I Silvia Avallones Stål møter vi to 13-år gamle jenter som oppdager hvordan endringen i kroppene deres påvirker alle rundt dem. Skoleflinke Anna med de mørke krøllene bruker nesten hvert ledige minutt sammen med blonde Francesca. De er begge slående vakre, og veldig klar over det. Dette er en historie om vennskap i et råttent samfunn. Boken har jeg fått tilsendt av Aschehoug forlag.
Forfatter: Silvia Avallone
Tittel: Stål (originaltittel: Acciaio) - utgitt av Aschehoug i 2014.
Sideantall: 367 sider
Trivialia: Silvia Avallone (født 1984) debuterte med Stål da hun var knapt 25 år gammel. Romanen var nominert til STREGA-prisen og mottok senere Campiello Opera Primoprisen (Kilde: Bokomslaget).
I et nøtteskall: Tuppen og Lillemor lever i skyggesidene av Berlusconis Italia.
Favorittutdrag:
Snø- Hvem faen hadde sett det før, ekte snø? Vi hadde bare sett kokain.
"Nå er det ikke lenge igjen", hvisket Francesca og Anna seg imellom. Når en litt eldre jente kom ned til stranden på en skinnende blank scooter, skubbet de henne av setet i fantasien og forestilte seg at det var dem selv som satt overskrevs på det. "Nå er det ikke lenge igjen", sa de når de andre gikk ut på lørdagskvelden med glitter i kinnene, med lipgloss og høye hæler, mens de måtte være igjen hjemme og prøve klær med sterioen på full guffe. Verden var enda ikke kommet til dem. Verden kom ikke før man ble fjorten.
Tanker i ettertid:
Hvor frie er vi egentlig til å gjøre endringer i livet? Hva er verdien av skjønnhet? Hvordan skal vi klare å ta vare på hverandre i råtne omgivelser?
Stål er eksotisk, i det at den beskriver et samfunn som på mange måter er lukket - turismen til tross. Hjørnesteinen i Piombino er stålverket - der de fleste er ansatt. Ungpiker er sesongvare med kort holdbarhetsdato og unggutter er amfitamindrevne arbeidskarer som tilbringer friperiodene på strippeklubben Gilda.
I boken er det en påfallende immobilitet. Karakterene er fanget i lite givende jobber på stålverket, i giftige forhold og dysfunksjonelle familier av økonomiske eller personlige grunner. De snakker om endring, men foretar seg ingenting. Alle kikker drømmende over på øya Elba, som er den lille industribyens klare motsetning. Elba minner ikke så rent lite om Gatsbys grønne lanterne. Det man kikker over på og drømmer om et annet liv. Et tydelig symbol på at noe som er så nært, likevel er utenfor rekkevidde. Avallone bruker Elba så mange ganger at jeg til slutt blir litt irritert. Jeg skjønner hva du sier, nå er det bra.
Alle upassende tiltrekninger som finnes spiller seg ut. For eksempel sitter Fransescas far på terassen og beundrer datterens kropp gjennom kikkerten, på en måte som er lite faderlig. Det er også en tiltrekning mellom Anna og broren og de deler flere ganger seng med lite tøy på, i mens de beundrer hverandres fysikk og tiltrekningskraft. Onkelen til Anna er en av de mange naboene som stiller klokka etter Anna og Fransescas faste frekke dans på badet med persiennene trukket fra. Det virker tidvis som de to nymfene bor i en by bestående utelukkende av Humbert Humberter. En sterk tiltrekning er det også mellom Anna og Francesca. I mens Anna bruker denne til å gire opp mennene rundt seg, stikker det en del dypere hos Francesca.
Et interessant, men igjen overforklart virkemiddel fra forfatteren - er at hun skriver seg selv inn i historien som burugla Lisa. Den sjalu nabojenta med den utviklingshemmede søsteren, som betrakter Anna og Francescas gjøren og laden på avstand. Lisa sier hun vil skrive en bok, den skal handle om to jenter - ei brunette og ei blondine som er venner - og så blir uvenner.
Alt i alt likte jeg Stål godt, den er velskrevet - selv om den tidvis er overforklarende. Jeg tror den kommer til å bli husket som et realistisk portrett av Berlusconis Italia, et råttent system der drømmen om et bedre liv, forblir akkurat det, for de aller fleste.
Les den fordi: Dette er et Italia du ikke har tilgang til som turist.
Anbefales: De som tåler det mørkt og urettferdig.
Karakter: C
Andre som har lest den syntes:
Tine vil huske den neste gang hun lander i Milano og anbefaler den absolutt
Artemisia syntes den var sterk, rå, trist og vakker
Dersom du likte denne tror jeg også du vil like:
1) Crimes in Southern Indiana - Stories av Frank Bill
2) Darling River av Sara Stridsberg
3) Bak den vakre fasaden av Katherine Boo
Tags: #faenskap, #immobilitet, #lolitaish, #Italia
Forfatter: Silvia Avallone
Tittel: Stål (originaltittel: Acciaio) - utgitt av Aschehoug i 2014.
Sideantall: 367 sider
Trivialia: Silvia Avallone (født 1984) debuterte med Stål da hun var knapt 25 år gammel. Romanen var nominert til STREGA-prisen og mottok senere Campiello Opera Primoprisen (Kilde: Bokomslaget).
I et nøtteskall: Tuppen og Lillemor lever i skyggesidene av Berlusconis Italia.
Favorittutdrag:
Snø- Hvem faen hadde sett det før, ekte snø? Vi hadde bare sett kokain.
"Nå er det ikke lenge igjen", hvisket Francesca og Anna seg imellom. Når en litt eldre jente kom ned til stranden på en skinnende blank scooter, skubbet de henne av setet i fantasien og forestilte seg at det var dem selv som satt overskrevs på det. "Nå er det ikke lenge igjen", sa de når de andre gikk ut på lørdagskvelden med glitter i kinnene, med lipgloss og høye hæler, mens de måtte være igjen hjemme og prøve klær med sterioen på full guffe. Verden var enda ikke kommet til dem. Verden kom ikke før man ble fjorten.
Tanker i ettertid:
Hvor frie er vi egentlig til å gjøre endringer i livet? Hva er verdien av skjønnhet? Hvordan skal vi klare å ta vare på hverandre i råtne omgivelser?
Stål er eksotisk, i det at den beskriver et samfunn som på mange måter er lukket - turismen til tross. Hjørnesteinen i Piombino er stålverket - der de fleste er ansatt. Ungpiker er sesongvare med kort holdbarhetsdato og unggutter er amfitamindrevne arbeidskarer som tilbringer friperiodene på strippeklubben Gilda.
I boken er det en påfallende immobilitet. Karakterene er fanget i lite givende jobber på stålverket, i giftige forhold og dysfunksjonelle familier av økonomiske eller personlige grunner. De snakker om endring, men foretar seg ingenting. Alle kikker drømmende over på øya Elba, som er den lille industribyens klare motsetning. Elba minner ikke så rent lite om Gatsbys grønne lanterne. Det man kikker over på og drømmer om et annet liv. Et tydelig symbol på at noe som er så nært, likevel er utenfor rekkevidde. Avallone bruker Elba så mange ganger at jeg til slutt blir litt irritert. Jeg skjønner hva du sier, nå er det bra.
 |
| Geografisk lokasjon av Piombino og Elba i Italia |
Alle upassende tiltrekninger som finnes spiller seg ut. For eksempel sitter Fransescas far på terassen og beundrer datterens kropp gjennom kikkerten, på en måte som er lite faderlig. Det er også en tiltrekning mellom Anna og broren og de deler flere ganger seng med lite tøy på, i mens de beundrer hverandres fysikk og tiltrekningskraft. Onkelen til Anna er en av de mange naboene som stiller klokka etter Anna og Fransescas faste frekke dans på badet med persiennene trukket fra. Det virker tidvis som de to nymfene bor i en by bestående utelukkende av Humbert Humberter. En sterk tiltrekning er det også mellom Anna og Francesca. I mens Anna bruker denne til å gire opp mennene rundt seg, stikker det en del dypere hos Francesca.
Et interessant, men igjen overforklart virkemiddel fra forfatteren - er at hun skriver seg selv inn i historien som burugla Lisa. Den sjalu nabojenta med den utviklingshemmede søsteren, som betrakter Anna og Francescas gjøren og laden på avstand. Lisa sier hun vil skrive en bok, den skal handle om to jenter - ei brunette og ei blondine som er venner - og så blir uvenner.
Alt i alt likte jeg Stål godt, den er velskrevet - selv om den tidvis er overforklarende. Jeg tror den kommer til å bli husket som et realistisk portrett av Berlusconis Italia, et råttent system der drømmen om et bedre liv, forblir akkurat det, for de aller fleste.
Les den fordi: Dette er et Italia du ikke har tilgang til som turist.
Anbefales: De som tåler det mørkt og urettferdig.
Karakter: C
Andre som har lest den syntes:
Tine vil huske den neste gang hun lander i Milano og anbefaler den absolutt
Artemisia syntes den var sterk, rå, trist og vakker
Dersom du likte denne tror jeg også du vil like:
1) Crimes in Southern Indiana - Stories av Frank Bill
2) Darling River av Sara Stridsberg
3) Bak den vakre fasaden av Katherine Boo
Tags: #faenskap, #immobilitet, #lolitaish, #Italia
Kjekt å lese dine tanker rundt denne boken. Jeg likte den, som du vet godt, selv om jeg syntes det var noe ubehagelig ved at jentene var 13 og ikke f.eks. 16... Boken gir oss i alle fall et mer realistisk bilde av Italia enn det mange andre bøker gjør. (Takk for linking)
SvarSlettJa, det understreket egentlig hvor råttent Piombina var at ingen tenkte seg om to ganger ved å gi trettenåringene seksuell oppmerksomhet.
SlettTakk for linking. :) Ja, det er en ubehagelig bok, men temmelig realistisk og rå, tenker jeg- når det gjelder arbeiderstrøkene i Italia.. (og sikkert andre steder i verden)
SvarSlettHelt enig med deg, den er nok ganske realistisk, og akkurat det er det som gir boken en verdi for meg.
Slett