Oh the hype. Dystopi-trenden fortsetter, og Goodreads bugner med full-scoreanmeldelser av Station Eleven. Den unge forfatterinnen er en av fem finalister til The National Book Award 2014 innen kategorien skjønnlitteratur. Jeg lot meg friste.
Forfatter: Emily St. John Mandel
Tittel: Station Eleven (2014)
Sideantall: 333 sider
Plot: En kjent skuespiller faller død om på scenen under fremføringen av Shakespeares King Lear. Få timer senere sprer en mutert influensa seg. Den utsletter nesten hele klodens befolkning, og sivilisasjonen med den. Vi følger en gruppe omreisende teaterfolk, som turnerer restene av det som er igjen av byer og småsteder med sine Shakespeare-stykker og Vivaldi-konserter. Likevel er det en kontorarbeiders hobbyprosjekt – en fascinerende sci-fi tegneserie om livet på romskipet Station Eleven som former livene til bokens karakterer.
I et nøtteskall: Kultur etter apokalypsen.
Utdrag:
La oss diskutere kultur i mens vi venter på at noen gjenoppbygger sivilisasjonen
I en pandemi-rammet verden med få overlevende, kunne jeg ikke tenke meg noe stort mer unyttig enn en gruppe teaterskuespillere. Kanskje med unntak av homeopatene som reiste til Vest-Afrika for å kurere ebola i forrige uke. Mandel viser meg likevel hvorfor de er et godt utgangspunkt.
1) De er omreisende. De dokumenterer derfor konsekvensene av pandemien på en omfattende måte.
2) De gir forfatteren anledning til å diskutere temaet som står i hjertet av boken – den ulike statusen forskjellige medier og sjangere har, hvordan fokus trekkes bort fra det som formidles gjennom kjendisdyrking og iveren etter å kategorisere. Må det være slik?
Vi har altså kritikk av sjangerkategoriseringen pakket inn i en av de mest hypede sjangrene for øyeblikket. Det er et interessant utgangspunkt for debatt, for de som er interessert i det.
Rothman sier det godt i sin anmeldelse i The New Yorker:
Jeg ventet hele tiden på delene av boka som skulle ta meg med storm. Noen lette briser kom og gikk, men storm ble det aldri. Jeg er ikke interessert nok i sjangerdebatten til å verdsette diskusjonen, og jeg syntes boken er for svak som dystopi om man ser bort fra det. La oss snakke om hva som er god og dårlig litteratur, i mens vi venter på at noen andre bygger verden tilbake til noe som minner om en sivilisasjon. Man kan bli frustrert av mindre.
Anbefales: Litteraturvitere og andre som gjerne vil diskutere sjangres sosiale status.
Karakter: D
Forfatter: Emily St. John Mandel
Tittel: Station Eleven (2014)
Sideantall: 333 sider
Plot: En kjent skuespiller faller død om på scenen under fremføringen av Shakespeares King Lear. Få timer senere sprer en mutert influensa seg. Den utsletter nesten hele klodens befolkning, og sivilisasjonen med den. Vi følger en gruppe omreisende teaterfolk, som turnerer restene av det som er igjen av byer og småsteder med sine Shakespeare-stykker og Vivaldi-konserter. Likevel er det en kontorarbeiders hobbyprosjekt – en fascinerende sci-fi tegneserie om livet på romskipet Station Eleven som former livene til bokens karakterer.
I et nøtteskall: Kultur etter apokalypsen.
Utdrag:
La oss diskutere kultur i mens vi venter på at noen gjenoppbygger sivilisasjonen
I en pandemi-rammet verden med få overlevende, kunne jeg ikke tenke meg noe stort mer unyttig enn en gruppe teaterskuespillere. Kanskje med unntak av homeopatene som reiste til Vest-Afrika for å kurere ebola i forrige uke. Mandel viser meg likevel hvorfor de er et godt utgangspunkt.
1) De er omreisende. De dokumenterer derfor konsekvensene av pandemien på en omfattende måte.
2) De gir forfatteren anledning til å diskutere temaet som står i hjertet av boken – den ulike statusen forskjellige medier og sjangere har, hvordan fokus trekkes bort fra det som formidles gjennom kjendisdyrking og iveren etter å kategorisere. Må det være slik?
Vi har altså kritikk av sjangerkategoriseringen pakket inn i en av de mest hypede sjangrene for øyeblikket. Det er et interessant utgangspunkt for debatt, for de som er interessert i det.
Rothman sier det godt i sin anmeldelse i The New Yorker:
Unlike Cormac McCarthy’s “The Road,” which asked what would remain after the collapse of culture, “Station Eleven” asks how culture gets put together again. It imagines a future in which art, shorn of the distractions of celebrity, pedigree, and class, might find a new equilibrium. The old distinctions could be forgotten; a comic book could be as influential as Shakespeare."Jeg likte godt delene av boka som omhandlet Miranda, Arthurs første kone. Hun tegnet og skrev Station Eleven i mens hun jobbet som assistent i et shippingselskap. Det var hennes prosjekt, som hun holdt tett til brystet – noe hun lagde for sin egen skyld. Dette er den strake motsetningen til det blaserte livet skuespillerektemannen lever. Hun forsøker fånyttes å forklare ham at det ikke har noe å si for henne hvorvidt tegneserien blir publisert eller ikke. Det er nok å vite at den eksisterer. Miranda er en inspirerende karakter, med mye integritet og driv. Det hun lager er nesten nederst på den litterære rangstigen; en tegneserie som i tillegg er science fiction. Mannen fatter aldri interesse for prosjektet hennes. Jeg er takknemlig for at forfatteren la ved de to godt skildrede tegneseriesidene bakerst i boken.
Jeg ventet hele tiden på delene av boka som skulle ta meg med storm. Noen lette briser kom og gikk, men storm ble det aldri. Jeg er ikke interessert nok i sjangerdebatten til å verdsette diskusjonen, og jeg syntes boken er for svak som dystopi om man ser bort fra det. La oss snakke om hva som er god og dårlig litteratur, i mens vi venter på at noen andre bygger verden tilbake til noe som minner om en sivilisasjon. Man kan bli frustrert av mindre.
Anbefales: Litteraturvitere og andre som gjerne vil diskutere sjangres sosiale status.
Karakter: D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar