg skriver godt om familie og tap, begge klassiske Man Booker-temaer. Jeg lar meg fascinere av betydningen Moonshine gjesthus får etter hvert, bygget blir som I A Spool of Blue Thread nesten en karakter i historien, selv. Hovedkarakterene våre er to jevngamle kvinner i begynnelsen av 50-årene som begge har mistet familiemedlemmer i ulykken. De kommer fra ulik sosial bakgrunn og er på flere måter klare kontraster til hverandre. Det merker vi også i hvordan de håndterer sorgen. June isolerer seg i mens Lydia betror seg til en fremmed mann over telefonen. Det er likevel mer i denne boken enn skildringer av tap og sorg, det jeg synes gjør den spesielt sterk å lese er karakterenes bakgrunnshistorier, hvor og hvordan de finner støtte og hvordan nye sterke allianser kan vokse frem på de minst sannsynlige steder. Clegg bruker et stort persongalleri som veves sammen over relativt få sider. Det føles så velkomponert! Det er ingen overflødige stemmer, selv om man midtveis kanskje tenker "enda en ny karakter, er det Game of Thrones jeg leser - eller hva!" så er alle nødvendige for å fortelle historien, det tar bare litt tid for en utålmodig leser som meg å se det.
Dette er en bok jeg kommer til å grunne over lenge.
Karakter: B+
Tags: #familie, #sorg, #ulykke, #amerikanskbidrag, #uventetstøtte, #isolasjon, #gjestehus, #småbyliv
Gjennom boka får vi en rekke synsvinkler fra andre som også har mistet noen. Vi møter Lydia, som beskrives som en småbyversjon av Elizabeth Taylor. Hun er Lukes mor og jevngammel med June. Vi møter brudgommens foreldre, personellet på et motell June slår rot, en av Lydias gamle flammer - og Lukes far, samt en nabogutt på 15 som røyker hasj og forsøker å glemme alt han så den kvelden huset til June gikk opp i røyk med familien inni. Så, hvordan fortsetter man egentlig å leve etter et slikt tap?
 |
| Bildet er lånt fra Express.co.uk |
Forfatter: Bill Clegg
Tittel: Did you ever have a Family (2015)
Sideantall : 304 sider
I et nøtteskall: Årets beste Bookerbok om familie (og det er jo noen!)
Favorittutdrag:
Through that first week and after, she refused to wail or fall apart or in any way begin a process that would bring her closer to rejoining the New and now empty world, or, as someone urged in a well-meaning but unsigned note that accompanied one of the hundreds of funeral arrangements, to begin again.
We talk less now. There are car rides and Sunday mornings and entire meals when Mimi and I don't speak a Word to each other. Not out of anger or punishment, but we've learned that grief can sometimes get loud, and when it does, we try not to speak over it.
Velkomponert om familie og det å miste seg selv og andre.
En av de beste leseropplevelsene på Man Booker i år kom helt til slutt. Jeg er endelig igjennom alle langliste-bøkene og jeg er i tvil på hvorvidt det er Did You Ever Have a Family eller A Brief History of Seven Killings som er favoritten min i år. Det er så tett, så tett - og begge er virkelig eksepsjonelt gode bøker på hver sin måte.
Clegg skriver godt om familie og tap, begge klassiske Man Booker-temaer. Jeg lar meg fascinere av betydningen Moonshine gjesthus får etter hvert, bygget blir som I A Spool of Blue Thread nesten en karakter i historien, selv. Hovedkarakterene våre er to jevngamle kvinner i begynnelsen av 50-årene som begge har mistet familiemedlemmer i ulykken. De kommer fra ulik sosial bakgrunn og er på flere måter klare kontraster til hverandre. Det merker vi også i hvordan de håndterer sorgen. June isolerer seg i mens Lydia betror seg til en fremmed mann over telefonen. Det er likevel mer i denne boken enn skildringer av tap og sorg, det jeg synes gjør den spesielt sterk å lese er karakterenes bakgrunnshistorier, hvor og hvordan de finner støtte og hvordan nye sterke allianser kan vokse frem på de minst sannsynlige steder. Clegg bruker et stort persongalleri som veves sammen over relativt få sider. Det føles så velkomponert! Det er ingen overflødige stemmer, selv om man midtveis kanskje tenker "enda en ny karakter, er det Game of Thrones jeg leser - eller hva!" så er alle nødvendige for å fortelle historien, det tar bare litt tid for en utålmodig leser som meg å se det.
Dette er en bok jeg kommer til å grunne over lenge.
Karakter: B+
Tags: #familie, #sorg, #ulykke, #amerikanskbidrag, #uventetstøtte, #isolasjon, #gjestehus, #småbyliv
Her er vi ganske samstemte. Som også du skriver vil jeg ha denne i tankene lenge. Jeg klarer ikke å se for meg at det finnes en annen bok på Bookerlisten som vil gjøre et like sterkt inntrykk som Did You Ever Have A Family, men hvis jeg er heldig tar jeg feil. Jeg håper både A Little Life (som jeg endelig har kommet i gang med) og A Brief History of Seven Killings kan måle seg med Clegg, men uansett håper jeg virkelig at Clegg havner på shortlist.
SvarSlettKommer din shortlist i løpet av kvelden?
Ja. Denne var kjempebra! Jeg tror det er en bok som kan gi mange lesere mye og som tåler å bli lest flere ganger. Min shortlist kommer i løpet av kvelden. Måtte bare somle meg til stemmelokalet, og nå skal vi spise middag. Men den kommer definitivt før jeg legger meg. Min shortlist har for mange amerikanere/ikke-briter til å være særlig sannsynlig - men hei! Tenkte å vente med å lese din til jeg har skrevet ferdig eget innlegg, så sjekker jeg for mulige overlappinger før jeg publiserer. Tror vi har noen av de samme favorittene.
SvarSlettSå vidt jeg kan huske tror jeg de eneste vi er veldig uenig om er Satin Island og The Illuminations. Ellers har vi nok en del av de samme favorittene vil jeg tro. Nå har jo jeg lest færre enn deg, men jeg har en ganske klar formening om hvilke av de gjenværende jeg kan like og ikke.
SlettJeg måtte også somle meg til valglokale, og følger med på valgsendingene nå. Litt for mye spenning i kveld med både valg og kort tid til Booker. Gleder meg til shortlist-innlegget ditt. Jeg har forresten fire amerikanere på ønskelisten, det er veldig urealistisk.