Den første boka jeg leste av Gillian Flynn var Gone Girl (Flink Pike), som virkelig vekket leselysten. Sulten på mer av det samme leste jeg Dark Places (Mørke Rom) – som jeg syntes var intens men langt svakere enn Gone Girl. Jeg har gitt Flynn enda en sjanse til å lenke meg til godstolen, og har plukket opp Flynns debutroman, Sharp Objects (Åpne Sår).
Forfatter: Gillian Flynn
Tittel: Sharp Objects (Åpne Sår) (2006)
Sideantall: 272 sider
Plot: Journalisten Camille sendes tilbake til småbyen i Missouri, der hun vokste opp, for å skrive om to mord. Wind Gap har litt over 2000 innbyggere, som alle er rystet over de brutale mordene på to småjenter. Camille selv, har ikke de beste forutsetninger. Sett bort fra at hun er en annenrangs journalist, holdes hun så vidt i vater av et høyt konsum alkohol (høres kjent ut? Dette er tross alt krim). Hun er tilbake i barndomshjemmet, hos moren hun følte aldri elsket henne – og under klærene brenner arrene av ord som "wicked", "babydoll", "whore" og "harmful". Camille identifiserer seg med de døde jentene, og avdekker snart ubehagelige spor.
I et nøtteskall: Dysfunksjonell familie i whodunnit
Utdrag:
I'm not one of those reporters who relishes picking through peoples's privacy. It's probably the reason I'm a second rate journalist. One of them, at least.
"It is sort of a wild story, you know? A crazy lady snatches Natalie in broad daylight," he said. "Besides, why would a woman do something like that?"
"Why would a man do something like that?" I asked.
"Who knows why men do such freaky stuff", Meridith added. "It's a gene thing."
Konvensjonell krim med mørke undertoner og en alkoholisert anti-helt (gjesp)
Dette er nok den boken Flynn har skrevet som likner mest på annen bestselgende krim. Den stiller spørsmål ved kjønn og roller, som hvorfor man alltid antar at morderen er en mann, hvorfor det er unormalt å være kvinne på 30 og ugift (særlig i en amerikansk småby) og hvorvidt det er voldtekt om man blir for full på byen og har sex med noen som ikke er like full som en selv. Ellers har boken, som Flynns andre bøker, en gjennomgående ubehagelig psykologisk undertone. Det er ikke friskt, og det kan være fascinerende i noen sider, men blir fort gammelt. Selv over så lite som i underkant av 300 sider rakk jeg å kjede meg i det lange midtpartiet i påvente av en intelligent tvist, jeg følte aldri kom. Et sted skal man starte, her startet Gillian Flynn. Heldigvis ble hun bedre.
Anbefales: Kvinner som elsker krim
Karakter: D
Andre mener:
Artemisia syntes den ikke var like god som Mørke Rom, men grusom og godt skrevet.
Rita gjennomskuet krimgåten tidlig, men syntes boken gikk dypere
Silje syntes den var midt på treet
Kasiopeiia syntes det var groteskt og mye sutring, ikke hennes type bok
Tine syntes den var virkelig spennende
Forfatter: Gillian Flynn
Tittel: Sharp Objects (Åpne Sår) (2006)
Sideantall: 272 sider
Plot: Journalisten Camille sendes tilbake til småbyen i Missouri, der hun vokste opp, for å skrive om to mord. Wind Gap har litt over 2000 innbyggere, som alle er rystet over de brutale mordene på to småjenter. Camille selv, har ikke de beste forutsetninger. Sett bort fra at hun er en annenrangs journalist, holdes hun så vidt i vater av et høyt konsum alkohol (høres kjent ut? Dette er tross alt krim). Hun er tilbake i barndomshjemmet, hos moren hun følte aldri elsket henne – og under klærene brenner arrene av ord som "wicked", "babydoll", "whore" og "harmful". Camille identifiserer seg med de døde jentene, og avdekker snart ubehagelige spor.
I et nøtteskall: Dysfunksjonell familie i whodunnit
Utdrag:
I'm not one of those reporters who relishes picking through peoples's privacy. It's probably the reason I'm a second rate journalist. One of them, at least.
"It is sort of a wild story, you know? A crazy lady snatches Natalie in broad daylight," he said. "Besides, why would a woman do something like that?"
"Why would a man do something like that?" I asked.
"Who knows why men do such freaky stuff", Meridith added. "It's a gene thing."
Konvensjonell krim med mørke undertoner og en alkoholisert anti-helt (gjesp)
Dette er nok den boken Flynn har skrevet som likner mest på annen bestselgende krim. Den stiller spørsmål ved kjønn og roller, som hvorfor man alltid antar at morderen er en mann, hvorfor det er unormalt å være kvinne på 30 og ugift (særlig i en amerikansk småby) og hvorvidt det er voldtekt om man blir for full på byen og har sex med noen som ikke er like full som en selv. Ellers har boken, som Flynns andre bøker, en gjennomgående ubehagelig psykologisk undertone. Det er ikke friskt, og det kan være fascinerende i noen sider, men blir fort gammelt. Selv over så lite som i underkant av 300 sider rakk jeg å kjede meg i det lange midtpartiet i påvente av en intelligent tvist, jeg følte aldri kom. Et sted skal man starte, her startet Gillian Flynn. Heldigvis ble hun bedre.
Anbefales: Kvinner som elsker krim
Karakter: D
Andre mener:
Artemisia syntes den ikke var like god som Mørke Rom, men grusom og godt skrevet.
Rita gjennomskuet krimgåten tidlig, men syntes boken gikk dypere
Silje syntes den var midt på treet
Kasiopeiia syntes det var groteskt og mye sutring, ikke hennes type bok
Tine syntes den var virkelig spennende
Denne likte ikke jeg noe særlig heller så godt du sier hun ble bedre. Jeg syntes nemlig hun hadde noe som gjorde at jeg ble nysgjerrig på henne som forfatter, det mørke og psykologiske.
SvarSlettEnig i at hun har noe spesielt, jeg likte også stemningen i bøkene - men jeg syntes hun balanserer ut det mørke og psykologiske ved å gjøre det litt mindre freaky og samtidig styrke handlingen og gåten i Gone Girl.
Slett