Det tok tre forsøk å komme i gang med To Kill a Mockingbird, som har ligget på nattbordet i et par måneder. Klassikeren fra 60-tallet er Pulitzervinner, og har blitt omtalt som en bok alle voksne må lese før de dør. Jeg elsket forresten beskrivelsen av forfatteren i omslaget på boken "Her chief interests apart from writing are nineteenth-century literature and eighteenth-century music, watching politicians and cats, travelling and being alone." Høres ut som ei bra dame. To Kill a Mockingbird er hennes eneste bok.
Forfatter: Harper Lee
Tittel: To Kill a Mockingbird (1960)
Sideantall: 309 sider
Plot: Fortellingen er satt til den amerikanske sørstats-småbyen Maycomb i 1930. En sort ung mann er tiltalt for voldtekt av en hvit kvinne. Advokaten som forsvarer den tiltalte, Atticus Finch – har to oppvakte barn, datteren Jean Louse (Scout) og sønnen Jeremy Atticus (Jem). Vi følger familien over 3 år, fra Scout er 6-9 år og storebroren Jem er 10-13 år. Det er Scout som observerer for oss, og forteller oss historien fra hennes perspektiv.
I et nøtteskall: Bildungsroman satt til sørstatene i 1930.
Utdrag:
"Scout, don't let Aunty aggravate you" It seemed only yesterday that he was telling me not to aggravate Aunty.
"You know she's not used to girls," said Jem, "leastways, not girls like you. She's trying to make you a lady. Can't you take up sewin' or somethin'?"
"Hell no".
Atticus said to Jem one day, "I’d rather you shot at tin cans in the back yard, but I know you’ll go after birds. Shoot all the bluejays you want, if you can hit ‘em, but remember it’s a sin to kill a mockingbird."
That was the only time I heard Atticus say it was a sin to do something, and I asked Miss Maudie about it.
"Your father’s right," she said. "Mockingbirds don’t do one thing but make music for us to enjoy. They don’t eat up people’s gardens, don’t nest in corncribs, they don’t do one thing but sing their hearts out for us. That’s why it’s a sin to kill a mockingbird."
Hvordan leve med smålige og fordomsfulle mennesker, uten å bli kynisk
Det beste med boken syntes jeg var forfatterens lune humor og skildringene av småbylivet i en amerikansk sørstat på 30-tallet. Jeg syntes også kapittelet om rettsaken var spennende.
Et opplagt tema i boken er rase, og mennesker som defineres ut i fra andres fordommer. Atticus forsøker å få barna til å forstå hvorfor mennesker tar dårlige valg, og oppfører seg råttent mot hverandre. De er ikke nødvendigvis dårlige mennesker, og man bør ikke dømme noen før man sett ting fra deres perspektiv. Dette er tydeligst i forhold til familiens nabo Boo Radley, som i begynnelsen av boka er et mytisk monster definert av småbyprat. En einstøing som aldri kommer ut av huset. Mot slutten av boka klarer Scout å se ham for mennesket han virkelig er. Barna vokser opp uten å bli kyniske og dømmende, og dette er primært farens fortjeneste.
Forfatteren lar skolesystemet gjennomgå. Scout undrer seg over hvordan frøken misliker at barn har kunnskap fra før, og sier at barn som har lært å lese hjemme må slutte å øve med foreldrene sine fordi det skader mer enn det hjelper, siden foreldrene ikke har pedagogisk utdanning. I tillegg opplever Scout frøken som en hykler, fordi hun snakker om hvordan Hitler behandler jødene, og hvordan dette er i konflikt med demokratiet, der ingen er bedre enn andre – imens Scout ser henne utenfor rettsaken der hun sier at de sorte "får som fortjent" og "ikke skal tro de er noe", eller tilsvarende. Scouts tante, som er Atticus sin søster representerer småligheten i klassetankegangen. Dette kommer spesielt godt frem når hun nekter Scout å leke med fetteren, fordi han er lavere på rangstigen enn henne. Vi ser også hvordan ondskap kan komme fra behovet om å hevde seg og sparke nedover. Jeg leste Spark Notes - How to Kill a Mockingbird, og syntes det ga meg enda litt mer å tenke over etter å ha lest boka. Så det anbefaler jeg.
Det jeg ikke liker så godt er forutsigbarheten i historien og hvor konstante alle andre enn Scout er. Handlingen i boken er forutsigbar og man kan få flashbacks til Ayn Rand (faktisk) der karakterene tråkker opp en predestinert bane for å vise forfatterens poeng. Atticus er det beste eksempelet på dette, han er en Jesus. En ekte god mann, man venter i det lengste på at han skal sprekke, være egoistisk eller tankeløs et øyeblikk. Men nei, han spiser ikke engang dessert.
Jeg ser at boken hadde "bite" når den kom, og at det er en viktig bok som besvarer spørsmål om hva som er et godt menneske og hva vi kan gjøre for å bringe ut det beste i oss selv og andre. Likevel engasjerte den meg ikke så mye som jeg hadde håpet. Jeg kjedet meg i store partier av boken, selv om jeg virkelig ville like den. Scoret ut fra leseropplevelse er dette en viktig, men tidvis treig bok.
Anbefales: De som skal oppdra skikkelig bra barn, eller de som håper på å bli en litt bedre versjon av seg selv. Det kan vi nok trenge alle sammen.
Karakter: C
Andre mener:
Elida syntes det var nydelig, sårt og opprørende å lese.
Birthe syntes den var fin og viktig, men tidvis litt kjedelig
Mari skriver at den er en historie som foreviger en tid vi alle skulle ønske var over.
Forfatter: Harper Lee
Tittel: To Kill a Mockingbird (1960)
Sideantall: 309 sider
Plot: Fortellingen er satt til den amerikanske sørstats-småbyen Maycomb i 1930. En sort ung mann er tiltalt for voldtekt av en hvit kvinne. Advokaten som forsvarer den tiltalte, Atticus Finch – har to oppvakte barn, datteren Jean Louse (Scout) og sønnen Jeremy Atticus (Jem). Vi følger familien over 3 år, fra Scout er 6-9 år og storebroren Jem er 10-13 år. Det er Scout som observerer for oss, og forteller oss historien fra hennes perspektiv.
I et nøtteskall: Bildungsroman satt til sørstatene i 1930.
Utdrag:
"Scout, don't let Aunty aggravate you" It seemed only yesterday that he was telling me not to aggravate Aunty.
"You know she's not used to girls," said Jem, "leastways, not girls like you. She's trying to make you a lady. Can't you take up sewin' or somethin'?"
"Hell no".
Atticus said to Jem one day, "I’d rather you shot at tin cans in the back yard, but I know you’ll go after birds. Shoot all the bluejays you want, if you can hit ‘em, but remember it’s a sin to kill a mockingbird."
That was the only time I heard Atticus say it was a sin to do something, and I asked Miss Maudie about it.
"Your father’s right," she said. "Mockingbirds don’t do one thing but make music for us to enjoy. They don’t eat up people’s gardens, don’t nest in corncribs, they don’t do one thing but sing their hearts out for us. That’s why it’s a sin to kill a mockingbird."
Hvordan leve med smålige og fordomsfulle mennesker, uten å bli kynisk
Det beste med boken syntes jeg var forfatterens lune humor og skildringene av småbylivet i en amerikansk sørstat på 30-tallet. Jeg syntes også kapittelet om rettsaken var spennende.
Et opplagt tema i boken er rase, og mennesker som defineres ut i fra andres fordommer. Atticus forsøker å få barna til å forstå hvorfor mennesker tar dårlige valg, og oppfører seg råttent mot hverandre. De er ikke nødvendigvis dårlige mennesker, og man bør ikke dømme noen før man sett ting fra deres perspektiv. Dette er tydeligst i forhold til familiens nabo Boo Radley, som i begynnelsen av boka er et mytisk monster definert av småbyprat. En einstøing som aldri kommer ut av huset. Mot slutten av boka klarer Scout å se ham for mennesket han virkelig er. Barna vokser opp uten å bli kyniske og dømmende, og dette er primært farens fortjeneste.
Forfatteren lar skolesystemet gjennomgå. Scout undrer seg over hvordan frøken misliker at barn har kunnskap fra før, og sier at barn som har lært å lese hjemme må slutte å øve med foreldrene sine fordi det skader mer enn det hjelper, siden foreldrene ikke har pedagogisk utdanning. I tillegg opplever Scout frøken som en hykler, fordi hun snakker om hvordan Hitler behandler jødene, og hvordan dette er i konflikt med demokratiet, der ingen er bedre enn andre – imens Scout ser henne utenfor rettsaken der hun sier at de sorte "får som fortjent" og "ikke skal tro de er noe", eller tilsvarende. Scouts tante, som er Atticus sin søster representerer småligheten i klassetankegangen. Dette kommer spesielt godt frem når hun nekter Scout å leke med fetteren, fordi han er lavere på rangstigen enn henne. Vi ser også hvordan ondskap kan komme fra behovet om å hevde seg og sparke nedover. Jeg leste Spark Notes - How to Kill a Mockingbird, og syntes det ga meg enda litt mer å tenke over etter å ha lest boka. Så det anbefaler jeg.
Det jeg ikke liker så godt er forutsigbarheten i historien og hvor konstante alle andre enn Scout er. Handlingen i boken er forutsigbar og man kan få flashbacks til Ayn Rand (faktisk) der karakterene tråkker opp en predestinert bane for å vise forfatterens poeng. Atticus er det beste eksempelet på dette, han er en Jesus. En ekte god mann, man venter i det lengste på at han skal sprekke, være egoistisk eller tankeløs et øyeblikk. Men nei, han spiser ikke engang dessert.
Jeg ser at boken hadde "bite" når den kom, og at det er en viktig bok som besvarer spørsmål om hva som er et godt menneske og hva vi kan gjøre for å bringe ut det beste i oss selv og andre. Likevel engasjerte den meg ikke så mye som jeg hadde håpet. Jeg kjedet meg i store partier av boken, selv om jeg virkelig ville like den. Scoret ut fra leseropplevelse er dette en viktig, men tidvis treig bok.
Anbefales: De som skal oppdra skikkelig bra barn, eller de som håper på å bli en litt bedre versjon av seg selv. Det kan vi nok trenge alle sammen.
Karakter: C
Andre mener:
Elida syntes det var nydelig, sårt og opprørende å lese.
Birthe syntes den var fin og viktig, men tidvis litt kjedelig
Mari skriver at den er en historie som foreviger en tid vi alle skulle ønske var over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar