Boken innledes av en død miniatyrmaler som ligger på bunnen av en brønn og drømmer om hevn. Vi befinner oss i Tyrkia i 1591, handlingen utspiller seg over ni dager i Istanbul. Miniatyrmalerne har fått et prestisjefylt oppdrag av Sultanen, de skal illustrere en bok i anledning 1000-årsmarkeringen til den islamske kalenderen. Det problematiske er at Sultanen ønsker at bildene skal være inspirert av europeisk malekunst - spesielt portrettmalerier, som strider med islams bud. Miniatyrmalerne balanserer mellom frykt og nysgjerrighet i denne oppgaven. I små kapitler formet som ulike karakterers vitnemål nøster vi opp i handlingsforløpet som ledet til ugjerningen – og avslører morderen. Vitnemålene er uortodokse, i tillegg til likets kollegaer og andre sentrale karakterer – bidrar en hund, et tre, en gullmynt, døden, djevelen og fargen karmosin med sine kapitler.
Jeg koste meg med boken da jeg var på hyttetur i Norland i Pinsen. Det var kjæresten som anbefalte den. Han leste den i forbindelse med en reise til Tyrkia i 2003 og hadde gode minner. Det er egentlig en fin ting, dette med å lese bøker av forfattere fra steder man reiser til. Jeg har tenkt å bli flinkere til det.
Forfatter: Orhan Pamuk
Tittel: Mitt navn er Karmosin (2003) opprinnelig gitt ut med tittelen Benim adim Kirmizi i 1998, på tyrkisk.
Sideantall: 493 sider
Trivialia: Forfatteren er å anse som en av Tyrkias fremste samtidsforfattere og mottok som første tyrker i 2006 Nobels Litteraturpris.
I et nøtteskall: Sofistikert who-dunnit av høy litterær kvalitet. Må man endre for å bevare?
Favorittutdrag:
I følge Sheküre, som rynket på brynene og kjeftet på meg i huset til den hengte jøden, hadde jeg uten vanskelighet kunne stikket det lemmet jeg holdt i hånden, i munnen på de tsjerkessiske jentene jeg hadde truffet i Tiflis, kiptsjakiske gledespiker, fattige bruder som blir solgt på skysstasjoner, turkmenske og persiske enker, vulgære horer som det blir stadig flere og flere av i Istanbul, kåte mingrelske kvinner, kokette abkhasere, armenske kjerringer, genoviske og assyriske hekser, transvestitter med åpning både foran og bak, og umettelige gutter, men ikke i munnen på Sheküre.
"Øret er da også en lyte hos mennesket", sa jeg for å få Kara til å smile. "Det er forskjellig fra person til person, men allikevel det samme, nemlig en utsøkt stygghet."
"Herr historieforteller, du kan etterligne alt mulig, men kvinne kan du ikke bli!" sier de så ofte. Jeg vil hevde det motsatte. Fordi jeg drar rundt fra by til by med mine imitasjonsnumre of forteller til stemmen blir hes i alle mulige bryllup, festlige lag og kaffehus til langt på natt, har jeg riktignok aldri fått giftet meg. Men det betyr ikke at jeg er ukjent med kvinnekjønnet. Jeg kjenner kvinnene meget godt; jeg har faktisk personlig truffet, sett øynene til og snakket med hele fire stykker. Disse er følgende: 1) Min avdøde mor. 2) Min kjære moster. 3) Konen til min eldre bror, som alltid slo meg. Da hun fik se meg ropte hun "Ut av rommet!" (Hun var min første kjærlighet) 4) En kvinne jeg plutselig fikk se i et åpent vindu i Konya en gang under en av mine reiser. Til tross for at jeg ikke fikk snakket med henne, har jeg i årevis næret lidenskapelige følelser for henne, og gjør det faktisk fremdeles. Kanskje hun er død nå.
Tanker i ettertid:
I boken står tradisjon i konflikt med modernisering og utvikling. Dette portretteres gjennom miniatyrmalernes dilemma. Deres jobb er å fremheve skjønnheten i kalligrafien i bøkene gjennom små bilder som supplerer historien som fortelles. Dette er en omgåelse av at levende skapninger ikke skal avbildes (vil du lese mer om dette er Wikipedias artikkel om Aniconism in Islam et godt utgangspunkt).
Så miniatyrmalerne som allerede opererer litt på kanten etter konservativ standard blir bedt om å skjele til den hedenske vesten. Skal de etterkomme Sultanens ønsker om en bok som inneholder et portrett av ham, inspirert av europeisk stil - når dette strider mot islams prinsipper? Og dersom de ikke etterkommer kravene, vil de i så tilfelle bli erstattet og glemt? Må man forandre for å bevare, eller være tydelige i hvor grensene går? Flere av miniatyrmalerne har selv vært på utenlandsreiser og blitt inspirert av den europeiske portretteringskunsten. Innerst inne går de alle med et ønske om å bli portrettert - og bevart for ettertiden. I dette ligger også menneskets behov for å bli sett og husket, og betydningen av ego. Det burde det være forståelse for i selfiens tidsalder (ugh).
Forfatteren tar i bruk postmoderne virkemidler når han bygger opp boken slik han gjør. Boken er usedvanlig velkomponert og klarer å kombinere høy litterær kvalitet med det å være tilgjengelig. Dette tror jeg har vært nøkkelen til Pamuks suksess.
Nok en gang spinner verden rundt den vakre kvinnen. Selv om hun er tullet inn i sjal og mennene i desperasjon løper etter "vakre unggutter". Hovedkarakteren, Kara, har drømt om sin kusines gunst siden hun var en spedlemmet jentunge. Han er ikke alene om å begjære henne. Når mannen hennes ikke returnerer fra krigen står også ektemannens bror klar til å ta over. Jeg skulle ønske Sheküre var lettere å like, men hun jamrer (like ofte krokodilletårer som ekte) seg ustanselig og dytter ungene foran seg i vanskelige valg. I tillegg ordner hun det slik at hun aldri kan klandres for noe. Jeg fører derfor opp Sheküre rett bak Daisy Buchanan i listen over litterære kvinner som jeg syntes fortjener en smekk.
Karakteren Esther er interessant. Hun er en jødisk skreppehandler som bærer brev mellom forelskede par og ofte brukes til å forhandle i intrikate situasjoner. Til tross for at alle trenger henne, virker det ikke som noen liker henne. Esther gir oss en "outsiders" perspektiv på konfliktene og forklarer oss det som kan virke som irrasjonelle valg. Som meg, irriterer hun seg ofte over problemene folk skaper for seg selv i boken gjennom å spille rollene samfunnet forventer av dem. Spesielt tydelig kommer dette tilsyne i scenen der Kara er kommet for å hente Sheküre hjem.
Et annet interessant virkemiddel er hvordan Sheküre advarer mot å stole helt på vår historieforteller, hennes sønn, som bærer samme navn som forfatteren, Orhan.
Dette er en bok som kommer til å måtte modnes hos meg. Handlingen fenget meg ikke spesielt, men jeg likte forfatterens måte å fortelle på. På mange måter minnet den meg litt om Eleanor Cattons The Luminaries som også er en velkomponert whodunnit av høy litterær kvalitet.
Les den fordi: Dette er dannelse og underholdning hånd i hånd.
Anbefales: Kulturinteresserte
Karakter: C (må mulig oppjusteres når jeg får tenkt meg om).
Dersom du likte denne tror jeg også du vil like:
1) The Luminaries av Eleanor Catton
2) Harvest av Jim Crace
3) Barnehjemsbestyrerens sønn av Adam Johnson
Jeg koste meg med boken da jeg var på hyttetur i Norland i Pinsen. Det var kjæresten som anbefalte den. Han leste den i forbindelse med en reise til Tyrkia i 2003 og hadde gode minner. Det er egentlig en fin ting, dette med å lese bøker av forfattere fra steder man reiser til. Jeg har tenkt å bli flinkere til det.
Forfatter: Orhan Pamuk
Tittel: Mitt navn er Karmosin (2003) opprinnelig gitt ut med tittelen Benim adim Kirmizi i 1998, på tyrkisk.
Sideantall: 493 sider
Trivialia: Forfatteren er å anse som en av Tyrkias fremste samtidsforfattere og mottok som første tyrker i 2006 Nobels Litteraturpris.
I et nøtteskall: Sofistikert who-dunnit av høy litterær kvalitet. Må man endre for å bevare?
Favorittutdrag:
I følge Sheküre, som rynket på brynene og kjeftet på meg i huset til den hengte jøden, hadde jeg uten vanskelighet kunne stikket det lemmet jeg holdt i hånden, i munnen på de tsjerkessiske jentene jeg hadde truffet i Tiflis, kiptsjakiske gledespiker, fattige bruder som blir solgt på skysstasjoner, turkmenske og persiske enker, vulgære horer som det blir stadig flere og flere av i Istanbul, kåte mingrelske kvinner, kokette abkhasere, armenske kjerringer, genoviske og assyriske hekser, transvestitter med åpning både foran og bak, og umettelige gutter, men ikke i munnen på Sheküre.
"Øret er da også en lyte hos mennesket", sa jeg for å få Kara til å smile. "Det er forskjellig fra person til person, men allikevel det samme, nemlig en utsøkt stygghet."
"Herr historieforteller, du kan etterligne alt mulig, men kvinne kan du ikke bli!" sier de så ofte. Jeg vil hevde det motsatte. Fordi jeg drar rundt fra by til by med mine imitasjonsnumre of forteller til stemmen blir hes i alle mulige bryllup, festlige lag og kaffehus til langt på natt, har jeg riktignok aldri fått giftet meg. Men det betyr ikke at jeg er ukjent med kvinnekjønnet. Jeg kjenner kvinnene meget godt; jeg har faktisk personlig truffet, sett øynene til og snakket med hele fire stykker. Disse er følgende: 1) Min avdøde mor. 2) Min kjære moster. 3) Konen til min eldre bror, som alltid slo meg. Da hun fik se meg ropte hun "Ut av rommet!" (Hun var min første kjærlighet) 4) En kvinne jeg plutselig fikk se i et åpent vindu i Konya en gang under en av mine reiser. Til tross for at jeg ikke fikk snakket med henne, har jeg i årevis næret lidenskapelige følelser for henne, og gjør det faktisk fremdeles. Kanskje hun er død nå.
Tanker i ettertid:
I boken står tradisjon i konflikt med modernisering og utvikling. Dette portretteres gjennom miniatyrmalernes dilemma. Deres jobb er å fremheve skjønnheten i kalligrafien i bøkene gjennom små bilder som supplerer historien som fortelles. Dette er en omgåelse av at levende skapninger ikke skal avbildes (vil du lese mer om dette er Wikipedias artikkel om Aniconism in Islam et godt utgangspunkt).
Så miniatyrmalerne som allerede opererer litt på kanten etter konservativ standard blir bedt om å skjele til den hedenske vesten. Skal de etterkomme Sultanens ønsker om en bok som inneholder et portrett av ham, inspirert av europeisk stil - når dette strider mot islams prinsipper? Og dersom de ikke etterkommer kravene, vil de i så tilfelle bli erstattet og glemt? Må man forandre for å bevare, eller være tydelige i hvor grensene går? Flere av miniatyrmalerne har selv vært på utenlandsreiser og blitt inspirert av den europeiske portretteringskunsten. Innerst inne går de alle med et ønske om å bli portrettert - og bevart for ettertiden. I dette ligger også menneskets behov for å bli sett og husket, og betydningen av ego. Det burde det være forståelse for i selfiens tidsalder (ugh).
 |
| Til venstre: miniatyrmaleri Baysugurs Shahnameh fra 1430, en sentral skikkelse innen Herat-skolen som det refereres til i boken (kilde:Wikipedia (oh yes I did)) Til høyre britisk portrett fra ca. 1600 (Kilde: BBC) |
Forfatteren tar i bruk postmoderne virkemidler når han bygger opp boken slik han gjør. Boken er usedvanlig velkomponert og klarer å kombinere høy litterær kvalitet med det å være tilgjengelig. Dette tror jeg har vært nøkkelen til Pamuks suksess.
Nok en gang spinner verden rundt den vakre kvinnen. Selv om hun er tullet inn i sjal og mennene i desperasjon løper etter "vakre unggutter". Hovedkarakteren, Kara, har drømt om sin kusines gunst siden hun var en spedlemmet jentunge. Han er ikke alene om å begjære henne. Når mannen hennes ikke returnerer fra krigen står også ektemannens bror klar til å ta over. Jeg skulle ønske Sheküre var lettere å like, men hun jamrer (like ofte krokodilletårer som ekte) seg ustanselig og dytter ungene foran seg i vanskelige valg. I tillegg ordner hun det slik at hun aldri kan klandres for noe. Jeg fører derfor opp Sheküre rett bak Daisy Buchanan i listen over litterære kvinner som jeg syntes fortjener en smekk.
Karakteren Esther er interessant. Hun er en jødisk skreppehandler som bærer brev mellom forelskede par og ofte brukes til å forhandle i intrikate situasjoner. Til tross for at alle trenger henne, virker det ikke som noen liker henne. Esther gir oss en "outsiders" perspektiv på konfliktene og forklarer oss det som kan virke som irrasjonelle valg. Som meg, irriterer hun seg ofte over problemene folk skaper for seg selv i boken gjennom å spille rollene samfunnet forventer av dem. Spesielt tydelig kommer dette tilsyne i scenen der Kara er kommet for å hente Sheküre hjem.
Et annet interessant virkemiddel er hvordan Sheküre advarer mot å stole helt på vår historieforteller, hennes sønn, som bærer samme navn som forfatteren, Orhan.
Dette er en bok som kommer til å måtte modnes hos meg. Handlingen fenget meg ikke spesielt, men jeg likte forfatterens måte å fortelle på. På mange måter minnet den meg litt om Eleanor Cattons The Luminaries som også er en velkomponert whodunnit av høy litterær kvalitet.
Les den fordi: Dette er dannelse og underholdning hånd i hånd.
Anbefales: Kulturinteresserte
Karakter: C (må mulig oppjusteres når jeg får tenkt meg om).
Dersom du likte denne tror jeg også du vil like:
2) Harvest av Jim Crace
3) Barnehjemsbestyrerens sønn av Adam Johnson
En bok for spesielt interesserte kanskje? Burde være blant dem, da jeg leser en del kunsthistorie og maler litt sjøll, men tror likevel den ligger utenom interessefeltet akkurat nå. Men fint innlegg om boka!
SvarSlettTakk for kommentar :) Akkurat dette om miniatyrmaleriene er jo litt for spesielt interesserte, men den er en god introduksjon til islam - og sier mye om dette med innflytelse fra andre kulturer og hvordan ulike strategier kan slå ut. Så det bør jo være noe for flere her.
Slett