Hva skjedde mellom A og B? spør en paranoid, halvgammel, feit og arbeidsløs musiker seg selv.
A: Scotty og bandkameraten Bennie er ett. De tenker det samme, gjør det samme og liker til og med samme jente. De skriver uttallige sanger sammen. De kommer fra liknende familiebakgrunn og er utsatt for samme kulturelle input.
B: Scotty er nevnte arbeidsløse musiker, Bennie er millionær, og lever jet-set livet som musikkprodusent med kone, to billedskjønne barn, ei elskerinne (konas tennispartner) og et kontor med utsikt over New York. Hva gjør at noen av oss klarer oss, i mens andre så vidt holder oss flytende og andre igjen går under?
Tiden er en bølle, og du kan ikke la den dytte deg rundt.
Forfatter: Jennifer Egan
Tittel: A visit from the goon Squad (2010). Boken er nå ute på norsk med tittelen "Bølle på døra".
Sideantall: 349 sider.
I et nøtteskall: Tiden innhenter oss, og den har ikke vært særlig snill.
Favorittutdrag:
I decided not to think about Bennie. There's a fine line between thinking about somebody and thinking about not thinking about somebody, but I have the patience and the self-control to walk that line for hours - days, if I have to.
Yet each disappointment Ted felt in his wife, each incremental deflation, was accompanied by a seizure of guilt; many years ago, he had taken the passion he felt for Susan and folded it in half, so he no longer had a drowning, helpless feeling when he glimpsed her beside him in bed: her ropy arms nd soft, generous ass. Then he'd folded it in half again, so when he felt desire for Susan, it no longer brought with it an edgy terror of never being satisfied. Then in half again, so that feeling desire entailed no immediate need to act. Then in half again, so he hardly felt it. His desire was so small in the end that Ted could slip it inside his desk or Pocket and forget about it, and this gave him a feeling of safety and accomplishment, of having dismantled a perilous apparatus that might have crushed athem both. Susan was baffled at first, then distraught; she'd hit him twice across the face, she'd run from the house in a thunderstorm and slept at a motel; she'd wrestled Ted to the bedroom floor in a pair of black crotchless underpants. But eventally a sort of amnesia had overtaken Susan; her rebellion and hurt had melted away, deliquesced into a sweet, eternal sunniness that was terrible in the way that life would be terrible, Ted supposed, without death to give it gravitas and shape. He'd presumed at first that her relentless cheer was mocking, another phase in her rebellion, until it came to him that Susan had forgotten how things were between them before Ted began to fold up his desire; she'd forgotten and was happy - had never not been happy- and while all of this bolstered his awe at the gymnastic adaptability of the human mind, it also made him feel that his wife had been brainwashed. By him.
Tanker i ettertid:
En virkelig brilliant bok, men tidvis føles den overkomponert. Det er som om Egan vil eksperimentere med alle måtene hun kan utfolde seg på - i ei bok. Men originalt, er det!
For å nevne noen av forfatterens virkemidler:
1) En rekke karakterer vi blir kjent med får resten av livshistorien sin oppsummert på 10-12 linjer. For en karakter får vi i tillegg til resten av hans liv, livet til barn og barnebarn forklart. Lous barn Rolph og Charlie i kapittel 4: Safari, ekspederes raskt på denne måten.
2) Structured this og structured that. I samme kapittel får vi innsyn i hvordan Lous unge kjæreste, Mindy, tenker om verden rundt seg. Vi får et stykke tekst, som så konkluderes i det teoretiske rammeverket av Mindys sosialantropologiske tilnærming. Ikke så lett å forklare, men ganske fornøyelig å lese.
3) I kapittel 9 får vi i sin uredigerte helhet Jules intervju med filmstjernen Kitty. Dette har igjen like mange og omfattende fotnoter som David Foster Wallace.
4) I kapittel 10 ser Rob hvor lenge han kan klare å snakke i to-ords setninger.
5) I kapittel 12 leser vi Allisons PowerPoint-dagbok (!) Dette virkemiddelet skiller seg tydeligst ut og er nok også det mest diskuterte.
6) I kapittel 13 befinner vi oss i 2020-årene og store deler av dialogen er skrevet i et sms-språk som får meg til å føle meg gammel.
I tillegg bytter vi selvfølgelig forteller, har flere karakterer enn a Game of Thrones (nesten...) og hopper frem og tilbake i tid. Så det er jammen godt boken også er fullstappet av virkelig godt skildrede karakterer med interessante tankerekker. Egan er klok. Det balanserer det ut.
Tittelen spiller på tid. For Egan slår tidlig fast at "time is a goon". Fortiden vil alltid henge ved deg. Boken er kompleks, og ulike lesere vil sitte igjen med ulik gevinst av å ha lest den. Pokker, samme leser vil sitte igjen med ulik gevinst hver gang den leses. Det er så mange lag. Så mye rom for tolkning. Det er ikke lett å formulere noe konsist om hva Egan formidler i denne spesielle boka, men det er lett å se at det har høy litterær kvalitet. Det er en kompleks og intelligent kommentar til tiden vi lever i. De første tre sidene av boka er lovprisninger, og Washington Post skriver en jeg syntes er fin "If Jennifer Egan is Our reward for living through the self concious gimmics and ironic claptrap of postmodernism, then it was all worthwhile."
Egan viser oss tilfeldighetene, samtidig som hun peker på alle måtene vi bevisst og ubevisst er knyttet til alle menneskene rundt oss. Hun viser oss måtene vi kan sabotere relasjonene til de vi elsker, hvor tomt og lykkeløst et privilegert liv kan være og hvor sårbare vi er i perioden 15-30. Denne tiden da så mange viktige beslutninger tas og mange av føringene for livet videre blir lagt.
Alt i alt. Jeg forstår at noen lesere vil tenke at dette må være "the epitome of pretentious" - og at formatet gjør at en del lesere provoseres (De bør holde seg unna Will Self med Umbrella forresten). Men boken gir så mye igjen og det balanserer ut den eksperimentelle formen på en sådan måte at de to komplimenterer hverandre, syntes jeg.
Boken har jeg kjøpt selv.
Les den fordi: Den vil utfordre deg og gjøre deg bedre.
Anbefales: Leseren som liker å reflektere over livet, og som tåler at en bok krever litt. De som vil dyppe foten forsiktig ut i Egans forfatterskap kan prøve seg på den mer lettsindige Black Box, som er skrevet i Twitter-format.
Karakter: B
Andre som har lest den syntes:
Clementine syntes den minner litt om popart, og at den appellerer mer til hjernen enn hjertet
Line syntes den var en opplevelse fordi den ikke liknet på andre bøker
Miriam syntes den var sjarmerende og vemodig
Hvis du likte a visit from the goon squad tror jeg også du vil like:
1) The Pale King av David Foster Wallace
2) The Sense of an Ending av Julian Barnes
3) This is how you lose her av Junot Diaz
A: Scotty og bandkameraten Bennie er ett. De tenker det samme, gjør det samme og liker til og med samme jente. De skriver uttallige sanger sammen. De kommer fra liknende familiebakgrunn og er utsatt for samme kulturelle input.
B: Scotty er nevnte arbeidsløse musiker, Bennie er millionær, og lever jet-set livet som musikkprodusent med kone, to billedskjønne barn, ei elskerinne (konas tennispartner) og et kontor med utsikt over New York. Hva gjør at noen av oss klarer oss, i mens andre så vidt holder oss flytende og andre igjen går under?
Tiden er en bølle, og du kan ikke la den dytte deg rundt.
Forfatter: Jennifer Egan
Tittel: A visit from the goon Squad (2010). Boken er nå ute på norsk med tittelen "Bølle på døra".
Sideantall: 349 sider.
I et nøtteskall: Tiden innhenter oss, og den har ikke vært særlig snill.
Favorittutdrag:
I decided not to think about Bennie. There's a fine line between thinking about somebody and thinking about not thinking about somebody, but I have the patience and the self-control to walk that line for hours - days, if I have to.
Yet each disappointment Ted felt in his wife, each incremental deflation, was accompanied by a seizure of guilt; many years ago, he had taken the passion he felt for Susan and folded it in half, so he no longer had a drowning, helpless feeling when he glimpsed her beside him in bed: her ropy arms nd soft, generous ass. Then he'd folded it in half again, so when he felt desire for Susan, it no longer brought with it an edgy terror of never being satisfied. Then in half again, so that feeling desire entailed no immediate need to act. Then in half again, so he hardly felt it. His desire was so small in the end that Ted could slip it inside his desk or Pocket and forget about it, and this gave him a feeling of safety and accomplishment, of having dismantled a perilous apparatus that might have crushed athem both. Susan was baffled at first, then distraught; she'd hit him twice across the face, she'd run from the house in a thunderstorm and slept at a motel; she'd wrestled Ted to the bedroom floor in a pair of black crotchless underpants. But eventally a sort of amnesia had overtaken Susan; her rebellion and hurt had melted away, deliquesced into a sweet, eternal sunniness that was terrible in the way that life would be terrible, Ted supposed, without death to give it gravitas and shape. He'd presumed at first that her relentless cheer was mocking, another phase in her rebellion, until it came to him that Susan had forgotten how things were between them before Ted began to fold up his desire; she'd forgotten and was happy - had never not been happy- and while all of this bolstered his awe at the gymnastic adaptability of the human mind, it also made him feel that his wife had been brainwashed. By him.
Tanker i ettertid:
En virkelig brilliant bok, men tidvis føles den overkomponert. Det er som om Egan vil eksperimentere med alle måtene hun kan utfolde seg på - i ei bok. Men originalt, er det!
For å nevne noen av forfatterens virkemidler:
1) En rekke karakterer vi blir kjent med får resten av livshistorien sin oppsummert på 10-12 linjer. For en karakter får vi i tillegg til resten av hans liv, livet til barn og barnebarn forklart. Lous barn Rolph og Charlie i kapittel 4: Safari, ekspederes raskt på denne måten.
2) Structured this og structured that. I samme kapittel får vi innsyn i hvordan Lous unge kjæreste, Mindy, tenker om verden rundt seg. Vi får et stykke tekst, som så konkluderes i det teoretiske rammeverket av Mindys sosialantropologiske tilnærming. Ikke så lett å forklare, men ganske fornøyelig å lese.
3) I kapittel 9 får vi i sin uredigerte helhet Jules intervju med filmstjernen Kitty. Dette har igjen like mange og omfattende fotnoter som David Foster Wallace.
4) I kapittel 10 ser Rob hvor lenge han kan klare å snakke i to-ords setninger.
5) I kapittel 12 leser vi Allisons PowerPoint-dagbok (!) Dette virkemiddelet skiller seg tydeligst ut og er nok også det mest diskuterte.
6) I kapittel 13 befinner vi oss i 2020-årene og store deler av dialogen er skrevet i et sms-språk som får meg til å føle meg gammel.
I tillegg bytter vi selvfølgelig forteller, har flere karakterer enn a Game of Thrones (nesten...) og hopper frem og tilbake i tid. Så det er jammen godt boken også er fullstappet av virkelig godt skildrede karakterer med interessante tankerekker. Egan er klok. Det balanserer det ut.
Tittelen spiller på tid. For Egan slår tidlig fast at "time is a goon". Fortiden vil alltid henge ved deg. Boken er kompleks, og ulike lesere vil sitte igjen med ulik gevinst av å ha lest den. Pokker, samme leser vil sitte igjen med ulik gevinst hver gang den leses. Det er så mange lag. Så mye rom for tolkning. Det er ikke lett å formulere noe konsist om hva Egan formidler i denne spesielle boka, men det er lett å se at det har høy litterær kvalitet. Det er en kompleks og intelligent kommentar til tiden vi lever i. De første tre sidene av boka er lovprisninger, og Washington Post skriver en jeg syntes er fin "If Jennifer Egan is Our reward for living through the self concious gimmics and ironic claptrap of postmodernism, then it was all worthwhile."
Egan viser oss tilfeldighetene, samtidig som hun peker på alle måtene vi bevisst og ubevisst er knyttet til alle menneskene rundt oss. Hun viser oss måtene vi kan sabotere relasjonene til de vi elsker, hvor tomt og lykkeløst et privilegert liv kan være og hvor sårbare vi er i perioden 15-30. Denne tiden da så mange viktige beslutninger tas og mange av føringene for livet videre blir lagt.
Alt i alt. Jeg forstår at noen lesere vil tenke at dette må være "the epitome of pretentious" - og at formatet gjør at en del lesere provoseres (De bør holde seg unna Will Self med Umbrella forresten). Men boken gir så mye igjen og det balanserer ut den eksperimentelle formen på en sådan måte at de to komplimenterer hverandre, syntes jeg.
Boken har jeg kjøpt selv.
Les den fordi: Den vil utfordre deg og gjøre deg bedre.
Anbefales: Leseren som liker å reflektere over livet, og som tåler at en bok krever litt. De som vil dyppe foten forsiktig ut i Egans forfatterskap kan prøve seg på den mer lettsindige Black Box, som er skrevet i Twitter-format.
Karakter: B
Andre som har lest den syntes:
Clementine syntes den minner litt om popart, og at den appellerer mer til hjernen enn hjertet
Line syntes den var en opplevelse fordi den ikke liknet på andre bøker
Miriam syntes den var sjarmerende og vemodig
Hvis du likte a visit from the goon squad tror jeg også du vil like:
1) The Pale King av David Foster Wallace
2) The Sense of an Ending av Julian Barnes
3) This is how you lose her av Junot Diaz
Flott innlegg om en bok jeg ga opp halvveis. Kanskje bør jeg gi den en sjanse til
SvarSlettEt innlegg om en bok hvor Game of Thrones er nevnt - digger det - nå skal jeg bla i resten av bloggen din :)
Tusen takk! Ja, men det er jo noe med selve formatet også - jeg så leserne på goodreads hovedsakelig var delt i to grupper. De som elsket den og de som syntes det ble form på bekostning av innhold. Flott blogg du har, også!
SlettNå fikk jeg plutselig lyst til å grave denne frem fra hylla! Men det får bli til høsten - tror jeg ;-). Flott anmeldelse!
SvarSlettSå mange bøker, så lite tid ;) Tusen takk for hyggelig kommentar, Silje.
Slett